Kronikk

Kronikk: Derfor bommer forståsegpåerne om USA-valget | Geir Lundestad

  • Geir Lundestad

De slåss om å bli republikanernes presidentkandidat: Donald Trump (tv), Ted Cruz og Jeb Bush. REUTERS/Mike Blake

Mer eller mindre skråsikre teorier om utfallet av amerikanske presidentvalg kommer og går. Denne oversikten forteller hvor lett det er å ta feil.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I kjølvannet av valgseirene til George W. Bush i 2000 og i 2004 hevdet mange at fremtiden tilhørte republikanerne. Disse teoriene tok gjerne utgangspunkt i den regionale folkeveksten i USA.

Geir Lundestad Junge, Heiko

I 1970 bodde det åtte millioner flere i Midtvesten og i nordøst enn i sør og vest. I år 2000 hadde sør og vest 46 millioner flere innbyggere. Sørstatene hadde det høyeste folketallet med 100 millioner innbyggere og den klart høyeste veksten i absolutte tall, selv om vest hadde den høyeste relative veksten. Folketallet økte også i Midtvesten og i nordøst, men langt saktere enn i de to andre regionene.Nordøst og Midtvesten hadde lenge vært de tradisjonelt dominerende regionene i amerikansk politikk. De aller fleste presidentene kom herfra. De var enten liberale eller moderate i grunntonen og stort sett orientert mot Europa. De republikanske heltene Reagan og Bush kom fra vest og sør, og de var i noe større grad orientert mot Stillehavet eller mot Latin-Amerika.

De svarte skjøv de hvite over til republikanerne

Selv de seneste demokratiske presidentene i form av Lyndon Johnson, Jimmy Carter og Bill Clinton kom fra sør. John F. Kennedyog den ikke-folkevalgte Gerald Ford var de siste presidenter fra de to tradisjonelt dominerende regionene.

Det var de som mente at USAs nyere politiske historie kunne uttrykkes gjennom utviklingen i en enkelt familie, Bush-familien.

Den mest folkerike regionen, sør, var i løpet noen få tiår gått fra å være nesten helt dominert av demokratene til å bli fullstendig dominert av republikanerne. Bakgrunnen var at de svarte, eller afro-amerikanerne, som man gjerne sier i USA, endelig hadde fått stemmerett. De stemte på demokratene og skjøv det dominerende hvite flertall over i republikanernes rekker.

Ikke dømt til å bli republikansk

Det var de som mente at USAs nyere politiske historie kunne uttrykkes gjennom utviklingen i en enkelt familie, Bush-familien. Bestefar, senator Prescott Bush, hadde vært en forholdsvis liberal republikaner fra nordøst, far og president George H.W. Bush var sentrumsorientert med uklar geografisk bakgrunn, mens sønn George W. Bush var klart konservativ og fra sør.

President Barack Obama og visepresident Joe Biden

Valget i 2008 og gjenvalget av Barack Obama i 2012 viste at teorien om de fire regioners betydning var gal. USA var ikke dømt til å forbli republikansk. Selv en progressiv svart demokrat fra Midtvesten som Obama kunne faktisk bli valgt, til manges store overraskelse.

Når akademikere tar feil, og det skjer ofte, er det jo bare å utvikle en ny teori og håpe at den får lengre levetid.

Det var galt å kategorisere vest som entydig konservativt, når de tre stillehavsstatene California, Oregon og Washington var liberale i sin grunnholdning. Sørstatene var heller ikke så entydig konservative som tidligere. Utviklingen i Florida, Nord-Carolina og Virginia viste det.

Nye etniske grupper

Når akademikere tar feil, og det skjer ofte, er det jo bare å utvikle en ny teori og håpe at den får lengre levetid. Den nye teorien tok utgangspunkt i den skiftende etniske sammensetning av den amerikanske befolkning. Andelen hvite i USA har vært stadig fallende i de siste tiår. I 2010 lå prosenten på 63 (eller 72 dersom vi inkluderer de hvite spansktalende i denne kategorien). I 2050 er tallet beregnet å ligge rundt 46 prosent. De svarte utgjør vel 12 prosent av befolkningen, økende til vel 14 prosent i 2050.

