Kronikk

Doping i norsk idrett: Greit såfremt det er lov? | Per Øystein Hansen, Gunnar Breivik og Sigmund Loland

  • Per Øystein Hansen
  • Gunnar Breivik
  • Sigmund Loland

En laboratoriemedarbeider i Moskva undersøkte i 2016 russiske utøvere i samarbeid med World Anti-Doping Agency. Foto: Arkivfoto: Alexander Zemlianichenko / AP / NTB scanpix

Ny kartlegging om holdninger til doping og antidoping i norsk idrett.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det lever en sterk kultur mot doping i norsk idrett, men holdningene til bruk av lovlige, prestasjonsfremmende midler, spriker. Folk med ulike verdier har ulike grenser for hva som er greit å bruke for å yte bedre på idrettsbanen, viser en ny kartlegging fra Norges Idrettshøgskole.

Norsk idrett ønsker ikke doping: Det er juks

Norsk idrett (idrett organisert i Norges idrettsforbund, NIF) er en verdibasert organisasjon. Det innebærer at måten idrett blir organisert og drevet på er minst like viktig som sportslige resultater. I en stor og kompleks organisasjon som NIF er det mulig å argumentere for at det først og fremst er idrettens kollektive verdier som forener svært forskjellige idretter.

Førsteamanuensis Per Øystein Hansen, proessor emeritus Gunnar Breivik og professor Sigmund Loland.

Idrettens kjerneverdier er definert i idrettens eget lovverk (NIFs lov §1-2): «All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet».

På et overordnet nivå er det lett å assosiere seg med disse verdiene. Vår spørreundersøkelse blant ansatte, tillitsvalgte og toppidrettsutøvere understøtter dette. Svært få (0,4 prosent) oppgir at de ville ha brukt et dopingpreparat fordi det er juks, det knyttes til verdien ærlighet og fair play.

Les også

Uviten: Ingen doping uten hjelp av fagfolk

Reseptbelagte legemidler og kosttilskudd godtas av flere

Selv om norsk idrett forenes om felles verdier, viser kartleggingen at holdningene varierer når det gjelder bruk av lovlige midler som anses som trenings- eller prestasjonsfremmende.

  • På påstanden «det er greit at friske norske toppidrettsutøvere bruker reseptbelagte midler som ikke står på dopinglisten for å kunne trene best mulig», oppgir 28,6 prosent at de er helt eller delvis enig. 59,9 prosent oppgir at de er helt eller delvis uenig i påstanden.
  • På spørsmålet om hvorvidt «kosttilskudd med stoffer som øker kroppens evne til å komme seg raskt etter hard trening» kan godtas, oppgir 75,7 prosent at dette kan godtas eller godtas under tvil. 18 prosent oppgir at det ikke kan godtas.

Funnene tyder på at «fair play»-verdien først og fremst knyttes til overholdelse av regler og ikke til medisinering eller bruk av kosttilskudd.

Med tanke på idrettens regelverk er det ingen rent juridiske forhold som forbyr bruk av de lovlige, reseptbelagte midlene eller kosttilskuddene.

Spørsmålet er snarere om det er greit så lenge det er lov. Hvordan kan det argumenteres for eller imot at en slik praksis er etisk og/eller helsemessig forsvarlig?

Les også

Løfshus ønsker dopingpoliti i Norge: – Kan være en del av løsningen

Helseaspekter – hvor går grensen?

Norsk toppidrett skal være helsemessig forsvarlig. I noen tilfeller vil bruk av lovlige reseptbelagte midler bidra til en mer helsemessig forsvarlig toppidrett.

Et opplagt eksempel er risikoidretter hvor smertelindring kan øke utøvernes evne til å håndtere risikoelementer og dermed redusere sannsynligheten for alvorlige skader. Motargumentet er naturligvis at dersom det er behov for smertelindring ved medisinering, bør ikke utøveren trene eller konkurrere på den måten.

Spørsmålet blir således hvor grensen går: Er det greit å anvende Paracet eller Ibux, men ikke Paralgin forte?

Og: Hva er mest helsemessig forsvarlig, medisinering eller å avstå fra å trene eller konkurrere så lenge smertene begrenser utøvernes evne til å prestere?

Vår studie viser at de som betoner helseverdier på ulike verditema, har en mer restriktiv holdning til bruk av lovlige prestasjonsfremmende midler.

