Kronikk

Den korrupte fotballen som øyeblikksreligion | Rune Slagstad

  • Rune Slagstad
    Professor emeritus, Institutt for samfunnsforskning

I 2015 ble FIFA-president Sepp Blatter (t.v.) gratulert med gjenvalget av UEFA-president Michel Platini. Siden ble de begge utestengt fra all FIFA-aktivitet, og Platini kalte sin gamle beskytter for «den største egoist jeg noen gang har truffet.» Foto: Patrick k B. Kraemer / AP / NTB scanpix

Fotballkulturen har antatt estetisk-religiøse dimensjoner som trumfer – eller blender for – de politisk-økonomiske korrupsjoner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

1. FIFA har foruroligende likhetstrekk med Cosa Nostra.

Fire dager etter at FIFA-kongressen i 2015 gjenvalgte Sepp Blatter som president for fjerde gang, måtte han trekke seg etter sterke korrupsjonsmistanker. Etter at sveitsiske myndigheter hadde satt i gang granskning av hva som hadde skjedd i 2010, da fotball-VM ble tildelt Russland (2018) og Qatar (2022), gjennomførte sveitsisk politi i samarbeid med FBI en razzia på FIFA-pampenes hotell i Zürich i forkant av FIFA-kongressen.

Syv FIFA-topper, deriblant en av visepresidentene, ble arrestert mistenkt for omfattende korrupsjon. En sentral rolle i opprullingen spilte amerikaneren Chuck Blazer, generalsekretær for FIFA i Nord- og Sentral-Amerika (CONCACAF). Blazer var blitt arrestert i 2011, og hadde kort tid etter lagt alle kortene på bordet og ble en «whistleblower» for politiet.

Chuck Blazer, generalsekretær for FIFA i Nord- og Sentral-Amerika (CONCACAF). Foto: Bernd Kammerer / TT NYHETSBYRÅN /NTB scanpix

I en årrekke hadde Blazer vært formidlingssentral for hemmelige pengestrømmer for smøring av FIFA-medlemmer: blant annet innkasserte han 750.000 dollar for regissering av stemmekjøp ved VM-tildelingen til Sør-Afrika i 2010. Blazers prangende forbruk er presist beskrevet i norskamerikaneren Thorstein Veblens studie om Den arbeidsfrie klasse (1899). Blazer hadde to leiligheter i Trump Tower på Manhattan – den ene for seg, den andre for sine katter.

Les også

Slik er FIFA-historien:Kofferter med cash, luksusleiligheter til pampenes katter og milliarder under bordet

Jack Warner, tidligere sentral FIFA-mann og Chuck Blazers medsammensvorne. Foto: Andrea de Silva / Reuters

Jack Warner, CONCACAFs president 1990–2011 og sentral i FIFA siden 1983, var Blazers medsammensvorne. Historielæreren fra Trinidad ble mangemillionær via sine tjenester i FIFA- imperiet. I 2011 ble han suspendert fra FIFA fordi han hadde arrangert stemmekjøp til fordel for Mohamed bin Hammams kandidatur som FIFA-president. Bin Hammam var president for den asiatiske fotballføderasjonen (2002 – 2011), president for Qatars fotballforbund og en nær venn av emiren av Qatar.

At Russland ble tildelt fotball-VM, var fra et fotballkulturelt synspunkt langt mindre bemerkelsesverdig enn for Qatar. Men ingen av de to vertsnasjonene kan sies å være spydodder for «FIFAs Human Rights Policy»: «FIFA is committed to respecting human rights in accordance with the UN Guiding Principles on Business and Human Rights». Mer retningsgivende for FIFAs reelle virke er nok synspunktet til Jérôme Valcke, FIFAs generalsekretær 2007-2015: «Samarbeid med en demokratisk valgt regjering kan komplisere organiseringen av VM-turneringer.»

Mohamed bin Hammam havnet i en stemmekjøpskandale da han stilte som kandidat til FIFA-presidentrollen. Kin Cheung / AP / NTB scanpix Foto: Kin Cheung / AP

En av dem som engasjerte seg for Qatar-VM, var UEFA-president Michel Platini, kaptein for det franske EM-vinnende landslaget i 1984 og en av Frankrikes beste spillere gjennom tidene. Få dager før Qatar-avstemningen i 2010 var Platini til middag hos president Nicolas Sarkozy sammen med bin Hammam, emiren av Qatar, sjeik Hamad Al Thani, og ledelsen for fotballklubben Paris St. Germain (PSG), som hadde Sarkozy som en av sine fremste fans.

