Kronikk

Vi stoler for mye på hverandre i Norge. Det er mistillit, ikke tillit, som gjør at systemet fungerer. | Arild Aspøy

  • Arild Aspøy
    Redaktør, Stat & Styring

Tegning: Arne Nøst

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kontrollmangel er den helt klart viktigste årsaken til at offentlig forvaltning begår feil og lovbrudd, som trygdeskandalen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nav- skandalen har vist at vi er avhengig av en god porsjon mistillit for at våre systemer skal fungere. Så hvorfor snakkes mistilliten ned?

Mens vi venter på den endelige avgjørelsen i Nav-skandalen, kan vi allerede nå trekke en midlertidig konklusjon av denne og mange andre skandaler.

Det er ikke tillit som er det viktigste for at et slikt system som Nav skal fungere, det er en form for mistillit som vi vanligvis kaller skepsis. Nøyaktig og konstruktiv skepsis.

Arild Aspøy er redaktor i Stat & Styring.

Stat & Styring har gjennomgått ti granskingsrapporter i like mange skandaler, lovbrudd, havarier og feilhåndtering de siste åtte årene. Den systematiske undersøkelsen av årsaksbeskrivelsene i rapportene strekker seg tilbake til 22. juli-kommisjonens rapport fra 2012 og frem til rapporten fra internrevisjonen i Nav i januar i år.

I tillegg til disse har vi blant annet undersøkt granskingen av Mattilsynet, fregatten Helge Ingstads havari, Oslo kommunes tre granskinger av ulovligheter i sine etater og korrupsjon i Drammen kommune.

Manglende kontroll

Gjennomgangen viser at i ni av ti granskingsrapporter er manglende kontroll en hovedforklaring på at det gikk galt.

Deretter kommer manglende kompetanse og sviktende oppfølging fra ledelsen i organisasjonene. Siden denne siste faktoren er en form for kontroll, kan vi si at kontrollmangel er den helt klart viktigste årsaken til at offentlig forvaltning begår feil og lovbrudd, eller havner i andre katastrofer.

Slik manglende kontroll gir seg for eksempel uttrykk i 22. juli-kommisjonens beskrivelse av hvordan sikkerheten i blant annet regjeringskvartalet ikke ble utsatt for tilsyn i løpet av mange år. Dette skyldtes at man «tillot seg» å bruke 13 år på å utvikle forskrifter til sikkerhetsloven.

Samtidig som mange mener at tillit er limet i det norske samfunnet, viser disse skandalene at det er for mye lim.

I andre saker er mangelen enda mer systematisk. Granskingen av Mattilsynet avslørte ifølge granskerne fra KPMG: «gjennomgående lite kontroll med forvaltningskvaliteten i Mattilsynet».

Kontroll finnes i mange varianter, og ofte har den manglet. I korrupsjonssaken i Drammen kommune kom granskerne frem til at «vesentlige svakheter over flere år knyttet til ledelse, styring, oppfølging, kvalitetssikring og intern kontroll i byggesaksavdelingen» førte til at ulovlighetene ikke ble oppdaget.

For mye tillit

Samtidig som mange mener at tillit er limet i det norske samfunnet, viser disse skandalene at det er for mye lim. Vi er for tett på hverandre, og vi stoler for mye på hverandre.

Det er faktisk mistillit som gjør at systemet fungerer.

Vi lever i stor grad av å kontrollere hverandre. Stortinget og Riksrevisjonen kontrollerer regjeringen, regjeringen kontrollerer etatene under den, forskere vurderer fagfeller, mediene sjekker det de vil, eller har kapasitet til. Og alle tilsynsorganene kontrollerer næringsliv, arbeidsliv og sosialt liv.

Skal en konstruktiv kontrollkultur virkelig ta tak, må ansvaret for feil fordeles annerledes.

Men noen ganger svikter kontrollen, for eksempel når noen yrkesgrupper ikke kontrollerer egne kolleger. Advokatforeningens leder Merethe Smith sa i Stortingets høring om Nav- skandalen at «her har åpenbart tilliten gått for langt, og vi har hatt manglende kritisk tenkning». Og hun tenkte først og fremst på juristmiljøene.

