Ikke vær en politisk dust

Hva er det med politikere som tror vi velgere premierer dårlig oppførsel?

La oss si mamma har rett. At folk stemmer på de politikerne man liker – ikke på løsninger beskrevet i partiprogrammene. I så fall er det én av mange grunner til at den gammeldagse, politiske retorikken bør legges bort.

Det er noe ubegripelig gammeldags over dagens politiske debatt. Argumentasjon anno 2023 er ikke ulik den mine foreldre i sin tid var vitner til.

Politikere angriper hverandre på mest usympatisk vis, i et håp om at de velgerne som er usikre på hva de skal stemme, skal velge nettopp dem.

Det virker fånyttes. Hva er det med politikere som tror at vi velgere premierer det partiet eller den politikeren med den dårligste oppførselen?

Hva vil de oppnå?

I kommunikasjonsfaget skiller vi tydelig på målgrupper. Hvem snakker vi til? Det er åpenbart at også politikere må kommunisere ulikt til velgere som sitter på gjerdet, enn til egne medlemmer på landsmøte. Men gjør de det?

De som studerer kommunikasjon, lærer gjerne at man som avsender må ha et hovedbudskap, velge en kanal, tenke på målgruppen og håpe at du oppnår endring.

Men skal det fungere i praksis, må du gjøre det baklengs. Altså starte med hva du skal oppnå med kommunikasjonen, så stille spørsmålet om hvem som skal reagere, så tilpasse kanal og hovedbudskap etter det. Og til slutt vurdere om du er riktig avsender.

Jeg tror det hadde vært formålstjenlig hvis politikere gjorde denne baklengsøvelsen oftere.

På stedet hvil

På stort sett alle områder i samfunnet har vi tatt syvmilssteg siden 80-tallet. Barn dør stort sett ikke i trafikken lenger, vi har forstått at maten vi spiser, har betydning for helsen, og vi tar inn hele verden gjennom telefonen i hånden, ikke gjennom Dagsrevyen.

Men den politiske agitasjonen er lik. Eller faktisk verre.

Jeg har selv vært en del av det. Både som programleder for politiske debatter på radio og TV på begynnelsen av 2000-tallet og som politisk rådgiver for Arbeiderpartiet for noen år siden. Men etter å ha fått begge deler på avstand slår det meg stadig oftere at de som bedriver politisk debatt, ser ut til å leve i en helt annen verden enn oss andre.

I den politiske debatten gjelder ikke vanlig høflighet, empati, sosial intelligens eller grunnleggende, forskningsbaserte prinsipper for god kommunikasjon.

Han fyren på fest

Tenk deg en fyr på fest som angriper alle de andre festdeltagernes argumenter på mest usympatisk vis, som mener løsningene som lanseres av andre, er håpløse, som skryter av alt han selv har utrettet, som mener han har svaret på de fleste problemer. Og som på toppen av det hele forsøker å latterliggjøre dem som tar til motmæle. Fin type?

Ja, eksempelet er satt på spissen. Men det er omtrent slike usympatiske festtaler som serveres hver dag. Fordi politikere tilsynelatende har en slags usvikelig tro på at dette er oppskriften på at flere skal like dem og stemme på partiet de representerer. Ved å fortelle om hvor dumme andre er. Det er jo litt rart.

Politikere fra hele fargekartet bidrar negativt. Men nå for tiden er det nok mitt parti Arbeiderpartiet og kanskje Sosialistisk venstreparti som leverer flest eksempler på arroganse og usympatiske utfall.

Som helsepolitisk talsperson Cecilie Myrseth (Ap) i Dagbladet for noen dager siden.

«Høyre sminker nå brura. Vi ser at Høyre og Erna Solberg tar på seg sosialistiske klær, men i realiteten presenterer de reinspikka høyrepolitikk. De har vært på gode kommunikasjonskurs.»

Eller Mani Hussainis (Ap) kommentar på Facebook nylig, etter et VG-oppslag om Høyre-kvinner som er kritiske til barnehageopptak.

«Enig, og hvor var Høyre i 8 år?! Jo i regjeringskontorene hvor de kunne ha gjort noe med dette! Null troverdighet!»

Dette er ikke grelle eksempler. Det er bare hverdagseksempler. Og disse politikerne er fine folk. Jeg tror bare ikke kommunikasjonen fungerer for å skaffe flere velgere.

I rettferdighetens navn finnes det politikere i samme parti som løser dette bra. Og jeg tror ikke det er uten grunn av nettopp Tonje Brenna løftes frem som et riktig valg som nestleder i partiet, når Ap er nødt til å realitetsorientere seg i et nytt politisk landskap.

Brenna lytter til folk og politiske motstandere og går sjelden til angrep, selv om hun brenner for sine politiske løsninger. Tidligere høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen var den første jeg hørte si til en politisk motstander: «Det synes jeg er et veldig godt poeng.»

På tide med endring

Selv når Ap åpenbart har mistet over halvparten av velgerne som trodde på dem for noen år siden, fortsetter de å hakke ufortrødent på det partiet som mange «illojale» velgerne har gått til. Arroganse og troen på egen fortreffelighet vinner over ydmykhet og realiteter. Jeg sitter med mange spørsmål:

• Er det fordi de tror lillavelgernelillavelgernePersoner som politisk står mellom rødt og blått parti kommer tilbake på den måten?
• Eller fordi de ikke har noe annet språk?
• Forstår de ikke at agitasjonen knapt virker på egne medlemmer som allerede er enige?
• Mener de at dette fungerer i lengden, eller klarer de ikke å endre seg?
• Er de redde for at de ved å anerkjenne andre meninger og løsninger skal vise svakhet og usikkerhet?

Argumentet for denne type retorikk er at de skal «tydeliggjøre de politiske forskjellene». Det kan jo høres fornuftig ut, men jeg tror ikke velgere ser forskjellene på denne måten. Jeg tror velgere hører og ser politikere som de begynner å mislike.

Politikere som ikke har skjønt at de er avhengig av at vanlige folk liker både innhold og form. For det er ikke politiske programmer som løser fremtidens utfordringer.

Mer ydmykhet, mindre arroganse

Det er politikere som vi stoler på, som blir stemt frem, som skal styre. Derfor tror jeg politikere – som alle oss andre – bør begynne å vise en viss ydmykhet, opptre mer sympatisk, mindre arrogant og snakke mer om egne løsninger enn andres svakheter.

Alt var ikke bedre før. Vi finner stadig bedre løsninger. Jeg tror det er på tide å legge om den politiske retorikken også.

Det gjelder ikke bare Ap. Et Høyre i medvind vil også møte ny motstand. Når de ikke lenger bare kan sitte stille i båten og skuffe inn nye velger. Når de begynner å diskutere politikk igjen, vil velgere gjøre seg opp en mening om Høyre faktisk fortjener deres stemme, og ikke gi den bort gratis i protest.

Gratis kommunikasjonsråd kan uansett alle politikere få:

I neste debatt, vis at du har forståelse for at det finnes flere løsninger. Men bruk engasjementet ditt til å fortelle hvorfor du tror på din egen. Hva du brenner for. Vis deg fra en sympatisk side og ikke lat som du er smartere enn alle andre. Vis at du har et kaldt hode og et varmt hjerte.

Rett og slett: Ikke vær en dust.

Jeg tror det er en god start.