Hvorfor Ukraina vil vinne krigen

Ukraina manglet tillit til systemer og til fremmede. Putins krig har gitt oss tilliten tilbake.

Hvorfor vil Ukraina vinne denne krigen? Det konvensjonelle svaret vil være «takket være internasjonal støtte, tilførsel av våpen og den ukrainske hærens vilje og evne til å kjempe ... »

Men det er andre, mindre åpenbare svar på dette spørsmålet. Svar som tilsier at tap ikke er en mulighet.

Siden 24. februar 2022 er det mye som har forandret seg i Ukraina og med oss ukrainere. Særlig når det kommer til vår tillit til hverandre. Det vil hjelpe oss å vinne krigen.

Verdien av stats- og nasjonsbygging

I løpet av den ganske korte tiden Ukraina har vært en uavhengig stat (siden 1991), har tilliten til politiske myndigheter og statlige institusjoner vært lav – mye lavere enn for eksempel i Norge og andre nordiske land.

Det har vært normalt ikke å stole på myndighetene. Men dette forandret seg svært raskt etter at Russland invaderte Ukraina i slutten av februar i år.

En uke etter invasjonen viste opinionsundersøkelser ukrainske sosiologer fikk utført, at mer enn ni av ti hadde tillit til hæren og til president Volodymyr Zelenskyj. Også lokale og regionale selvstyremyndigheter oppnådde tilsvarende støtte i befolkningen.

Tilliten var et uttrykk for takknemlighet og anerkjennelse til menn og kvinner i den ukrainske hæren, militærkommandoen og de lokale myndighetene som kjempet mot, og som siden har slått tilbake, Russland og president Vladimir Putins blitzkrig.

Med en ytre fiende har ukrainske borgere fått en mer positiv innstilling til og bilde av Ukraina. Mange av utfordringene som landet hadde før krigen, er blitt lagt til side for å forenes om et samlet Ukraina. Krigen har åpnet en mulighet for nasjonal konsolidering.

Det sosiale limet er styrket

Det er ikke bare tilliten til myndighetene i Ukraina som har økt, men også tilliten mellom innbyggerne. Vi har lært å stole mer på hverandre enn tidligere.

Folk i ulike deler av Ukraina åpner dørene for migranter fra de okkuperte områdene og krigssonene. Folk som ikke kjenner hverandre fra før, åpner hjemmet sitt og tar imot flyktninger og internt fordrevne som om de er familiemedlemmer.

Innbyggere i øst og vest, sentrum og sør i Ukraina har brutt ned tidligere regionale stereotypier og fordommer, en arv fra sovjettiden.

De som ikke kommuniserte før krigen, har begynt å kommunisere og hjelpe hverandre. På sosiale medier ble emneknaggen «Min morgen starter ikke med kaffe, men med oppringing av venner og bekjente» raskt populær. Det illustrerer godt atmosfæren og hvordan ukrainske innbyggere under krigen setter til side individuelle behov til fordel for fellesskapet.

Sivil motstand

Hele verden ble overrasket over ukrainernes motstandskraft. Alle bidrar. Hver på sin måte.

Før krigen var det bare ca. 15 prosent som var engasjerte i frivillig arbeid. Nå er det omvendt: Bare ca. 15 prosent deltar ikke aktivt i frivillig arbeid. Noen strikker varme sokker til hæren, noen lager mat til soldatene som er ved fronten, noen stiller bilen sin til disposisjon for evakuering, og alle donerer penger for å finansiere ulike typer droner.

Ukraina er av mange tidligere blitt sett på som et utviklingsland når det gjelder demokratiske institusjoner og styresett. I løpet av de siste månedene er dette bildet blitt nyansert. EU-kommisjonens leder Ursula Von der Leyen har uttalt at Ukraina er ønsket inn, og på sikt vil Ukraina kunne bli medlem av EU.

Det er lett å tenke at demokrati ikke har noen plass i krig. Og det er riktig at interkulturell dialog ikke direkte redder livet ditt om du blir angrepet med våpen. Men demokratiet og den politiske kulturen danner grunnlaget for sivil motstand.

Krigen er blitt den vanskeligste eksamen i demokrati-kultur, og Ukraina har fått toppkarakter.

Sosial motstandskraft

Akkurat som nordmenn viste samhold, måtehold og tillit til hverandre under krigen i 1940-45, til tross for høy arbeidsledighet, store forskjeller og høyt konfliktnivå i Norge på 1930-tallet, samler ukrainere seg nå.

Etter krigen vokste det moderne demokratiet frem i Norge, med en velferdsstat og sterke institusjoner. Tillit var avgjørende. Tillit er også avgjørende i Ukraina nå. Høy tillit, gjensidig støtte og hjelp og aktiv motstand mot fienden har ført til en forening av ukrainere som aldri før har skjedd.

På tvers av geografi, mellom øst og vest, mellom ulike politiske nivåer, mellom generasjoner og ulike yrkesgrupper jobber alle nå for seier. Dette er den ukrainske formelen for samhold. Det er samholdet og motstandskraften som har stått opp imot fiendens angrep i ni lange måneder. Hvert artilleriangrep, hvert angrep på infrastruktur og hvert strømbrudd samler ukrainere mot én felles fiende og styrker deres motstandskraft.

Hver dag i krigen bringer Ukrainas seier nærmere og vil fremskynde Russlands nederlag.

Og denne motstandskraften er ukrainernes svar på enestående internasjonal støtte, militær bistand og menneskelig solidaritet. Det er takknemlighet for troen på Ukraina, som i dag høres fra alle verdenshjørner og fremskynder demokratiets seier over tyranni.