Platini stemte slik Sarkozy bad om. Han visste også at Sarkozy gjerne så at Qatar kjøpte PSG. I 2012 fikk Qatar via Qatar Sports Investments (som har Platinis sønn Laurent som medarbeider) full kontroll over PSG med Nasser Al Khelaifi som president; han ble kort tid etter utnevnt til minister uten portefølje i Qatars regjering.

Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy. Foto: Claude Paris / TT NYHETSBYRÅN /NTB scanpix

Platini ble i 2016 sammen med Blatter utestengt fra all FIFA-aktivitet i seks år som følge av urettmessig å ha mottatt 1,8 million euro av Blatter. «Blatter er den største egoist jeg noen gang har truffet», kunne Platini i 2017 fortelle om ham som i årevis hadde holdt sin beskyttende hånd over Platini som sin kronprins.

I fjor kjøpte PSG den brasilianske stjernespilleren Neymar jr. av FC Barcelona for den nette sum av 222 millioner euro. Rekordbeløpet – høyest tidligere var Manchester Uniteds kjøp av Paul Pogba i 2016 for 105 millioner euro – var i strid med de reguleringene om «financial fair play» UEFA hadde innført i 2015 for å bidra til mer finansiell disiplin i de europeiske klubber. Det hele ble «ordnet» ved at Neymar jr. kjøpte seg fri fra Barcelona via Qatar Sports Investments, som ga ham rekordbeløpet mot at han skulle fungere som «ambassadør» for Qatar-VM.

Den brasilianske stjernespilleren Neymar jr. ble kjøpt av PSG for 222 millioner euro i strid med reguleringene om «financial fair play». Foto: Michel Spingler / TT NYHETSBYRÅN

2. Mediemogulen Rupert Murdoch ble fotballkommersialismens globale strateg.

Fotball ble en engelsk eksportartikkel til det øvrige Europa på slutten av 1800-tallet, og England ble avantgardenasjonen for fotballens kommersielle transformasjon på 1990-tallet. For denne transformasjonen ble dereguleringen av kringkastingsfeltet vesentlig – den åpnet nye og meget lønnsomme, transnasjonale tv-markeder.

Rupert Murdoch, som var prinsipiell motstander av offentlig kringkasting og dens «perverterte marked», uttalte i 1988, uten å vinne særlig applaus, at live-fotball på betalings-tv var «the dawn of television’s new age». Selskapet BSkyB ble Murdochs strategiske instrument inn i engelsk toppfotball. Sport og fremfor alt fotball var i hans tv-strategi en rambukk: I løpet av 1990-tallet ble Murdoch «verdens ukronede sports-tsar».

I løpet av 1990-tallet ble Rupert Murdoch «verdens ukronede sports-tsar». Foto: Paul Hackett / Reuters / NTB scanpix

Verdien av tv-rettighetene for fotballsendinger gikk til himmels. TV-selskapenes utbytteimperativ omformet også fotballens økonomiske struktur.

Klubber og ligaer fikk en enorm finansiell innsprøyting. De tradisjonelle honorære, borgerlige klubbledere ble skjøvet til side av et nytt sjikt nyrike fotballinvestorer, gjerne fra medie- og oljebransjen: Silvio Berlusconi kjøpte AC Milan, Roman Abramovitsj Chelsea, Røkke & Gjelsten Molde (og Wimbledon) og sjeik Mansour Manchester City. Deres motiver var nok mer å få en andel i fotballens symbolske kapital enn umiddelbar økonomisk avkastning.

FIFA ble omformet til et multinasjonalt konsern med betydelige finansielle ressurser. For tv-rettighetene til VM i 1990 fikk FIFA 62,6 millioner euro, i 2002 875,4 millioner euro og i 2014 2,4 milliarder euro.

Fotballens ukontrollerte pengestrøm kunne, konstaterte Blatter i 2005, «minne om en vanstyrt villvest-kapitalisme»: «Grådighet truer det vakreste av alle spill.» Nå falt Blatter noen år senere for sitt eget, ikke fullt så vakre spill, men det forunderlige er at denne grådighetskulturen i dens symbiose også med autokratiske regimer ingenlunde ser ut til å svekke fotballens vedvarende, henrivende masseappell, heller ikke i demokratisk opplyste samfunn.

Fotballens ikoner beror på en merkverdig sammenføyning av motens essensielle flyktighet og det religiøse ikonets forsøk på å billedliggjøre det himmelsk-evige.

