Kronikk

Arkitektur som opplevelse: Inngangen kjennes på kroppen | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen
    Professor emeritus, Arkitekthøgskolen i Oslo

Arno Bergs plass: En inngang som inviterer deg inn. Wikimedia Commons / Helge Høifød

Innganger kan ydmyke, opphøye, motta og avvise.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En bygning har en fasade, sier vi. Ordet er avledet av det italiensk facciata, som betyr ansikt. En yttervegg er altså interiørets ansikt mot verden og et uttrykk for den indre bruken. En inngangsfasade vil følgelig kunne fortelle om hva som møter deg hvis du vil gå inn, og dermed forberede deg til bygningens funksjon lenge før du åpner hoveddøren. For det er jo praktisk å vite om man kommer inn i en kirke eller et supermarked.

Skillet mellom ute og inne

Men som vegg markerer en fasade også et grenseskille mellom ute og inne – et skille som reflekterer en «maktkamp» mellom de to verdenene. For uansett bruk, kirke eller supermarked, vil fasaden enten kunne formes slik at dette skillet betones ved at du og uterommet avvises, eller grensen oppheves ved at du og uterommet inviteres inn.

Slik gjenkjenner vi veggens funksjoner også fra våre egne gester. Diskuterer du med en person som legger armene i kryss, lener seg bakover og kniper igjen øynene, forstår du at vedkommende ikke er helt enig med deg. Og omvendt: Lener han seg fremover med vidåpne armer og oppspilte øyne, kan du regne med at argumentene dine treffer.

På samme vis vil også en inngangsfasade med hele sitt register av former, farger og åpninger kunne uttrykke om den tar imot eller avviser.

Les også

Bygninger som kjennes på kroppen | Thomas Thiis-Evensen

Fasadens motiver

Studerer vi arkitekturhistorien, oppdager vi snart at arkitektene, uavhengig av stil, stadig varierer over noen ganske bestemte fasademotiver som viser ulike måter å bli tatt imot på. Og at primæropplevelsen av hva de uttrykker, overføres lynraskt til det vi ser med utgangspunkt i våre kroppslige erfaringer.

Det kan være veggens form, slik som hvis veggflaten heller mot deg, kan den virke truende, eller om den bøyer seg i bue innover, kan den virke mottagende. Eller virkningen av materialene veggen er bygget av. Hvis den består av kraftige steinblokker, oppleves den stengende. Er den laget av glass, virker den åpnende fordi glasset er lett, speilende og gjennomsiktig.

Men vel så viktig er utformingen av selve døråpningen og de mange inngangsmotivene som tradisjonelt omgir den, som portaler, baldakiner, tårn og trapper. Et slikt inngangsmotiv kan spenne fra å omfatte hele fasadeveggen til bare å utgjøre detaljer ved døren.

Hvert av disse motivene vil kunne stemme deg ulikt, særlig sterkt nettopp i en fasade. Fordi det å tre inn har alltid vært opplevd som en viktig eksistensiell erfaring: Ute er «fare», inne er «trygt».

Inngangens påvirkningskraft

Inngangsmotivene har som regel både en praktisk og en teknisk årsak. Døråpningen inn til den norske årestuen er liten og lav, for ikke å kutte for mange tømmerstokker. Mens en dør inn til en bygård gjerne er bred og høy for å tillate kjøretøy og mange mennesker å passere.

Men som opplevelse vil en liten og en stor døråpning uttrykke høyst ulik tilgjengelighet, en tilgjengelighet vi umiddelbart evaluerer i forhold til innholdet i våre kroppslige handlinger. Derfor er døren inn til et seremonielt tehus i Japan liten og lav, ikke fordi det er teknisk nødvendig, men for at du skal bøye deg, en gest som forbindes med ydmykhet.

Det samme uttrykket har den lave åpningen inn til Emanuel Vigelands museum i Oslo: Du må bøye deg – men denne gang bukke for kunstnerens urne som er plassert over døren innenfor. Og omvendt – en høy og bred dør åpner for mange, også personer med offentlig rang, og den uttrykker offentlighet: «Gjør døren høy! Og porten vid! Se, ærens konge kommer hit!» Du går inn – med rett rygg.

En portal som rammer inn døren. Thomas Thiis-Evensen

Slik også med portalen. Den fremhever personene som kommer ut, eller oss som trer inn, ved å ramme inn døren og dermed skille den ut som noe viktig, på samme vis som vi rammer inn et verdifullt bilde. Selve overgangen idealiseres, slik som romernes triumfbuer. De ble opprinnelig reist for å markere et magisk skifte mellom to ulike tilstander: Etter å ha gått igjennom buen forsvant på et blunk soldatenes traumer etter blodige slag.