Professor Grete Brochmann sa det slik i Morgenbladet: «Nav-skandalen kan bli et vitnesbyrd om tillit på ville veier. Det har vært for mye gjensidig tillit innad i systemene».

Og en annen professor, Anne Lise Fimreite, fremhevet på en konferanse om tillit i forvaltningen den gode skepsisen. Den skepsisen som viser tillit, men knytter tilliten til kvaliteten på prosedyrer og leveranser.

Les også

Hvilken Nav-skandale? Rettsusikkerhet er det store problemet | Øyvind Østerud

Nedsnakkingen av kontroll

Samtidig som vi er helt avhengig av kontroll, er vi svært opptatt av å hausse opp to ting som svekker denne nødvendige kontrollen.

For det første er det en gryende tendens til å se på kontroll som noe negativt. Og mange ganger er det helt på sin plass.

Men det negative synet på kontroll har konsekvenser. Dette var en av årsakene til at Oslo kommune reduserte antall rapporter som skulle leveres om brudd på arbeidsmiljøloven i Energigjenvinningsetaten. Resultatet var at antall lovbrudd økte, ifølge granskerne.

For det andre er det over alt en sterk kritikk mot det som oppfattes som økende byråkrati. Og nye kontrollfunksjoner og -organer er de mest typiske måtene byråkratiet vokser på. Mange av etatene som ble rammet av skandaler de siste åtte årene, valgte å opprette nye enheter for å forbedre kapasiteten, kompetansen og kontrollen.

Nav-direktør Sigrun Vågeng (t.v.) og daværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) på pressekonferanse i oktober i fjor om trygdeskandalen. Terje Pedersen

Tillit og skyld

Begge disse argumentasjonsrekkene må tas alvorlig, og de må kombineres for å finne løsninger.

Skal en konstruktiv kontrollkultur virkelig ta tak, må ansvaret for feil fordeles annerledes. Og det er en enorm oppgave. Det er svært vanskelig å endre på det konstitusjonelle ansvaret til statsrådene og ansvaret som alle ledere har for feil og katastrofer som skjer i deres organisasjon.

En løsning som nå vokser i popularitet, er å dele på både tillit og skyld: «Det er etatsdirektører og bydelsdirektører som har ansvar for at lover og regler etterleves», skrev tidligere byråd Tone Tellevik Dahl (Ap) til Aftenposten da hun forsvarte seg mot at kommunerevisjonen i Oslo kritiserte hennes oppfølging av brudd på arbeidsmiljøloven.

Hun plasserte ansvaret på lederne under henne. Og dette kaller Tellevik Dahl en «tillitsbasert modell», men det ser også ut som en skyldfordelingsmodell.

Dette er rene ord for pengene om hva en såkalt tillitsreform vil innebære, en reform som alle de største opposisjonspartiene går inn for. Det er fordeling av tillit og ansvar nedover i systemet, men også skyld.

Og det bør ikke stanse på direktørnivå. Det må gå helt ned til «gølvet». Først da blir det en kultur som tar ansvar for egne feil. Men det krever samarbeid om en felles kontroll, fagfellevurdering, distribuert ledelse og ansvar.

Både tillit, kontroll og ledelse skapes i samarbeid, og alle disse må gjenskapes kontinuerlig for å virke.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Trygdeskandalen
  2. Mattilsynet
  3. Stat
  4. KPMG
  5. Tone Tellevik Dahl
  6. Oslo kommune
  7. Kronikk

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Avgått byråd får mest kritikk i Kommunerevisjonens rapport

  2. KRONIKK

    I det stille vrakes en av de viktigste suksessfaktorene i Osloskolen

  3. DEBATT

    Advokater: Barnevernet har et holdnings- og kulturproblem

  4. POLITIKK

    Regjeringspartiene frikjenner Hauglie for trygdeskandalen

  5. KRONIKK

    Er det utestedets feil om gjester ikke overholder smittevernreglene?

  6. DEBATT

    Trygdeskandalen kom ikke ut av det blå. Dette er villet politikk.