Kronikk

Vil vi redusere antall flyktninger? Ikke bare begrense hjemlige ankomster? Legg om utviklingssatsingen. | Tom Syring

  • Tom Syring
    leder, Human Rights Research League

Kongolesiske migranter utvist fra Angola, forsøker å dytte en leid sykkel med eiendelene sine. Den demokratiske republikken Kongo er et av landene med flest mennesker internt fordrevet som følge av konflikt og vold. Bildet er tatt 12. oktober. Giulia Paravicini/Reuters/NTB scanpix

Underliggende fluktårsaker. Overfladiske løsninger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flyktningdebatten i Europa omhandler for det meste antall, kvoter og begrensninger, mens det som gjerne blir oversett er løsninger på de underliggende årsakene for at mennesker føler seg tvunget til å forlate hjemstedene sine.

På globalt nivå er vi vitne til en enestående økning i antall mennesker drevet på flukt på grunn av krig og konflikt eller som migrerer på grunn av svært dårlige levekår.

Nærmere 70 millioner mennesker er i dag enten flyktninger eller internt fordrevne. Førstnevnte fyller vilkårene i henhold til Flyktningkonvensjonen. Sistnevnte kan ha tilsvarende fluktgrunner, men har ikke krysset – eller har ikke kunnet krysse – en landegrense.

Ofte er flukt- og migrasjonsmønstre sammensatt.

Tom Syring er leder av Human Rights Research League. Privat

«Betingede bistandsavtaler»

Som en reaksjon på disse utfordringene har stater og regionale organisasjoner forsøkt å innskrenke tilstrømningen av flyktninger og migranter. I stedet satser de på å bruke ressurser på samarbeidsprosjekter i og avtaler med dem som gjerne i nøktern tjenestemannsterminologi omtales som «flyktningproduserende land» – med varierende grad av suksess og overtalelseskraft.

Et utslag av en slik fremgangsmåte representerer de siste års EU-Afrika-avtaler. Slike tiltak innebærer som regel store pengebidrag til blant annet utviklingsprogrammer og investeringer, spesielt i transittland med mange flyktninger. Dette for å redusere flyktningstrømmens intensitet i nordgående retning.

Den slags «betingede bistandsavtaler» kan bidra til å bedre situasjonen noe for flyktninger og befolkningen i disse land. Hovedproblemet er imidlertid at de i stor grad er avhengige av partnere som, til dels, har et heller tvilsomt rykte når det gjelder menneskerettigheter. Noen av disse regimene står for de samme undertrykkelsene som har drevet menneskene til å forlate sine hjemsteder til å begynne med.

Videre overser slike avtaler noe vesentlig, dersom migrasjon på globalt nivå skal takles: Uavhengig av økte grensekontroller, hindringer, eller samarbeidsavtaler med utgangs- eller transittland vil noen mennesker alltid være på flukt og søke tilgang til en sikrere fremtid. Men ikke nødvendigvis i Europa eller den vestlige verden.

Les også

Trump kommer til FN med et budskap om «Amerika først». Norge og andre vil prøve å dra i motsatt retning.

Demokratisk regresjon som fluktårsak

FNs to globale rammeverk for henholdsvis flyktninger og migranter, som sluttforhandles i disse dager med Norge som én aktør, tar for seg noen av problemstillingene. Men de går ikke langt nok.

Rammeverkene anerkjenner at også lokalbefolkningen i sårbare land som tar imot flyktninger og internt fordrevne har behov for støtte, og at flere prosjekter burde initieres som hjelper begge sider og slik forebygger konflikt mellom gruppene.

Det fremheves videre at flere utviklingsprosjekter skal bedre forholdene for befolkningen i de mest utsatte landene. Hvordan dette konkret skal oppnås, er ikke nærmere definert.

Slike globale avtaler må uansett betraktes som kun en minsteambisjon. Et avgjørende element er imidlertid helt utelatt fra diskusjonen: Strukturelle endringer i utgangslandene. De er nødvendige for å forhindre at stadig nye personer blir drevet på flukt.