Den største økningen skjer blant de spansktalende, fra 16 prosent i 2010 til 28 prosent i 2050, og blant asiater, fra nesten 5 prosent i 2010 til nesten 8 prosent i 2050. Hawaii har alltid hatt et flertall ikke-hvite, men allerede har California, New Mexico, Texas (og Washington, DC) et flertall av ikke-hvite minoritetsgrupper.

Jeg har spådd utfallet av amerikanske presidentvalg i flere årtier, med blandet resultat, må jeg innrømme.

Dersom USA fortsatt hadde vært et helt hvitt land, ville det vært umulig for Obama å ha blitt valgt til amerikansk president. Han fikk bare 39 prosent av de hvites stemmer i 2012. I de siste 40 år har republikanerne alltid vunnet de hvite stemmer. (I 1996 fikk selv Robert Dole flere hvite stemmer enn Bill Clinton gjorde.) Men det faktum at over 90 prosent blant de svarte og over to-tredjedeler av de spansktalende og blant asiatene stemte for Obama, gjorde seieren mulig.

Republikansk presidentkandidat Marco Rubio YURI GRIPAS

Det republikanske partiet er overveiende hvitt og vil følgelig ha stadig større problemer med å vinne nasjonale valg i USA. Dette er noe av bakgrunnen for at republikanerne er på jakt etter gode spansktalende kandidater. I årets valg ligger Marco Rubio og Ted Cruz best an blant disse, selv om republikanerne ved sine generelt innvandringsfiendtlige holdninger fortsatt vil ha problemer med å vinne et stort antall stemmer blant de spansktalende.

Altfor mange usikre variabler

Mange har prøvd å legge inn et stort og stadig økende antall variabler for å forutsi valgresultat. Ved presidentvalget i 2000 var det bred enighet blant disse matematisk orienterte statsviterne om at Al Gore ville komme til å slå George W. Bush. Usikkerheten var bare hvor stor seieren kom til å bli. Gore ville angivelig få mellom 53 og 57 prosent av stemmene. Slik gikk det altså ikke, selv om han jo faktisk fikk flere stemmer totalt enn Bush.

To forskere i Bergen skrev nylig i Aftenposten at «Vår egen prognose er at det er 85,3 prosent sjanse for at den republikanske kandidaten vinner flertallet av stemmene» i 2016. Det er bare tåpelig å prøve å forutsi amerikanske presidentvalg med en slik presisjon. Mennesker opptrer ikke lovmessig; de er uforutsigbare.

Valget av partienes kandidater har selvsagt stor betydning. Noen er svært mye mer populær enn andre. Partiene studerer alle teoriene grundig og prøver som best de kan å komme opp med mottrekk på de punkter hvor de står svakt.

Jeg har spådd utfallet av amerikanske presidentvalg i flere årtier, med blandet resultat, må jeg innrømme. Likevel, for hva det måtte vært verd: Jeg tror Hillary Clinton har en brukbar mulighet ved høstens valg, med Marco Rubio som den sterkeste utfordreren.


Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også:

  1. Les også

    George Pataki trekker seg fra presidentrace

  2. Les også

    Flere republikanere foretrekker «fienden»

  3. Les også

    Gjøkungen Trump har ennå ikke gått for langt for republikanerne

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Politikk
  3. USA

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Disse grafene viser hvorfor det kalles vippestater. Og hvorfor de avgjør hvem som blir USAs neste president.

  2. VERDEN

    Dette er nøkkelfaktorene som avgjør om Clinton eller Trump vinner

  3. KOMMENTAR

    Ingen rosenrød fremtid for demokratene | Frank Rossavik

  4. VERDEN

    Nesten førti millioner har allerede stemt i USA. Det viser at svarte velgere svikter Clinton.

  5. VERDEN

    Trump får utnevne ny høyesterettsdommer i USA

  6. KRONIKK

    USAs politiske system er i krise. I verste fall kan den opphetede atmosfæren føre til mer politisk vold.