Kronikk

Museene som ikke tør å være modige | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Spaltist og direktør i Stiftelsen Fritt Ord

Norske museer er ikke gode til å ta tak i ubehagelige og kontroversielle temaer og kunnskapsområder, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Signe Dons

De må pirke i verkebyllene og rispe i sårene i samfunnet. Det gjør de sjelden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er bekymret for norske museers mot. Det blir neppe styrket når de nå skal bli mer avhengige av lokal finansiering.

«Korleis kan musea redda verda?» står det i en overskrift i siste nummer av bladet Museumsnytt. Museene forvalter viktige deler av kunnskapen om fortiden og samtiden og får noen offentlige milliarder årlig for å gjøre det.

Men hvis de skal være relevante og nyttige, kan de ikke bli for harmoniske og polerte.

De må pirke i verkebyllene og rispe i sårene i samfunnet. Det gjør de sjelden.

Det kritiske og kontroversielle

Mange norske museer er populære institusjoner, enten de dreier seg om kunst, kulturhistorie, naturhistorie eller teknologi. Det best besøkte nærmer seg en million besøk årlig.

Museene er viktige lærings- og opplevelsessteder for skoleelever. Ja, en av få gjenværende, åpne fellesarenaer i Norge, på tvers av klasser og bakgrunn. Et museum har en dannende samfunnsrolle. Et slikt politisk moteord er det lett å fylle med det tilpassede, avrundede og konsensusrettede. Mer krevende er det å bidra med det kritiske og kontroversielle som også trengs av vinklinger og kunnskap.

I et åpent samfunn er det nok av temaer som provoserer og skaper polariserte debatter, og uten å gå inn i dem kommer ikke diskusjonene videre.

Det trenger ikke dreie seg om ekstremisme eller religion (særlig islam). I dag er det like gjerne alt som har med kjønn å gjøre, integrering og innvandring, klima og helse- og sosialpolitikk (vaksiner, barnevern). Kunnskap, også i museal form, er blitt politisk følsomt og kontroversielt i dag, og dét i stigende grad.

Kampen om fakta er blitt et virkemiddel i kampen om ideologi og politisk innflytelse. Det ser vi i spesielt tilspisset og militant form i den aktive historieredigeringen i en rekke autoritære regimer, ikke minst Russland. «Kampen om fortiden» skjer her og nå.

Les også

Aftenposten mener: Endelig får vikingskipene en trygg havn

«Modig» som kjerneverdi

Er norske museer gode til å ta tak i ubehagelige og kontroversielle temaer og kunnskapsområder? Nei. Det er imidlertid påfallende hvor mange museer som har det å være «modig» som en av kjerneverdiene sine.

Bare ved et enkelt nettsøk finner jeg det hos Teknisk Museum i Oslo, Perspektivet Museum i Tromsø, Sunnmøre Museum og Vestfoldmuseene. Museene har også kjerneverdier som «inkluderende», «mangfoldig», «åpen», «nysgjerrig» og «viktig». De bruker nok mye mer krefter på å etterleve disse.

De siste tiårenes svære museumsreform, med mange sammenslåinger, har ikke gjort institusjonene mer dristige. Sånn sett er det overraskende at Kulturdepartementet har bestemt at reformen ikke engang skal evalueres før Regjeringen legger frem en stortingsmelding om museene ved årsskiftet 2020/2021. Og samtidig skal regionreformen, der fylkeskommunene vil få langt større økonomisk ansvar for museene, rulle for fullt neste år. Disse to prosessene er ikke gode nyheter for museenes kritiske samfunnsrolle.

For norske kommuner og fylker er ikke kjent for å være modige når det gjelder ytringsrom. Det finnes nok av eksempler på kommune- og fylkesbyråkrater og -politikere som ikke respekterer prinsippet om armlengdes avstand, og som skyr kontroverser lokalt og regionalt.

De faller tidvis for fristelsen til å gripe inn eller gi mer eller mindre direkte signaler hvis noe omstridt er under oppseiling på et museum, eller hvis fagfolk der bruker sin ytringsfrihet som offentlig ansatte til å stille spørsmål ved eller kritisere kommunale prioriteringer med relevans for museet: «Han bør være litt forsiktig ...», som en rådmann sa til en lokalavis.

