Kronikk

Boligmarkedet stenger helt vanlige folk med helt vanlige inntekter ute. Det kan ikke fortsette. | Hannah Gitmark

  • Hannah Gitmark
    Fagsjef, Tankesmien Agenda. Forfatter av boken «Det norske hjem – fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt».

Det må bygges mer i pressområder, enten høyere og tettere, eller i nye områder, skriver kronikkforfatteren. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Drømmen om å eie bolig blir stadig mer uoppnåelig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi har et boligmarked som stenger helt vanlige folk med helt vanlige inntekter ute. Politikken subsidierer dem som allerede er innenfor, og bidrar til at den norske husholdningsgjelden er på verdenstoppen. Det kan ikke fortsette.

Liberaliseringsbølge

Under krigsårene på Grini ble fremtidens velferdsstat meislet ut. Bolig sto sentralt.

Kongstanken var at folk skulle eie sitt eget hjem. Politikken skulle gjøre det mulig.

I tiårene som fulgte, så vi en offensiv satsing: Kommunene stilte med tomter, staten med subsidier gjennom Husbanken, kooperativ boligbygging i byene og selvbygging i distriktene.

Fra kummerlige, helsefarlige boforhold fikk svært mange nordmenn tilgang på egen bolig som både var god og rimelig.

1980-årenes liberaliseringsbølge snudde alt dette på hodet. Streng styring ble opphevet, subsidier og støtteordninger kuttet og markedene deregulert.

Den umiddelbare konsekvensen ble boligmarkedskrakk og bankkrise. De mer langsiktige konsekvensene av å overlate styringen til markedet har vi først virkelig sett de senere årene.

Les også

Kamp om små leiligheter i Oslo: – Kommunen gjør unges boligdrøm vanskeligere enn nødvendig

Fra å være et velferdsgode, rammen for et godt liv, har boligen endret karakter. I dag skal vi spare og bygge formue i boligen. Gjøre et godt kjøp og neste gang et enda bedre.

Bare mellom 2003 og 2019 har boligprisene steget med 163 prosent, over dobbelt så mye som lønnsveksten. I hovedstaden har prisøkningen vært tre ganger så høy som lønnsveksten.

I dag har vi en av verdens mest forgjeldede husholdninger, en trussel for finansiell stabilitet. I de største byene har vi et boligmarked uten plass for mennesker med helt gjengse inntekter, noe som gir mindre mangfoldige boområder og kan føre til mangel på viktig arbeidskraft.

Dessuten går forskjellene i boligmarkedet i arv. Det er et paradoks at vi i et land med bred enighet om at folks muligheter ikke skal avgjøres av sosial og geografisk bakgrunn, på dette området fører en politikk som bidrar til nettopp det.

Subsidierer vinnerne

For mange, meg selv inkludert, har dette systemet så langt vært en gullgruve. I «the land of arbeidslinjen» har jeg i perioder tjent mer på å eie egen bolig enn på å jobbe.

For andre er det samme systemet ødeleggende. De som står utenfor markedet, går ikke bare glipp av et trygt tak over hodet, men også de økonomiske fordelene som følger med å eie bolig.

Les også

Dette er de faktiske prisene for små boliger i Oslo

Staten subsidierer i dag vinnerne i markedet, blant annet gjennom enorme rentefradrag. Det er i realiteten en overføring fra dem som har minst, til dem som har mest – og bidrar til oppheting av et marked som har gitt enorm avkastning de siste årene.

For dem utenfor markedet gjør det drømmen om å eie stadig mer uoppnåelig. Dersom veksten snur – om vi får en boligboble som sprekker, eller vi får en langvarig økonomisk nedtur – vil det dessuten få konsekvenser for alle.

Eierlinjen

Årsaken til alt dette kan oppsummeres i ett ord: Eierlinjen. Det saliggjørende politiske målet for norsk boligpolitikk siden krigen. I dag fører dette ensidige fokuset, hvis gevinster er betydelig oversolgt, til at det som er igjen av boligpolitikk, er begrenset til ordninger som støtter den enkelte til å kjøpe og eie.

Bordet har fanget: Satsingen på eierlinjen har medført at det i dag er stor politisk risiko ved endring når så mange har (kortsiktig) interesse av status quo. I stedet for å forklare velgerne hvorfor nye grep er nødvendige, får markedet fortsette sin urettferdige og lite bærekraftige utvikling.

Les også

Boligprisene gikk opp i juli

Vår boligpolitiske historie viser at modige og visjonære politikere kan lage systemer som kommer alle til gode. Utfordringene i dag er andre enn i Gerhardsens tid, men vi bør plukke opp den offensive hansken han bar.

Modige politikere

Tre områder peker seg ut:

Utprøving av en såkalt «tredje boligsektor», et tilbud mellom det kommersielle leie- og eiemarkedet og tilbudet for de aller mest vanskeligstilte, er sårt tiltrengt.

«Leie-til-eie»-forsøk og en ikke-kommersiell utleiesektor er spennende eksempler. Da trengs regelendringer, slik at norske kommuner kan stille tydelige krav til utbyggere om å bidra. Her ligger mange europeiske storbyer milevis foran oss.

Mange politikere heier nå begeistret på utviklingen av en slik sektor. Det er fint, men ikke så rart. Små piloter her og der koster lite, og best av alt provoserer det få mektige boligeiere. Problemet er at en forsiktig satsing på dette ikke alene vil løse utfordringene i boligmarkedet.

Vi må også gjøre noe på tilbudssiden. Det må bygges mer i pressområder, enten høyere og tettere, eller i nye områder.

Ofte stilles spørsmålet om det er en menneskerett for en sykepleier å bo innenfor Ring 3.

Vi kan isteden spørre om det er en menneskerett å kunne spille golf på tre ulike baner innenfor hovedstadens grenser?

Kommunene må videre ta ansvar for effektive reguleringsprosesser, og utbyggerne må forpliktes til å bygge i områdene som faktisk er regulerte. Alternativet er en massiv kollektivsatsing, slik at byenes randsoner blir mer attraktive.

Enda viktigere er en helt nødvendig omlegging av skattesystemet.

Dagens subsidier av boligeiere er omvendt Robin Hood-politikk og bidrar dessuten til at husholdningene putter omtrent alle sine (lånefinaniserte) egg i samme kurv.

Økt skatt på bolig, og også på arv, kan bidra til å kjøle ned boligmarkedet, til mer effektiv fordeling av ressursene i samfunnet og til økt omfordeling. Provenyet kan brukes til å redusere skatt på inntekt, gjerne mest for dem som tjener minst. Det er både rettferdig og i tråd med faglige råd.

Skal boligen igjen bli et velferdsgode, for alle, må vi sørge for en mer rettferdig og bærekraftig utvikling i tiden som kommer. Da trengs modige politikere.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Boligmarkedet
  2. Boligpolitikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Myndighetene bør kreve at utbyggere bygger boliger flere har råd til

  2. DEBATT

    Boliger er en viktig del av en ny samfunnskontrakt etter koronakrisen

  3. POLITIKK

    Ap-lederen vil ha en nasjonal dugnad for ungdom som har tapt mest under koronakrisen

  4. KOMMENTAR

    Det blir umulig for stadig flere å eie egen bolig i Oslo. Men det er ting politikerne kan gjøre med problemet.

  5. NORGE

    Frp kaller Hareides forslag om Nasjonal transportplan en krigserklæring

  6. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 14. juli