Kronikk

Kongehuset må være seg sin egenart bevisst. Prakten må aldri forbyttes med makten | Tor Bomann-Larsen

  • Tor Bomann-Larsen
    Forfatter

Tvisynet var ikke bare kjennemerket på det norske, men på en høyt utviklet sivilisasjon, skriver Tor Bomann-Larsen. Foto: Illustrasjon: Tor Bomann-Larsen. Portrett: Berit Roald/ NTB scanpix

Det tvisynte monarki.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Tor Bomann-Larsen

Foto: Roald, Berit / SCANPIX

Åsmund Olavsson Vinje ble født for 200 år siden - i samme år som kong Carl XIV Johan la ut på den første kroningsreisen i moderne tid. 42 år senere gjentok Vinje distansen i det som skulle bli hans hovedverk, Ferdaminni frå sumaren 1860.

«Og derfor til Fjølls
vil eg draga som Døl,
og Kjenningar finna
og gløyma meg sjølv»

Kong Harald siterte innledningsdiktet til Ferdaminni da han talte under 100-årsjubileet for den siste kroningen i Nidaros. Det var ingen litterær tilfeldighet at ferden over «fjøllet» gikk til kroningen av Harald Vs tippoldefar, kong Carl XV.

Les også

Dronning Sonja: – Jeg tror det var litt lurt å få inn en helt vanlig borger i huset her

Kongerikets doble karakter

Vinje var tidlig ute. Han publiserte sine monarkiske høyfjellsanalyser tolv år før den britiske journalisten Walter Bagehot utga sine tanker om kongehusets rolle i den britiske konstitusjon, 37 år før Sigurd Ibsen skrev sine artikler om «Det nationale kongedømme». For Vinje handlet det om mer enn statsstyret. Han fant sitt eget dikteriske jeg – tvisynets evangelium - i møtet med kongerikets doble karakter.

«Dølen er hoffnarren i kongens følge,» har litteraturprofessor Jon Haarberg skrevet i sitt skjellsettende verk Vinje på vrangen. Det er riktig, så nær som rekkefølgen, i det minste over Dovre kommer Dølen (Vinjes alter ego) først gjennom æresportalen.

Kongen følger i narrens spor. Skjønt dikteren er snar med å bortforklare at han «tok porten» til inntekt for seg selv. Det var «berre eit Tankespil til min Hugnad».

Ikke desto mindre, med dette inviterer Vinje til at det pågår to kroningsferder, kongens og Dølens. Den opphøyede symbolferd med åtte hester og den møysommelige vandring gjennom realitetenes dype daler. Dikterdølen blir monarkens dobbeltgjenger.

Les også

En helt vanlig dag på jobben, i verdens mest spesielle yrke. Kommentar av Harald Stanghelle

Skalden større enn kongen

Og Vinje anerkjenner ikke uten videre kongens rang som dikteren overlegen. «Krøningspoeterne» får riktignok så dikterhattene passer, men Tormod Kolbrunarskald som falt på Stiklestad - med en spirituell replikk - var «en sann Gudsfugl» målt mot Hellig Olav som styrtet målløs til jorden. Ikke kongen, men kongens skald var «den mest nationale Mann vaar Histori kjenner.»

Sagt på en helt annen måte: Skalden er større enn kongen, i det minste, når historien skal finne sin form.

Gjetergutten fra Telemark måtte helt til toppunktet i ytre praktutfoldelse for å lodde dybden i sitt legendariske «Duppelsyn». Et kapitel fra selve «Krøningi», skal være eneste sted der Vinje forsøker å forklare betydningen av nøkkelbegrepet tvisyn. Ordet som skulle bli innbegrepet på hans egenart, men også definisjonen på hva som i dikterens idéverden var ekte norsk.

