Kronikk

Europa er inne i en demografisk, økonomisk og kulturell nedgangstid

  • Asle Toje
    Asle Toje
    Utenrikspolitisk forsker og kommentator
Nasjonen, velferdsstaten og globalismen ligger bak oss, mener Asle Toje.

Tjuetenårene: Tiåret som endret Europa.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Europa er inne en brytningstid ...»

Så sier klisjeen, men hva betyr det?

Over ti år, fra 2010–2020, har jeg besøkt 30 europeiske land og gjort over 200 intervjuer: Fra borgermesteren til borgerkrigeren og fra pornostjernen til kardinalen. Men mest med vanlige folk.

Jeg har spurt og gravd, men mest har jeg lyttet.

Vi er inne i en ideologisk krise

Ved inngangen til tiåret sanset jeg oppdemmet frustrasjon blant mange, en frustrasjon som ikke fant utløp i politikken. Globaliseringen synes å løfte stadig mer av politikken ut av de folkevalgtes hender. Det etterlater seg et innskrenket demokrati som legitimerer et politisk system det i liten grad påvirker.

Siden da har det skjedd et opprør over hele Europa.

Et stemmeseddelsopprør mot etterkrigstidens politiske orden, et anslag mot elitestyre. Etablissementet kaller det populisme, venstresiden kaller det fascisme. For meg ser det ut som en oppvåkning, en trang til å ryste politikken og det bestående.

Jeg har argumentert for at krisen vi er inne i, ikke er en kulturell eller økonomisk krise, men først og fremst en ideologisk krise. Tjuetenårene kastet opp en mengde feildata som ikke passet inn i nyliberale forklaringsmodeller.

Umulig å fortsette som før

Det mest åpenbare var folkelig motstand mot liberal innvandringspolitikk. Men det handlet ikke om innvandring, i alle fall ikke bare. På samme måte som bibler ble politiske symboler på langt mer i USA, ble innvandring en sak som avfødte en ny høyreside. En som har endret den politiske diskursen i Europa.

Samtidig gjorde fremveksten av sosiale medier at det bestående for en tid mistet kontroll over ordskiftet. Med ett var det ikke lenger sikkert hvem som kom til å vinne eller tape en debatt. I en rekke europeiske land kom nye partier til.

Mens sosialdemokratiske partier skrumpet inn i et sentrum, var det ofte den nye høyresiden som inntok opposisjonsrollen: Elsket og hatet.

Vi er inne en tid preget av politisk ustabilitet og krise på alle kanter

I min bok Gullbrikkespillet sporer jeg hva vi står igjen med etter det mest transformerende tiåret Europa har sett siden 1930-tallet. Den samfunnsorden som kom på plass etter den kalde krigen, viste seg mindre bærekraftig enn ventet.

En samfunnsordens sykeleie kan være en kilde til optimisme og fremtidstro. Men verden av i går etterlater oss ikke et veikart til neste epoke. Vi står bare igjen med en haug tilsynelatende uløselige problemer som gjør det umulig å fortsette som før.

Mettet av mistro, grådighet og panikk

Hva som rystet det liberale Europa, vil avhenge av perspektiv. Men grunnen til at så mange land sliter med å komme tilbake i vater, er at samfunnet er rigget for en annen økonomi og andre bruddlinjer enn dagens.

Jeg gjør i boken et forsøk på å beskrive hvordan vi lever nå. Det er bemerkelsesverdig hvordan konfliktlinjene, de mellom by og land, mellom rik og fattig, mellom kultur og motkultur – som det var 1900-tallets store prosjekt å bilegge – på ny har vokst seg dype i mange europeiske land.

Vi er inne en ny tid, ulik den som gikk forut, en tid preget av politisk ustabilitet og krise på alle kanter. En stund vil vi leve i en atmosfære mettet av mistro, grådighet og panikk. Etter en epoke med større spredning av rikdom og muligheter har pendelen svingt i favør av de økonomiske elitene.

Europa er i en nedgangstid

I den nye økonomiske pyramiden har arbeiderklassen delt seg i tre.

Et innvandret tjenesteproletariat gnisser mot den innfødte arbeiderklassen og de universitetsutdannede løsarbeiderne i prekariatet. Middelklassen har delt seg i to, i rotløse verdensborgere og det rotfestede borgerskapet. På toppen av pyramiden troner et nytt, meritokratisk plutokrati, som avsondrer seg fra røkla.

Kanskje er det ikke jeg som har endret meg, men anmelderne? spør Asle Toje.

Europas økonomier har bremset opp.

Vi ser hvordan splintrede samfunn sliter med å tåle knapphet og motgang. Bølger av protester rettet mot eliter og mot velgerne, mot rasisme og mot innvandring, mot sentrum og mot periferi. Spasmer av identitetspolitikk reduserer ordskiftet til krass kamp om offerstatus.

Europa er inne i en demografisk, økonomisk og kulturell nedgangstid. Det har knapt hatt økonomisk vekst på 20 år. Samfunn klumper seg i nye konstellasjoner. Systemer som ble skapt for å betjene enhetlige, ekspanderende samfunn, skal nå betjene forgjeldede stammevelder.

Globalismen ligger bak oss

En ny tid er i emning. Nasjonen, velferdsstaten og globalismen ligger bak oss. Grupper lever intellektuelt adskilt. Når gruppers krav formuleres ut fra verdier, kultur og identitet i stedet for interesser, vil ethvert kompromiss minne om nederlag.

Ulike grupper har sine egne medier og eksperter, helgener og sannheter. Vi tror nesten hva som helst som støtter vårt lag. Slik blir vi hverandres vrengebilder, og egne overtramp rettferdiggjøres av motpartens antatte vondskap.

Gullbrikkespillets mottagelse bekrefter på sett og vis dette.

Vi har noe verdifullt i Norge: Tillit

Jeg har alltid vært ærlig om mitt ståsted. Jeg er konservativ. En svært norsk, ganske myk, konservatisme. Jeg tenderer mot «rød» i sosiale spørsmål, liberal i økonomiske henseender og konservativ når det gjelder kultur og politikk.

Lenge var dette ukontroversielt. Men i bokanmeldelsene er jeg blitt plassert lenger ut på høyresiden, i Morgenbladet, Klassekampen og i Vårt Land, som tar kaka. Her ble jeg satt i bås med høyreekstreme.

Kanskje er det ikke jeg som har endret meg, men anmelderne?

Tillit er verdifullt – og kan gå tapt

Det er et blindt agg mot konservative på kulturvenstresiden. Dette er ingen vitenskapelig målestokk, åpenbart, men det reflekterer kanskje hvor mye det norske ordskiftet har endret seg på bare ti år.

En lærdom fra boken er at vi har noe verdifullt i Norge: Tillit.

Vi er et av de siste land hvor folk med ulike politiske grunnsyn kan komme sammen og diskutere vennlig. Går det tapt, vil løselige problemer bli uløselige.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Globaliseringen fortsetter – uten USA

  2. Det amerikanske demokratiet drukner i konspirasjonsteorier

Les mer om

  1. Globalisering
  2. Demokrati
  3. Samfunn