Det ble protester da Telemark Museums utstilling om Vidkun Quisling viste gyngehesten hans. Det stemte ikke med monsterbildet av landssvikeren, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Birte Ulveseth / NTB scanpix

Frykten for å støte

Museene frykter å støte eller skape kontrovers. De er redde for ikke å være «objektive» og «nøytrale». Redde for å miste støtte og særs sensitive for strømninger i tiden. Det er lett å slutte seg til konsensus, krevende å belyse dissens og kontroversiell uenighet. Sterke ideologiske krefter vil redigere fremstillinger av både fortid og samtid hvis det ikke fremstår «korrekt» og «konstruktivt» og for eksempel viser noe som i dag er støtende og krenkende. Selv om det faktisk eksisterer.

For det blir ofte «bråk» i omlandet og omgivelsene når museene skal fortelle de alternative historiene. I 2007 laget Telemark Museum en utstilling om telemarkingen Vidkun Quisling. Det ble for følsomt for mange i lokalbefolkningen (men ikke nasjonale krigsveteraner) å se noe som ikke umiddelbart stemte med monsterbildet av landssvikeren, for eksempel gyngehesten fra hans barndom. Selv så mange tiår etter.

Museumsfolkene følte nok frykten for at noen skulle tro at det var en ekte empati, mangel på fordømmelse av Quislings handling, normalisering og ufarliggjøring.

Det statlige museumsprosjektet Brudd, som Quisling-utstillingen var del av, skulle arbeide spesielt med de vanskelige, tabubelagte fortellingene. Etter ti år var det bare et par museer som fortsatte satsingen, den var blitt utvannet, tannløs og «tilpasset».

Les også

Populærmusikken er ikkje berre kvit og maskulin | Synnøve Engevik

Modige unntak finnes

Det finnes selvsagt hederlige unntak fra de siste årene, museer som går inn i kontroversene: «Ulvetider» i Norsk Skogmuseum på Elverum, «Nasjonalisme og folkekultur» på Valdresmusea, «Forræder» på Grønsvik kystfort under Helgeland Museum og «Barnefattigdom» på Norsk Barnemuseum i Stavanger. Flere finnes definitivt. Men de er ikke mange.

Alt er mulig å formidle og å diskutere – og det er ingen løsning å skygge unna all kunnskap som det står strid om. Hvorfor da denne unnvikenheten? Mange museumsfolk misforstår rollen som kritisk arena, og tenker: Vil de bli tatt til inntekt for standpunktene de viser frem? Kan noen tro at de prøver å rehabilitere det å være NS-medlem? Det er en enkel feilslutning som jeg tror mange ligger under for. Men det å vise frem og diskutere er ikke å legitimere, normalisere, gå god for eller slutte seg til.

Styrer som svikter

BI-professor Tom Colbjørnsen intervjuet 120 ledere i kunst- og kulturinstitusjoner for et par år siden, også i museene. En av tendensene var at museumsledere opplever at styrene deres lar dem i stikken hvis det begynner å blåse litt: «De står ikke fast ved sine beslutninger dersom beslutningene skaper uro.»

Sånt skaper også mindre mot i museene, og fryktsomhet overfor politiske miljøer og forvaltning. Hvilke nye utfordringer for dristigheten vil ikke da regionreform og kommunesammenslåinger skape de neste årene, når de lokale finansiørene blir enda mye viktigere – og museumsoppgavene blir satt opp mot sykehjemsplasser, skoler og veier.

Vi kan få flere feige forvaltere av fortiden.

  1. Les også

    Tomme ord om forskning? | Liv Ramskjær

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Museum
  2. Knut Olav Åmås
  3. Utstillinger
  4. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hvordan kan museene fange de skjulte historiene og gjøre en forskjell?

  2. KULTUR

    Knut Olav Åmås: - Vi har aldri hatt mer av truet og utsatt kulturarv

  3. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: «Koronakrisen vekker både det beste og det verste i nordmenn»

  4. KOMMENTAR

    Norges største minoritet er også den mest oversette

  5. KULTUR

    Knut Olav Åmås: Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn

  6. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: Tenk om journalistikken kom med løsninger og ikke bare konflikter