Partårnmotivet: Oslo rådhus Stein J. Bjørge

Partårnmotivet er også et verdighetstegn – men med et annet innhold. Motivet oser av makt, men nå på bygningens vegne – selv kan man oppleve seg som liten og inneklemt mellom to vertikaler som uttrykker kraft. Slik som de høye søylene på hver side av inngangen til tempelet i Jerusalem, som ble kalt «fasthet» og «styrke». Eller de egyptiske tempelinngangene flankert av tunge massiver formet som stiliserte fjell.

Og motivet vandrer videre gjennom historien: Befestede byporter og kirkefasader – og rådhus, som i Oslo. Mange må vel også innrømme at de kraftige portstolpene inn til forhagen sin ikke er helt nødvendige. Men de gir jo beboerne en viss verdighet, da – særlig om de toppes av store lykter eller stramme løver.

Slottet har en svært bred trapp med et offentlig preg. Thomas Thiis-Evensen

Trappemotivet opphøyer inntredelsen, du skal nå noe «på toppen» som alltid synes viktigere enn der du befinner deg – «på bunnen». Men opplevelsen av å gå opp påvirkes ikke minst av trappens bredde. I den smale baktrappen piler du opp, i den brede trappen skrider du mer langsomt – den har et offentlig preg fordi den potensielt kan brukes av mange. Et eksempel som utelukkende har en slik hensikt, er Slottstrappen i Oslo. Av noen kalt «Eli-trappen» fordi enkelte misforsto budskapet – og kjørte rett ned.

Arbeidersamfunnets hus viser overdekningsmotivet. Thomas Thiis-Evensen

Overdekningsmotivet kan i utgangspunktet gi et mer vennlig preg enn eksemplene hittil. I form av halvtak eller baldakiner dannes et mindre forrom som tar vare på deg før du går inn – slik som under den spretne skiven over døren inn til det svære Arbeidersamfunnets hus i Oslo. Står du utenfor og venter på å selge lodd, er det jo raust at halvtaket beskytter mot regnet.

Les også

Folkets bibliotek | Erling Dokk Holm

Fordypningsmotivet gir også et raust inntrykk – det mottar deg som er ved å tre inn, med åpne armer. For på samme måten som en fasade som bøyer innover, vil også flankerende fløyer kunne uttrykke en velkomst. Slik som Stortingsbygningen i Oslo: « ... der ligesom ved udstragte Arme» skulle « indbyde Folkets Representanter ...» (Emil Langlet, Stortingets arkitekt). Eller enda mer spektakulært: Petersplassen i Roma. Med mektige søylerekker til hver side for fasaden skulle kirken ta imot « ... alle katolikker for å bekrefte sin tro ... og de vantro for at de skal bli opplyst» (arkitekten Gian Lorenzo Bernini).

Stortingsbygningen i Oslo viser fordypningsmotivet. Olav Olsen

Preposisjonene

Slik sett er inngangsmotivene i en fasade fortettede bilder av ulike romlige posisjoner som alle kan kjenne igjen fra vår omgang med omgivelsene. Språket beskriver disse grunnerfaringene som pre-posisjoner – vi stilles fysisk «foran» ulike romlige tilbud som reiser høyst forskjellige stemninger i oss. Derfor kjennes det straks på kroppen at det virker annerledes å gå inn gjennom noe (portalen), mellom noe (partårnet), opp på noe (trappen), under noe (overdekningen), eller inn i noe (fordypningsmotivet).

Først slik forstått kan fasaden bli et ansikt. Ikke ved å kopiere nese og munn, men ved å ta hele kroppen på alvor om vi ønsker å uttrykke et «velkommen inn».

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Oslo
  3. Kropp
  4. Vigeland

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Rune Berglund Steen: – Jeg har mange ganger i livet dratt nytte av white privilege

  2. KRONIKK

    Mediene snakker helst om presseetikk med seg selv. Jeg savner publikums perspektiv.

  3. KRONIKK

    Hvor stor økonomisk risiko bør staten ta på kontinentalsokkelen?

  4. KRONIKK

    Putins historiefortolkning av andre verdenskrig har en slagside

  5. KRONIKK

    Slutten på Europas amerikanske drøm

  6. KRONIKK

    Derfor er ungdom på Oslo øst flinkest på smittevern