For å forklare dette forhold strekker ikke det økonomiske vokabular til, heller ikke i de kapitalismekritiske varianter. Fotballkulturen har antatt estetisk-religiøse dimensjoner som trumfer – eller blender for – de politisk-økonomiske korrupsjoner.

Forklaringen må søkes dypere ned i samfunnslivets kilder: i lidenskapene og deres bevegende kraft. Horisonten er ikke moderniteten: fremskritt, arbeid og demokrati, men snarere den foruroligende postmodernitet: flyktighet, overflate og begjær – i en oscillering mellom det estetisk-lekende og det estetisk-dystre.

For en slik analyse blir samfunnsforskningens klassikere, enten de heter Marx, Weber, Luhmann eller Habermas, for asketiske og tørre. Langt mer fruktbare er sosiologiske outsidere med blikk for begjærets og ødslingens logikk, Thorstein Veblen, selvfølgelig, men ikke mindre Werner Sombart (Kjærlighet, luksus og kapitalisme. Om den moderne verdens fremvekst via ødslingens ånd, 1912), Georges Bataille (Erotismen, 1957) og Jean Baudrillard (Kritikk av tegnets politiske økonomi, 1972).

3. Da David Beckham i 2007 forlot Real Madrid for LA Galaxy, flyttet han hjem til Hollywood, popkulturens moderne tempel, og forkynte slik for all verden at i det postmoderne er fotballen popkulturens fortsettelse med andre midler.

Fotballen gjennomgikk på 1990-tallet også en estetisk-kulturell transformasjon. Den viste seg i en ekspanderende interesse blant sponsorer og annonsører for ungdomsmarkedet, økende rom for tv-distribuerte kjendiser, inklusiv adopsjonen av fotballspillere i denne gruppen – og, til sist, frembringelsen av et nytt produkt som fortsatt ble kalt sport, men med mange av underholdningsindustriens karakteristika. Fotballspillerne ble del av en postmoderne, underholdningsindustriell elite hvis liv gjorde krav på enhvers interesse.

Kjærlighetsmøtet mellom den ganske gode fotballspilleren David Beckham og den nokså pene popstjernen Victoria Adams var mediestrategisk genialt, skriver Rune Slagstad. Foto: Chris Pizzello / AP / NTB scanpix

David Beckham var en foregangsfigur på dette felt. Kjærlighetsmøtet mellom den ganske gode fotballspilleren og den nokså pene popstjernen Victoria Adams var mediestrategisk genialt.

Hver for seg var Posh og Becks relativt sett temmelig ordinære, sammen ble de eksepsjonelle. Når Beckham ble så spesielt fantastisk, var det også fordi hans eksistens som berømt nettopp var fantastisk, i den forstand at hans berømmelse viste til en fiktiv realitet; virkelig nok, men likevel basert på projeksjoner av tilskuernes investerte begjær og fantasier.

Fotballens ikoner beror på en merkverdig sammenføyning av motens essensielle flyktighet og det religiøse ikonets forsøk på å billedliggjøre det himmelsk-evige. De fotballkulturelle ikoner demonstrerer øyeblikkets flyktighet ved en vedvarende utskiftning av det utskiftbare.

Ronaldo er en suverent god fotballspiller – blottet for samfunnsånd, skriver Rune Slagstad. Foto: Paul Hanna / Reuters / NTB scanpix

I 2008 tronet Beckham fortsatt øverst på fotballtoppens liste over verdens mesttjenende, men med en ung Manchester United-spiller på vei opp: portugisiske Cristiano Ronaldo. Ronaldo var i 2007-2008-sesongen Europas scoringskonge, årets spiller i Premier League og Englands best betalte spiller.

Ronaldo var i 2017 den mesttjenende sportsutøver med en inntekt på 800 millioner kroner. Samme år ble han tiltalt av spanske myndigheter for å ha søkt via fiktive firmaer å unndra skatt for 14,7 millioner euro, tjent på diverse billedrettigheter. Med sine 313 millioner følgere er Ronaldo i dag konge i sosiale medier.

Beckham forble fotballspiller, men den ekteskapelige fusjon av fotballkultur og popkultur ga transcendens. Den forvandlet Beckham til en medial halvgud – et ikon. Ronaldo trengte ikke en kvinne for å overtrumfe Beckhams berømmelse og bli fotballens nye ikon. Ronaldo er rett og slett en suverent god fotballspiller – blottet for samfunnsånd.

