Står vi ved et vannskille i norsk-samisk historie?

Samisk kamp i 120 år. Har tilliten og tålmodigheten endelig tatt slutt?

Hvis du vil forstå tyngden i demonstrasjonene i Oslo forrige uke, trenger du å vite litt om de siste århundrenes samepolitiske historie i Norge.

Filmen «Ellos Eatnu – La Elva Leve» har nylig gitt norske kinogjengere et gjensyn med Alta-saken. For noen kom påminnelsen kanskje litt for sent. Norske myndigheter hadde muligens glemt hvordan en massiv mobilisering for urfolk og natur kan oppleves. Nå har de fått gjenoppfrisket hukommelsen grundig, med hjelp både fra kunsten og virkeligheten.

120 års kamp for de samme sakene

Startskuddet for den moderne samepolitikkens historie gikk rundt forrige århundreskifte. Samene stiftet flere medlemsorganisasjoner, avholdt møter på tvers av statsgrensene som deler Sápmi, de ble medlem av partier og fikk sine første ikoniske politiske lederskikkelser. To saker sto særlig høyt på agendaen: presset mot reindriftsnæringen og den språklige fornorskingen.

Rundt 120 år senere preges det norsk-samiske forholdet fortsatt av de samme problemstillingene: kulturbærende samiske næringer som reindrift og kystfiske blir fratatt ressursene de baserer seg på, og samisk språk sliter under feilslått eller fraværende politikk.

Fortsatt fornorsking

Fosen-saken er et godt eksempel på samisk tap av land og vann i dag. Hva språklig fornorsking angår kan vi merke oss det nylige bruddet mellom Sametinget og regjeringen i konsultasjonene om Opplæringsloven. Dette handler nettopp om at Sametinget ønsker et lovverk som bedre motvirker de språklige fornorskingsprosessene som norske myndigheter i sin tid – med viten og vilje – igangsatte.

Når vi snakker om «fornorskingspolitikken», mener vi ofte den målrettede politikken som Norge førte mot samene fra cirka 1850-tallet til 1960-tallet. Men politikk kan være fornorskende selv om den ikke har til uttalt mål å være det. Sannhets- og forsoningskommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, har vært klar på at fornorskingen av samene fortsatt pågår i praksis. Man kan tilføye: både gjennom utdanningspolitikk og arealpolitikk.

Norske myndigheters politikk tærer på selve det språklige og ressursmessige grunnlaget for at samene skal kunne eksistere som et eget folk. For hver tapt kamp blir det viktigere å holde på det man har igjen. Ettersom samenes situasjon blir stadig mer kritisk, kan man forvente stadig sterkere reaksjoner mot de ansvarlige myndighetene, som den vi så i forrige uke.

ČSV – fra Alta-kampen til Fosen-kampen

Fosen-saken handler, akkurat som Alta-saken (1968-1982), om samisk naturtap. Men Alta-kampen handlet også om å gjenreise samisk stolthet etter den forakten og selvhatet som fornorskingspolitikken hadde dyrket frem. På 1970-tallet fikk man det samepolitiske slagordet ČSV, som kan oppsummeres som en erklæring om at man ikke vil gjemme sin samiskhet. Man vil vise den frem med stolthet.

ČSV-ånden har endret hele det samiske samfunnet. Det tydeligste tegnet på dette er at samer som aldri har tatt ČSV-slagordet i sin munn, er stolte av sin samiske tilknytning. Samisk stolthet er i stor grad normalisert nå, og skammen er borte. Dette fører også til at urettferdig behandling oppleves som enda mer provoserende.

Når de unge Fosen-aksjonistene valgte «ČSV» og «La Fjellan Leve» (baajh vaeride årrodh) som slagord, er det fristende å lese det som en sarkastisk kommentar. Samene har gått videre, men har norsk samepolitikk rikket seg særlig mye siden Alta-saken?

Tålmodighetskrisen: 40 år med tapte sjanser?

Alta-saken ble avsluttet med et tap, men også med forventninger om forbedring. Imidlertid har tiårene gått, og dette har tæret på manges tålmodighet. Sant nok er flere grep blitt tatt for å skape samiske sikkerhetsventiler i arealforvaltningen, men likevel lever de samiske tradisjonsnæringene fortsatt under press.

Den mest prestisjefulle reformen er Finnmarksloven (2005). Store områder som den norske staten ikke hadde rett på, ble overført til Finnmarkseiendommen, som er underlagt Sametinget og fylkeskommunen. I dag er det både politiske og rettslige konflikter om dennes videre skjebne.

Sápmi er dessuten større enn Finnmark. Mange har nok fått med seg at det går helt ned til Fosen. Det strekker seg sågar lenger sørover. Utenfor Finnmark har man i enda mindre grad løst spørsmålet om de samiske tradisjonsnæringenes mulighet til å beskytte egne naturressurser.

For å forstå Fosen-saken må man forstå opplevelsen av at klokken tikker og landet svinner. Det er ikke bare ungdommen som mister tålmodigheten.

Tillitskrisen: Hva gjør samene hvis rettsstaten ikke fungerer?

Samenes politiske hovedstrategi har vært å arbeide for anerkjennelse av rettigheter som trygger ens overlevelse som folk. I denne strategien ligger det en stor tillitserklæring til det norske politiske systemet: en tro på at staten Norge tross alt er en rettsstat, og at norske myndigheter respekterer sine egne spilleregler. Da kan man jobbe for å endre lover og regler, slik at staten ikke lenger truer samenes overlevelse.

Så kom det en høyesterettsdom. Og ingenting skjedde.

Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at denne opplevelsen har skapt en slags desperasjon i deler av det samiske samfunnet. Hvis det viser seg at man bor i en stat som ikke respekterer sine egne spilleregler, der samer undertrykkes selv om de har retten på sin side, hva skal man da gjøre?

Fosen-saken kan derfor sies å være en mer grunnleggende krise enn Alta-saken. Hvis tilliten ikke blir gjenreist, risikerer vi at fremtidens historiebøker vil beskrive Fosen-saken som et skjellsettende, negativt paradigmeskifte i forholdet mellom samene og den norske staten.