Kronikk

Du bør delta i valget for å gjøre deg selv lykkelig | Bjørn Grinde

  • Bjørn Grinde
    Adferdsbiolog, Området for psykisk og fysisk helse, Folkehelseinstituttet

Engasjerte innbyggere er gjerne mer fornøyde, og samfunnet blir lettere å styre fordi folk har det bra, skriver Bjørn Grinde. Arne Nøst

Vi kan godta at andre tar avgjørelser, men trenger å føle medbestemmelse og likeverd.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I høst er det igjen valg som avgjør hvem som skal styre der vi bor. Jeg jobber med å forstå hva evolusjonen har lagt inn av føringer i menneskehjernen. Det gir et utgangspunkt for å vurdere hvordan et samfunn bør gå frem for å ta beslutninger.

Heldigvis er vi sosiale vesener, ellers hadde vi aldri kommet dit vi er. Samtidig er vi langt vanskeligere å styre enn en flokk gjess eller en bikube. Våre sosiale tendenser er formet av steinalderens behov for samarbeid. Det innebærer at vi er egalitære av legning. Hvis én person skulle bestemme over de andre og få alle fordelene, ville de andre nektet å bidra.

Vi kan godta at andre tar avgjørelser, men trenger å føle medbestemmelse og likeverd. Vi godtar også at noen personer har større innflytelse.

Men de som fikk mer å si i steinalderen, fikk det i kraft av fornuftige meninger og en evne til å skape tillit. For å skape fornøyde innbyggere må beslutningsprosessen ta høyde for disse sidene ved mennesket.

Bjørn Grinde, adferdsbiolog, Området for psykisk og fysisk helse, Folkehelseinstituttet

Enevelde kan fungere - som i Bhutan

Etter hvert som storsamfunnet ble en realitet, forsvant den naturlige solidariteten som fortsatt preger typiske stammesamfunn. Når individene ikke kjenner hverandre, øker faren for konflikter. I slike situasjoner ender det gjerne med at noen river til seg makten.

Enevelde er ikke nødvendigvis noen dårlig løsning – hvis det er «opplyst». Folk må føle at den som styrer, ønsker deres beste. Bhutan er et interessant eksempel. De innførte valg for noen år siden etter påtrykk fra vestlige rådgivere. Først hadde de bare ett parti, noe de mente gjorde valget enklere, men etter ytterligere påtrykk måtte de dele dette partiet i to.

Samtidig har kongen hele tiden sittet med størst innflytelse. Jeg har møtt kongen og en del av folket, og jeg sitter med en følelse av at folk er, og bør være, glade for at kongen har makten.

Dessverre er et godt enevelde mer unntaket enn regelen. Samtidig er vestlig demokrati en farlig strategi i land der store deler av befolkningen er analfabeter.

Det ender altfor lett med at noen kommer til makten ved lureri eller bestikkelser. Det er derfor grunn til å være forsiktig med å kritisere land som ikke følger akkurat samme oppskrift som oss her i Norge.

Bhutans konge Jigme Khesar Namgyal Wangchuck og dronning Jetsun Pema. Kevin Frayer / TT NYHETSBYRÅN / NTB SCANPIX

Burde man hatt flere stemmer?

Vi har valgt et styresett der vi velger representanter. Helt rettferdig blir det selvsagt ikke. Alle har ikke stemmerett, i Norge bare de over 18 år. Dessuten teller ikke alle stemmene like mye. Gruppene som velger én representant til Stortinget, er ikke like store.

Kanskje bør noen ha flere stemmer enn andre i enkelte spørsmål. For noen år siden ble det forsket på en slik løsning i California. Det skulle være folkeavstemning om flere saker der det rådet stor uenighet. Forskerne gjorde forsøk hvor de ga velgerne en ekstra stemme. Alle hadde riktignok like mange stemmer, men var det fire spørsmål som skulle avgjøres, hadde hver velger fem stemmer.

Den siste stemmen skulle brukes som en dobbeltstemme der velgeren hadde spesielt sterke meninger. Noen avgjørelser ble da trumfet igjennom av et mindretall, men forskerne konkluderte med at folk likevel var mer fornøyd enn om man bare hadde hatt én stemme for hvert spørsmål.

