Kronikk

Til Forfatterforeningen: Vi legger neppe krigshistorien bak oss gjennom fortielse og forskjønnelse | Fløgstad, Søbye og Rem

  • Kjartan Fløgstad
  • Espen Søbye
  • Tore Rem

André Bjerke var blant forfatterne som etter krigen ble kritisert av Forfatterforeningens såkalte æresrett. Her t.v. på en feiring i 1949 av 100-årsdagen for Alexander Kiellands fødsel. Mellom Bjerke og daværende kronprins Olav sitter skuespilleren Agnes Mowinckel. Bildet er hentet fra boken Norske forfattere i krig og fred, Brinchmann/Evensmo, Gyldendal 1968. UKJENT FOTOGRAF

Det er noe merkverdig upassende ved å be om unnskyldning til forfatteren Alf Larsen, samme år som omfanget av hans antisemittisme blir kjent.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

15. november 2018 fant en spesiell seanse sted på Grand Hotel. Den norske Forfatterforening hadde innkalt til seminar og pressekonferanse. Det var feiring av 125-årsjubileum, og foreningens styre ville begynne med å beklage. Det gjaldt den såkalte Æresretten, opprettet i 1945, med oppgave å foreta et administrativt oppgjør for å gjenopprette lovlige forhold etter at okkupasjonen var over, også i selskaper, foreninger og stiftelser.

Forfatteren Kjartan Fløgstad har meldt seg ut av Forfatterforeningen i protest mot hvordan styret har håndtert saken rundt Æresretten. Morten Holm / NTB scanpix

Dette var regjeringens politikk, og et stort demokratisk flertall i foreningen sto bak beslutningen.

Det handlet om en kunstnerorganisasjons ønske om å vurdere hvem som hadde «gjort sig uverdig til å være foreningens medlemmer», og om hvem som kunne «svekke foreningens anseelse».

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 foregikk det samme i de fleste foreninger, fra Videnskaps-Akademiet til Advokatforeningen. Det hele var hjemlet i en regjeringsanordning fra 1943 som påla foreninger å gjøre dette.

Ingen annen forening har, så vidt vi vet, beklaget at de benyttet sin soleklare rett til å ekskludere eller refse medlemmer som brøt med foreningens formålsparagraf.

Fremstilt som «antinazister»

Forfatter og kritiker Espen Søbye Forlaget Oktober

Da DnFs leder Heidi Marie Kriznik fremførte foreningens beklagelse, påsto hun at 17 forfattere var dømt, ikke bare «ut fra sviktende skjønn», men «på feil grunnlag». Allerede her synes Forfatterforeningens leder å blande sammen det prinsipielle, selve Æresrettens opprettelse og dens prosedyrer, med det substansielle, grunnlaget for dommene.

Sammenblandingen ble feiret på selve beklagelsesseminaret ved at tre utvalgte forfattere ble trukket frem: Alf Larsen, Ejlert og André Bjerke.

Disse ble fremstilt som «antinazister», urettmessig «dømt for å ha gått nazistenes ærend». Det ble ikke spart på kruttet: Æresretten var en «skamplett», det dreide seg om intet mindre enn «uhyrligheter».

Alf Larsen «rehabilitert»

Professor og forfatter Tore Rem Universitetet i Oslo

Dagen etter dommen kunne advokat Cato Schiøtz slå fast at Alf Larsen, antagelig norsk litteraturhistories største antisemitt, nå var «rehabilitert». Schiøtz var villig til å gå enda lenger: Det var nå «enstemmig vedtatt» (formodentlig i DnFs styre, siden saken aldri ble lagt frem for foreningen) at Larsen «ikke skadet foreningens anseelse». Schiøtz mente til og med at professor Jan-Erik Ebbestad Hansens nøkterne idéhistoriske analyse, En antisemitt trer frem (2018), der Larsens holdninger belyses, nå var «underkjent».

Peter Normann Waage brukte beklagelsen til å oppnå lignende effekt, men da for far og sønn Bjerke. De som hadde lagt premissene for beklagelsen, utnyttet den nå til fulle.

Kalte diktaturet en «nødvendighet»

Hva så med sakenes historiske realiteter? Først Alf Larsen. Æresretten valgte å gå hans kommentarer i tidsskriftet Janus etter i sømmene. I 1941 hadde Larsen påpekt at «Den som ikke kan se at diktaturet i dag er en verdenshistorisk nødvendighet, men bare hyler op om sin tapte frihet og undertrykkernes skjendighet, han har ingen betingelse for å danne en ny menneskerace.»

Om Grini-fangene skrev han at «Nu faller hoderne for den nye guilliotine, og hvem tør si at de faller med urette?»

Med «førerprinsippet», mente Larsen, ville «det enkelte individ atter komme mer til sin rett».

Forfatteren Alf Larsen NTB scanpix

I en mindre offentlig sammenheng fikk forleggeren Henrik Groth i 1941 beskjed om at «Nazismen er jødedommens største, jeg hadde nær sagt endelige seir i verden.» Det hele endte med at Larsen fikk en reprimande for å ha kommet med ytringer som var egnet til «å svekke den moralske motstandsvilje, og som kunne tas til inntekt for fienden».

Men slik DnFs styre av 2018 formulerte sin beklagelse, ble det begått en «urett» mot Alf Larsen.

Det er noe merkverdig upassende ved å be om unnskyldning til en mann, samme år som omfanget av hans antisemittisme blir kjent. Kanskje finnes det mennesker der ute som kan ta seg nær av slikt?