Les også

Svenske republikanere vil ha folkeavstemning om monarkiets fremtid i Sverige

Tvisyn nedfelt i Grunnloven

Dølen møter seg selv i døren der portalen åpner seg til kroningskatedralen. Han står ansikt til ansikt med et statsstyre, like motsetningsfylt som hans eget poetisk/ironiske syn på livet. «De maa ikki tru det, at me ero blinde for Comedien, for um me ganga strunke og stive og spila så stort med sjølve.»

Kongens embetsmenn opptrådte i strålende kostymer «med ein fin Smil, som synte på Baktanken», i det middelalderske skuespill til nasjonens ære.

«Det maa vera ei Sæla,» hadde Dølen konstatert allerede på Dovre, «at vera Konge for eit slikt Folk, der dei Gamle paa gamal Vis tru paa Kongen som ein Landsfader, og dei Unge og Upplyste tru paa Log og Rett, som sjølve Kongen maa lyda; og baade dei Unge og dei Gamle vilja hava Kongen, men kver af sin Grunn.»

Tvisynet lå nedfelt i Grunnloven. Fire år før Vinjes fødsel hadde eidsvollsmennene pålagt kongen både allmakt og avmakt, salving i Nidaros og ed til Stortinget. Uaktet at kroningen gikk mot sin avskaffelse (eller rettere sagt, forvandling til dagens singningsrituale) skulle dualismen bli enda tydeligere etter Vinjes tid, da den politiske kongemakten ble ytterligere avviklet ved årstallene 1884 og 1905. Men fortsatt står «Duppelsynets» hovedsetning ved lag: «Kongens Person er hellig,» heter det i § 5. «Ansvarligheden paaligger hans Raad.»

Les også

Bare Kongen kan være Norge. Kronikk av Tor Bomann-Larsen

Den ironiske dimensjon

Som ingen annen erkjente Åsmund Olavsson Vinje betydningen av rett og vrangt i samme vev. Tvisynet var ikke bare kjennemerket på det norske, men på en høyt utviklet sivilisasjon. Ikke alle hadde nådd det stadium der tilværelsen kunne leses både bokstavelig og billedlig. William Shakespeare dannet idealet (helt på høyde med Kolbrunarskald): «Det var Gut, som hadde Tvisyn, det.»

Walter Bagehot har omtalt monarkiet som det parlamentariske demokratis «forkledning». Vinje skrev i en artikkel om karneval (ikke bare det kongelige) at «Maska var heilog» (jevnfør § 5).

I begge land var det monarkiets oppgave å fremvise «Rikets Makt og Vyrnad». Nøye adskilt fra den faktiske maktutøvelse som – i prinsippet - tilfalt rikets «eldste og klokaste Menn».

Både på De britiske øyer - med sitt fortsatt intakte kroningsseremoniell og stadig rullende gullkareter - og i bernadottenes purpurdraperte dobbeltmonarki, var den ironiske dimensjon vel ivaretatt.

Les også

Dronning Elizabeth har jobbet med 13 statsministre, men bare én fikk bli igjen til et lite glass

Et godt tegn når kongen siterer Dølen

Det moderne norske monarkiet har vært av en mer forenklet og ensporet (for ikke å si republikansk) karakter. Det kom til uttrykk etter 1905 men ganske særlig etter 1945. Egentlig var det ikke før etter kong Olavs død, som på mange måter symboliserte etterkrigstidens avvikling, at statsstyret gjenfant noe av «denne flirande Dubbelsyn».

Det er et godt tegn når kongen siterer Dølen. Det tvisynte monarki vil alltid stå støtt. Prakten må aldri forbyttes med makten. Kongehuset må være seg sin egenart bevisst, ikke fremstå som strømlinjeformet direktorat, men ivareta sin «heiloge Maske». Slik de ansvarlig styrende kvinner og menn heller aldri må tiltuske seg maktens ytre glans og opphøyede symboler.

Dølen trakk følgende konklusjon da han – som førstemann -hadde passert portalen på Dovre: «Folket ærer seg sjølv i Grunnen ved at æra Kongen som berre er ein Framsyning av Folkets eigen Storleike».

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Monarki
  2. Vinje
  3. Kongehuset