Bør ikke det overordnede målet være å gjøre flest mulig fornøyde?

Les også

Hvordan kan en fisketur forklare norske elever politikk? Her får du svaret!

Utprøving i økolandsbyer

Jeg har gående et forskningsprosjekt knyttet til økolandsbyer og lignende småsamfunn. Disse utgjør en interessant arena for utprøving av alternative måter å ta avgjørelser på. En vanlig erfaring er at flertallsavstemninger skaper misnøye. Kanskje er bortimot halvparten av innbyggerne imot forslaget som blir vedtatt. Disse ender i beste fall opp med å undertrykke sitt mishag, i verste fall med å boikotte resultatet.

Ett alternativ er å ta avgjørelser ved konsensus. Det innebærer en prosess der man diskuterer seg frem til enighet. Dessverre har dette lett for å ta tid. Innen morgenen gryr, er riktignok de fleste så utmattede at de går med på hva som helst.

Ved hjelp av prøving og feiling har mange økolandsbyer kommet frem til en bedre løsning. Den går under betegnelsen sociocracy. Prosessen starter gjerne med et forsøk på å skape fellesskap, for eksempel ved at man danner en ring der alle tar hverandre i hendene og kanskje lar den enkelte si noen ord. Deretter er det viktig med en diskusjon der flest mulig får luftet sine meninger.

Diskusjonen blir ledet av en person som har erfaring med denne form for styresett, som kjenner temaet og som har de rette personlige egenskapene. Prosessen tilsier at det er mulig å ta en avgjørelse selv om ikke alle er enige. Samtidig har deltagerne gjerne en form for vetorett dersom vedtaket virkelig bryter med deres dypeste overbevisninger, men det er sjelden et problem.

Når folk føler at de blir tatt på alvor og vet at de har mulighet til å stoppe vedtaket, er det lettere å ofre seg for fellesskapet ved å godta løsninger man ikke er helt enig i. Det gir en god følelse å være en del av et fellesskap og å gjøre noe for de andre. Prosessen skaper med andre ord fornøyde innbyggere som lettere går inn for de løsningene man vedtar.

Bør satse på folkemøter

Selv i de minste kommunene i Norge er det vanskelig å gjennomføre en slik fremgangsmåte. Det vi kan lære av disse småsamfunnene, er at det som betyr noe, er å gjøre folk tilfreds. For å få til det, må alle ha en mulighet til å bli hørt, og de trenger tillit til dem som utfører beslutningene.

Det å delta, og være en del av noe større, er med på å gjøre folk fornøyde. Det kommunene derfor bør satse på, er folkemøter og andre kanaler der alle som ønsker det, kan komme til orde samt et system som sørger for at henvendelser til kommunen blir tatt alvorlig.

Det viktigste poenget med å ha valg – enten det dreier seg om å velge representanter til kommunestyret eller konkrete spørsmål – er kanskje ikke utfallet, men prosessen. Det er en vinn-vinn-situasjon: Engasjerte innbyggere er gjerne mer fornøyde, og samfunnet blir lettere å styre fordi folk har det bra. Den enkelte velger bør delta i valget for å gjøre seg selv lykkelig.


  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Lokalvalg 2019
  2. Demokrati
  3. Bhutan
  4. Folkeavstemning
  5. Menneskerettigheter

Lokalvalg 2019

  1. ØKONOMI

    E24 og Schibsted varsler storsatsing på næringslivs­journalistikk

  2. POLITIKK

    Fire år senere: Slik har det gått med over 100 løfter byrådet kom med til alle i Oslo

  3. POLITIKK

    Grimstad trakk seg fra Venstres valgkomité på grunn av Raja-rykter

  4. DEBATT

    Nå fylles norske rådhus av forventningsfulle folkevalgte. Dessverre vil mange bli skuffet.

  5. POLITIKK

    Rødt frykter for Ap-MDG-miljøpolitikk

  6. KOMMENTAR

    Selv om MDG er blitt mektigere, finnes det grenser for hva de kan bestemme