Samarbeidsavtaler med Wehrmacht

Så til Ejlert og André Bjerke. De to fikk problemer i Æresretten da det ble kjent at de hadde oversatt Fänrik Ståls sägner for Gunnar Stenersens Forlag. Dette forlaget hadde gjennom sine trykkeriforbindelser, bokbinderi og distribusjonsapparat inngått samarbeidsavtaler med Wehrmacht, Josef Terbovens kulturavdeling og norske nazimyndigheter.

De var en effektiv propagandasentral for den nye tid.

Virksomheten ble finansiert fra tyske konti i Norges Bank, og i løpet av krigen ble det utbetalt nesten to millioner kroner (i dagens pengeverdi om lag 43 millioner kroner) til forlaget.

Blant annet utga de Min kamp, Quisling har sagt og tyske soldatalmanakker. I tillegg kom såkalt «nøytral litteratur». Men hvor nøytral var litteraturen når forfattere som Heinrich og Thomas Mann og Bertolt Brecht var forbudt, for ikke å nevne den samlede anglo-amerikanske litteraturen?

I denne situasjonen utbetalte Terbovens kulturavdeling blant annet et forskudd på 300.000 kroner, eller nær syv millioner i dagens kroner, til Gunnar Stenersen for en serie tyske romaner og noveller.

Forfattermiljøet reagerte med vantro

Ejlert Bjerke oversatte, og han satte arbeid bort til andre, mens betalingen gikk gjennom ham. I løpet av krigen tjente «Bjerkene» tilsammen 33.580 kroner (tilsvarende 740.000 i dagens penger). Ejlerts engasjement begynte i 1941 og sluttet ikke før i april 1945. Han klarte å holde omfanget av arbeidet skjult for Æresretten inntil det ble revisorundersøkelser i forlaget.

Forfattermiljøet reagerte med sjokk og vantro da sannheten kom for en dag.

Forfatteren André Bjerke. Rolf M. Aagaard

Blant medlemmer av DnF som ikke var NS-medlemmer, kjenner vi ikke til andre enn Ejlert og André Bjerke som lot seg friste av Gunnar Stenersens penger.

Vi har aldri hevdet at far og sønn Bjerke var nazister eller landssvikere. Hans Heiberg, som var formann i Forfatterforeningen i etterkrigstiden, mente at arbeidet for Stenersen satte oversetterne «i klasse med brakkebaroner». Det gjaldt deres handlinger.

Les også

Reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til dem som ble dømt i «æresretten»: Arrogansen er formidabel | Arnfinn Moland

Ondskapsfullt behandlet

Det har vært hevdet at far og sønn Bjerke ble spesielt ondskapsfullt behandlet av Æresretten. Dokumentene i saken viser det motsatte. Det finnes da også flere samtidige reaksjoner på hva de to blad Bjerke hadde foretatt seg. Kanskje kan vi trekke frem en svært moderat stemme, Barthold Butenschøn i Dreyers Forlag. Butenschøn kan knapt anklages for å være en dømmesyk motstandsmann. Til ingen ringere enn vennen Alf Larsen skriver han i november 1945 at han jo «ser mere liberalt på hele landssvik-spørsmålet enn de aller aller fleste».

Men ett sted går grensen, også for ham. Hele affæren med Stenersens forlag er «moralsk sett […] en litt kjedelig historie for Bjerkes». Det er dette, skriver Butenschøn om Ejlert, som «nedsetter ham i mine øyne». I sitt forsvar i Æresretten hevdet Ejlert og André Bjerke at kunsten sto over politikken og blånektet for at de hadde gjort noe som kunne anses som kritikkverdig.

Fortielse og forskjønnelse

15. november unnskyldte DnFs leder avgjørelser der det i 1945 «ble handla ut fra følelser, uriktige opplysninger og direkte feil». Vår påstand er at den nye «Æresretten av 2018» dessverre rammes av de samme karakteristikker. Det er uhyre lett å si unnskyld for ting som skjedde for 73 år siden, kanskje særlig når man feirer seg selv.

Men vi skylder våre forgjengere og historien en viss aktsomhet og innlevelse.

Og vi legger neppe historien bak oss gjennom fortielse og forskjønnelse. I det minste burde DnFs styre, før sitt lanseringsstunt, ha gjort seg opp en klar mening om hva det var de egentlig ønsket å beklage. I ettertid hadde det kanskje også gjort seg med litt selvkritikk over all uklarheten.

Kilder:

  • Alex Brinchmann og Sigurd Evensmo: Norske forfattere i krig og fred. Den norske Forfatterforeningen 1940–1968. Utgitt til 75-års jubileet 15. november 1968.
  • Sigurd Evensmo: Gyldendal og gyldendøler, 1974
  • Sigurd Hoel: «Forfatterstreik?», i Tanker i Mørketid, 1945
  • Landssviksaken mot Gunnar Stenersen, Riksarkivet.
  • Arkivet etter Æresretten i DnFs arkiv, Nasjonalbiblioteket.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Antisemittisme
  3. Andre verdenskrig
  4. Gyldendal
  5. Cato Schiøtz

Relevante artikler

  1. DEBATT

    André Bjerke var ingen «brakkebaron» og ble frikjent i 1946

  2. KULTUR

    Tar kraftig oppgjør med Forfatterforeningens unnskylding i ny bok

  3. KULTUR

    Stiller spørsmål ved Anine Kierulfs habilitet i granskningskomité

  4. KRONIKK

    Granskningsrapporten om Forfatterforeningens æresrett er påfallende svak

  5. KRONIKK

    Krigsoppgjøret med forfatterne måtte komme | Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye

  6. DEBATT

    Vi kan både forstå opprettelsen av æresretten og beklage dens virke