4. Stadion er et av de få steder i dagens samfunn hvor kollektive følelser kan slippes løs: en kontrollert kanal for ukontrollert emosjonalitet - et øyeblikksfellesskap.

Fotballkulturen har som kirkeåret sin egen kalender serieterminer med syklisk tilbakevendende kulminasjonspunkter, så som sluttstriden om mesterskapstittelen, eller det truende nedrykk, som fører om ikke til fortapelse så til mulig økonomisk ruin.

Einar Gelius ba da han var sogneprest i Vålerenga menighet, Gud velsigne Vålerenga før viktige kamper. For Gelius trodde både på Gud og på Vålerenga: «Noen finner det de søker på arenaen. Det som skjer der, er også religiøst. Det skjer innenfor strenge ritualer, og det handler om tro. Sterk tro.»

Einar Gelius, tidligere sogneprest i Vålerenga menighet, ba Gud velsigne bydelens fotballklubb og tatoverte klubbens navn på armen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix

Den som går inn på en fullsatt stadion og dens heksegryte, kan la alt håp om individualitet fare. Det er den anonyme kollektivitetens opplevelsesunivers. Det synges, veives og bølges i et fellesskap av tusener fremmede – et sinnelagsfellesskap som for en periode opphever normale hierarkier. Her er atmosfære og stemning viktigere enn argumentasjon og avstemning.

Event- eller øyeblikksfellesskapet er flyktig, temporært og «tynt». Det beror ikke på et «tykt» fellesskap forankret i religiøs tro eller politisk ideologi. Det dreier seg ikke om langvarige forpliktelser eller mer inngripende kollektivitetsdannelser, men fellesskap man går inn og ut av, som ved festivaler, rockekonserter – og fotballkamper. Når sluttfløyten går, er tilskuerne igjen som fremmede for hverandre.

Tidligere betydde «på samme tid» også «på samme sted». Med tv ble det skapt et nytt emosjonelt erfaringsrom: opplevelsen av «nå» er ikke lenger bundet til det lokale «her». De store mesterskap utspilles på to scener: på stadion med et konkret publikum og på den globale, mediale scene med et virtuelt publikum. De to tilskuergruppene er til stede på samme tidspunkt, om enn ikke på samme sted. Også det ikke-kroppslig og ikke-romlig virtuelt tilstedeværende publikum har dog en visshet om (og vel også en emosjonell opplevelse av) samtidig tilstedeværelse.

De store mesterskap utspilles på to scener: på stadion med et konkret publikum og på den globale, mediale scene med et virtuelt publikum. Foto: David Klein / REUTERS

Gitt lineær-fjernsyns svekkede, almene posisjon, blir den samtidige, globale samling via de direktesendte sportsarrangement desto mer betydningsfull. Bortsett fra kriger og katastrofer er det intet som kan samle verdens oppmerksomhet slik globale mega-events som fotball-VM (og sommer-OL). I noen uker oppstår det et slags globalt emosjonelt fellesskap blant 6–7 milliarder mennesker med høyst ulike interesser og livssituasjoner.

Den globaliserte tv-sporten bidrar til en kulturell globalisering, hvor en tar del i en global begivenhet med stor grad av nasjonal og lokal forskjellighet. Det nye verdenspublikum som flokker seg om fotball-VM, er et mangfoldig publikum som ser det samme, men opplever det forskjellig.

Fotball-VM i et oligarkisk Russland og et autokratisk Qatar kan sees som et sinnbilde på en selvbedragersk tidsånd: og et verdenssamfunn med en diffus orden av konkurrerende, til dels krigførende nasjoner – og mediegiganter – med FIFA som korrumperende iscenesetter av det hele. At åpningskampen i årets VM er mellom Russland og Saudi-Arabia, fremstår slik sett som en velvalgt tilfeldighet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Rupert Murdoch
  2. FIFA
  3. UEFA
  4. Fotball-VM
  5. David Beckham
  6. Sepp Blatter
  7. Cristiano Ronaldo

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    Putin fryktet kraftig ydmykelse, så snudde alt. Slik hentet han VM til Russland.

  2. KRONIKK

    Meninger: Kula som beveger kloden

  3. KRONIKK

    Vil Erdogan oppgi makten hvis han taper valget?

  4. KRONIKK

    Spanias demokrati forfaller | Astrid Menasanch Tobieson

  5. KRONIKK

    Britiske medier har mobbet fotballspillere i årevis. Hva skjedde da de sluttet med det?

  6. KRONIKK

    Kan det bli krig i Sør-Asia?