Slike endringer forutsetter at sammenhengen mellom demokratisk regresjon og undertrykkende regimer som underliggende fluktårsaker tas på alvor. Dette innebærer blant annet at utviklingsprosjekter i størst mulig grad unndras slike regimers kontroll, selv om (og nettopp fordi) de skal komme deres befolkning – ikke regimene – til gode.

Les også

Rapport: Nesten halvparten av kvinnelige flyktninger utsettes for overgrep

Befolkningseksplosjonen i Afrika

Det store flertallet av dem som må forlate hjemstedene sine flykter til og forblir i regionen, i naboland, eller lever som internt fordrevne i eget land. Og de fleste trekker nå til urbane sentre. I dag bor, eller dveler, mer enn 60 prosent av verdens flyktninger og 80 prosent av internt fordrevne i urbane strøk. For disse må vi finne levedyktige løsninger.

Samtidig står Afrika overfor en befolkningseksplosjon. Befolkningen antas å dobles innen 2050.

Migranter ved grensestasjonen mellom Kongo og ANgola. Giulia Paravicini/Reuters/NTB scanpix

Spesielt Afrika sør for Sahara, som er den regionen i verden med den yngste og raskest voksende befolkningen, men som også lider under noen av de mest repressive regimene. Korrupte statsledere manipulerer heller valg og konstitusjoner enn å gå av. Dermed driver enda flere til elendighet og flukt.

En massiv befolkningsvekst kunne være en komparativ fordel for Afrika (slik den har vært det for Asia), med mange, unge, arbeidsføre mennesker, men det forutsetter gode ledere og et godt styresett. Uten disse nødvendighetene vil ikke urbaniseringstrykket kunne håndteres på en god måte. Flyktninger og internt fordrevne vil ikke kunne absorberes i regionene og byene de strømmer til. Dermed forsterkes fluktårsakene.

Befolkningseksplosjon og repressive regimer er en særdeles dårlig kombinasjon.

Les også

Menneskesmuglerne tjener penger som aldri før – bli med på innsiden av deres verden

Moralsk ansvar og internasjonale forpliktelser

Den 2. november møtes internasjonale eksperter i Oslo for å diskutere ideer om migrasjonsutfordringer, nyere og mer dyptgripende enn de som blir nedfelt i de to FN-plattformene. Skal vi ha forhåpninger om å finne globale løsninger, ikke bare punktvise forskyvninger av flyktningstrømmer, må vi sikte høyere og grave dypere.

Så lenge diskusjonen i den rike delen av verden, inkludert Norge, i all hovedsak overfladisk fokuserer på hvordan flyktningstrømmen til Europa og vesten kan begrenses, og ikke angriper underliggende fluktårsaker og sammenhenger (inkludert dårlig styresett, befolkningseksplosjon, urbanisering), vil antallet mennesker drevet på flukt globalt sett fortsette å stige.

Dette ville ikke bare være moralsk uforsvarlig. Det kolliderer også med internasjonale forpliktelser nedfelt i bærekraftsmålene i Agenda 2030 ('Leave no one behind').

Norge er også bundet av og bidrar med store summer til disse, og vi har forpliktet oss til å «spille en sentral og aktiv rolle i oppfølgingen av målene internasjonalt».

Skal vi nå målsetningene, må en del av utviklingssatsingen legges om.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Flyktningpolitikk
  2. Migrantkrisen i Europa
  3. Befolkningsvekst

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 13. november

  2. VERDEN

    Det oljerike landet mangler bensin og mat. Nå har en sjettedel av befolkningen flyktet.

  3. VERDEN

    Livredde flyktninger prøver å stikke av i Nord-Syria. De er ofre for en plan som ble lagt da borgerkrigen startet.

  4. A-MAGASINET

    Migrantkrisen ble et vendepunkt. Voldelige generaler får mer spillerom.

  5. KRONIKK

    Norge har et sjåvinistisk tunnelsyn på Kongo

  6. POLITIKK

    Høyre-utvalg lanserer handlingsregel for å redusere innvandringen