Les også

«Langrenn er en av idrettene der det lønner seg å la seg dope - hvis man ikke blir tatt. Derfor vil det komme mer.»

Hensynet til fair play

Idealet om fair play innebærer blant annet å følge reglene og sikre at utøvere har like konkurransevilkår. Utfordringen med antidopingreglementet er at enkelte reseptbelagte og reseptfrie midler har gått inn og ut på dopinglisten. Enkelte midler er lov inntil nyere studier viser en prestasjonseffekt. Eksempler på slike midler er koffein (reseptfritt) eller Meldonium (på forbudslisten siden 2016, fås ikke kjøpt over disk i Norge).

Poenget er at det fra tid til annen blir lansert nye preparater eller metoder som kan være lovlige inntil det foreligger tilstrekkelig datagrunnlag eller bevis for at de bør inn på listen over forbudte midler og metoder.

Antidoping Norge arrangerte seminaret «Hva skjedde i Seefeld» på Ullevål stadion i mars. Harald Bøhler er seksjonssjef i Politidirektoratet. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Spørsmålet er derfor: Hvordan skal man forholde seg til foreløpig lovlige, prestasjonsfremmende medikamenter eller kosttilskudd som med stor sannsynlighet vil komme på dopinglisten?

Skal norsk idrett forutsette at utenlandske konkurrenter anvender midlene og selv anvende dem for å opprettholde idealet om like konkurransevilkår?

Vår studie viser at de som oppgir en liberal holdning til forsøk på å påvirke dommeravgjørelser, godtar profesjonelle feil (bryte reglene bevisst for at eget lag skal oppnå en fordel) og generelt betoner prestasjonsverdier, har en mindre restriktiv holdning til bruk av lovlige, prestasjonsfremmende midler. Noe forenklet kan man si at mens helseverdier virker begrensende i forhold til medisinbruk, virker prestasjonsverdier liberaliserende.

Les også

Åtte spørsmål og svar om bloddoping

Idrettens ledere må konkretisere verdier og holdninger

Forebyggende dopingarbeid legger vekt på at utøvere skal holde reglene og på uønskede fysiologiske, psykologiske og psykososiale effekter av dopingbruk. Utvalget i studien vår har i tråd med dette en meget restriktiv holdning til bruk av forbudte midler eller metoder, og holdningen knyttes til overholdelse av regler.

I hvilken grad det forebyggende dopingarbeidet inkluderer drøfting av dopingdilemmaer der holdninger må knyttes til flere av idrettens verdier, fremstår som mer uklart.

Dopinglaboratoriet på Aker skal avsløre idrettsutøvere som bruker ulovlige preparater. Foto: Robert McPherson

En viktig implikasjon av studien er at idrettens ledere må utfordre seg selv og andre på hva kjerneverdiene betyr i praksis, og hvilke holdninger som er i tråd med disse. Slik forankres antidopingarbeidet i idrettens kjerneverdier samtidig som man tydeliggjør dopingreglementet.

Det forebyggende arbeidet kan ikke overlates bare til Antidoping Norge.

Idrettens ledere nasjonalt, regionalt og lokalt må lede på måter som styrker medlemmenes bevissthet om hva som er i tråd med idrettens verdier, og hva som ikke er det.

I dag kan det se ut som personlige preferanser i like stor grad som idrettens kjerneverdier påvirker holdning til bruk av lovlige prestasjonsfremmende midler. Det er problematisk. I antidopingarbeidet er tydelig, verdibasert ledelse ekstra viktig.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Idrett
  2. Doping
  3. Narkotikapolitikk
  4. Toppidrett

Relevante artikler

  1. VITEN

    Bør Caster Semenya konkurrere i kvinneklassen?

  2. FOTBALL

    Manchester City slapp unna utestengelse. Nå mener TV 2-ekspert at reglene må endres.

  3. NORGE

    Muskelbløffen: – Det er på tide noen sier det som det er

  4. POLITIKK

    Nå er det for første gang påvist: Kvinner har en mindre streng holdning til sykefravær enn menn

  5. KRONIKK

    Vi må teste ut nye former for samarbeid

  6. KRONIKK

    Selvmordsraten har ikke gått ned i Norge på 20 år. Hvorfor?