Norge har forsømt flere av sine FN-veteraner
Norske FN soldater ble tatt som krigsfanger og nektet mat og medisiner. Her hjemme i Norge fortalte avisene at de ble servert kylling.
Han var 27 år gammel da det skjedde. Ved en veisperring i Lubumbashi, sør i Kongo, blir Olav Skaret stoppet av en gruppe europeiske leiesoldater. De truer ham med maskinpistoler og tvinger ham opp på et lasteplan. Det er starten på et seks uker langt mareritt.
Sammen med ti svensker og en annen nordmann sitter Skaret fanget i Kongo gjennom hele julen 1961. De fysiske og psykiske påkjenningene er brutale: Hver fange får mindre enn 1 kvadratmeter å sove på, de må sove på skift.
Luften er uutholdelig tett, det er varmt og lite mat og drikke.
Under et forhør blir de vitne til at en indisk FN-soldat blir skutt. Skaret blir fortalt at det samme skal skje med ham. Om nettene voktes de av fulle soldater som sier de vil kaste inn en håndgranat inn i cellen deres.
Da jeg oppdaget denne fortellingen, trodde jeg nesten ikke det var sant. Men sant er det. Heldigvis overlevde begge nordmennene.
De fysiske og psykiske påkjenningene var brutale
NTB kunne 23. januar 1962 forsikre leserne om at de to «nordmennene led ingen overlast». Andre medier rapporterte at de to nordmennene var blitt servert kylling før de ble sendt hjem til Norge. Deretter ble veteranene glemt.
Risikerte alt for Norge
Dette er bare én av flere historier jeg kom over mens jeg jobbet med dokumentarfilmen «Kongoveteranene». I filmen forteller flere FN-veteraner for første gang om hva de opplevde, da de tjenestegjorde for FN og freden i Kongo i perioden 1960–1964.
For flere av svenskene som satt i krigsfangenskap sammen med Skaret, ble påkjenningen for stor: I årene etter at de kom hjem, tok fire av dem sitt eget liv. De to nordmennene får likevel gode skussmål: For da det så som mørkest ut for dem alle i Kongo, bidro de to med å holde motet oppe blant fangene. Det forteller en av de svenske veteranene som fortsatt lever.
Disse mennene risikerte alt for Norge, FN og freden. Men utrolig nok har ingen av dem fått fortjenestemedaljer. Tvert imot ble de trukket for kostpenger for den perioden de satt i fangenskap. For de hadde jo fått mat!
- Olav Skaret ble omtalt i Aftenposten 23. januar 1962 da han vendte tilbake fra Kongo.
Ekstreme påkjenninger
I filmen står også Svein Harry Hagen frem med sin historie. Utstasjonert på flyplassen i Kalemie blir han og en annen nordmann tatt til fange av tyske leiesoldater som sloss for utbryterrepublikken Katanga. Hagen og hans kamerat trues med våpen og holdes under konstant oppsyn i tre døgn før de slipper fri.
De utmerker seg med stort personlig mot, langt ut over det som kan kreves av dem
Til tross for de ekstreme psykiske påkjenningene sendes begge rett tilbake til den samme flyplassen bare dager etter at de ble frigitt. Ingen av dem protesterer eller krever å bli hjemsendt. I stedet fullfører de FN-tjenesten i Kongo.
De utmerker seg med stort personlig mot, langt ut over det som kan kreves av dem. Men den norske kontingenten i Kongo får ikke engang med seg hva som er skjedd: For de norske soldatene blir ikke debriefet.
På randen av full borgerkrig
«Norge har ikke løftet en finger for å ære dem som var der nede. De er redde for å gi gutta ros. Jeg syns de burde vise dem respekt og vise at Norge setter pris på dem», uttalte Per Reithe til meg, en annen Kongo-veteran som er intervjuet i filmen.
Sammen med tre andre nordmenn var Reithe under beleiring på flyplassen i Lubumbashi i desember 1961. Flyplassen ble bombet. Likevel risikerte Reithe og de andre norsk pilotene livet hver dag da de fløy ut med helikopter for å rekognosere. Ingen av dem fikk fortjenestemedaljer.
FNs fredsbevarende operasjon i Kongo (ONUC) var langt forut for sin tid. Med en styrke på over 90.000 soldater klarte FN i årene 1960 til 1964 å sikre freden i Kongo, et land som sto på randen av full borgerkrig. Med på denne operasjonen var 1173 nordmenn. At bare én av dem mistet livet, er nærmest et mirakel.
Mot, snarrådighet og dyktighet
Mange av de norske FN-soldatene hadde nøkkelfunksjoner som teknisk personell, piloter og maskinister. De var helt avgjørende for at FN kunne gjennomføre fredsoperasjonen.
Flere forteller om dramatiske episoder der de ble tatt for å være belgiere og nesten drept. Samtidig utviste mange stort mot, snarrådighet og personlig dyktighet langt ut over hva man kan forvente. Flere av dem var med på å redde liv eller materiell fra ødeleggelse.
Av de 1175 nordmennene som tjenestegjorde, fikk bare fire av dem fortjenestemedaljer. Pilotene Olav Johansen og Per Karlsen ble utnevnt til riddere av St. Olavs Orden. Det skjedde etter at de hadde reddet ut hundrevis av misjonærer fra blodige konflikter i Sør-Kasai i 1964. Redningsoppdragene ble først kjent for offentligheten i 2013, da de ble dokumentert av journalist Bjørn Asle Nord i Bergens Tidende. Karlsen og Johansen skulle etter mitt skjønn vært innstilt til Krigskorset med sverd, Norges høyest rangerte utmerkelse.
En annen pilot, Bjarne Hoveden, fikk St. Olavs Orden for å ha fløyet inn forsyninger til en omringet irsk patrulje mens han ble beskutt. Mens sanitetsmannen Odd Øyen fikk medalje for å redde liv under beskytning.
Ingen andre nordmenn som deltok i ONUC, har meg bekjent fått dekorasjoner utover deltagermedaljer.
Til sammenligning har over 60 nordmenn som tjenestegjorde for FN i Libanon, fått Forsvarets medalje for edel dåd. Det skyldes ikke at soldatene som tjenestegjorde i Kongo på noen måte sto tilbake for dem som tjenestegjorde i Libanon. Det skyldes heller en forsømmelse fra Forsvarets side.
Etter mitt skjønn er det ingen tvil om at Hagen og Skaret skulle vært dekorert
Forsvaret bør ta initiativ
Etter at Skaret kom hjem fra Kongo, tjenestegjorde han for Forsvaret hele sitt liv. Hans døtre forteller at han aldri klaget eller ga uttrykk for at han var oversett av Forsvaret. Det har heller ikke Hagen gjort.
Etter mitt skjønn understreker dette de to FN-mennenes sterke karakter.
Fortjenestemedaljer er ikke noe man skal sutre seg til, det er noe Forsvaret selv skal ta initiativ til å dele ut til dem som fortjener det.
Og etter mitt skjønn er det ingen tvil om at Hagen og Skaret skulle vært dekorert. Det samme gjelder flere andre piloter og bakkemannskaper som risikerte livet for freden i Kongo i denne perioden.
Det er å håpe at Forsvaret nå benytter anledningen til å gjennomgå arkivene og dekorere de veteranene som utmerket seg under denne viktige FN-operasjonen.
