Faghistorien har sviktet i studiet av det norske holocaust
Den nye rapportboken om Marte Michelets arbeid er ikke måten å komme videre på.
Det er forbausende å se hvordan Elise Barring Berggren, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland i sitt innlegg om Marte Michelets bok ender med å frikjenne en hel fagtradisjon. De tre avfeier betydningen av Michelets bøker for den offentlige samtalen om det norske holocaust. Begrunnelsen er at Michelet ikke er «den første som har tatt opp temaet i allmennheten».
Blant pionérene de trekker frem, er Oskar Mendelsohn (Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, 1986), Per Ole Johansen (Oss selv nærmest, 1984) og Ragnar Ulstein (Svensketrafikken bind I, 1974). Deretter konstaterer de at forskningsfeltet de siste tiårene «har produsert en stor mengde med masteroppgaver, doktorgradsavhandlinger, artikler og bøker». Ja, faktisk finnes det «minst 150 arbeider om norsk-jødisk historie og norsk antisemittisme».
Ingen var faghistorikere
Både som forleggere og historisk interesserte er vi forundret over denne fremstillingen av faghistorien og det faglitterære feltet. Arbeidene til Johansen, Mendelsohn og Ulstein var ganske riktig banebrytende.
Likevel skulle det altså gå nærmere 40 år etter krigen før Per Ole Johansen utga den første kritisk innstilte studien av det norske majoritetssamfunnets behandling av jødene i krigsårene. Som Berggren, Bruland og Tangestuen så pent formulerer det: «Før dette hadde temaet i liten grad vært gjenstand for historisk forskning.»
Ingen av de tre nevnte var heller faghistorikere. Da Johansens bok utkom, ble den møtt med sleivete og sneversynt kritikk i Historisk tidsskrift av en av nestorene i faget, Ole Kristian Grimnes. I den faghistoriske tradisjonen har Oscar Mendelsohns monumentale arbeid om jødenes historie i Norge aldri blitt anerkjent for hva det er: et hovedverk i moderne norsk historieskriving.
Ragnar Ulstein gjorde en mangeårig og motsetningsfylt innsats for å løfte frem betydningen av den jødiske katastrofen midt i en hjemmefronttradisjon opptatt av helt andre emner. Ulsteins innsats er en studie verdt i seg selv.
Motvilje mot nyorientering
Det er ikke vanskelig å finne flere eksempler på motvilje mot nyorientering fra faghistorikerne. Journalisten Bjørn Westlie publiserte sine nå berømte reportasjer om ranet av jødisk eiendom i Dagens Næringsliv i 1995. Da svarte fagautoriteter som Hans Fredrik Dahl og Ole Kolsrud med å påstå at han var uinformert.
Det såkalte Skarpnes-utvalget ble satt ned av Justisdepartementet i 1996 etter Westlies avsløringer. Da kjempet den unge Bjarte Bruland en heroisk kamp for å fastholde et bredt og faglig oppdatert syn på jødeforfølgelsene i Norge, i opposisjon til det som utad fremsto som et samlet krigshistorisk fagmiljø.
I forordet til sin bok Holocaust i Norge (2017) beskriver Bruland selv hvilke omkostninger prosessen hadde: «Utvalgsarbeidet førte også i ettertid til at jeg ble utsatt for en slags udefinerbar mistenksomhet; en forestilling om at jeg hadde hatt andre motiver enn jeg egentlig hadde. Det var ubehagelig.»
Burde ikke imponere
Berggren, Tangestuen og Bruland har rett i at bildet har endret seg etter 1997. Men langt fra så mye som de skal ha det til. 150 arbeider i stort og smått burde ikke imponere. Særlig når vi tar med i beregningen at de tre her ikke bare teller det norske holocaust, men alt som noensinne er skrevet på norsk om norsk-jødisk historie og norsk antisemittisme.
Fortsatt er – utrolig nok – Bjarte Brulands Holocaust i Norge den eneste større studien av det norske holocaust i bokform skrevet av en norsk faghistoriker. Fortsatt er det slik at de viktigste utgivelsene på feltet, som Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003), eller Bjørn Westlies Det norske jødehatet. Propaganda og presse under okkupasjonen (2019), har kommet utenfra det tradisjonelle faghistoriske miljøet. Og fortsatt er sentrale temaer fra den internasjonale holocaustforskningen helt eller delvis uberørt i norsk faglitterær og forskningsmessig sammenheng.
Manglende faglig debatt
Det er i dette lyset vi bør se Marte Michelets bøker. I Hva visste hjemmefronten? omtaler hun varslene og kunnskapen om jødeutryddelsen under krigen, spredningen og mottagelsen av denne kunnskapen i offentligheten og motstandsmiljøene, eksilregjeringens og motstandsbevegelsens handlinger og holdninger og spørsmålet om betaling for jødisk flukt. Alle disse temaene har skapt store faglige debatter i en rekke europeiske land de siste tiårene. Men ikke i Norge.
I 1994 publiserte Ole Kolsrud en oppsiktsvekkende artikkel om London-regjeringens slående passivitet overfor jødene under krigen. Ingen andre faghistorikere har etter det funnet det bryet verdt å gå videre i bokform med en studie av eksilregjeringens politikk overfor jødene, eller prosessene og holdningene som var i spill i eksilmiljøene i London og Sverige.
I Danmark førte avdekkingen av de store summene som ble betalt for jødisk flukt, til eksplosiv debatt allerede i 1995. Ingen norske faghistorikere har i de 25 årene som er gått siden det, publisert større studier av situasjonen her til lands. Allerede i 2004 spurte Espen Søbye når norske historikere ville undersøke hvilken rolle hjemmefronten inntok overfor jødeforfølgelsene. Den utfordringen ble heller aldri tatt opp.
Brulands bok er ikke eviggyldig
Michelets kritikere gir inntrykk av at hun motsetter seg en bred og solid forskningstradisjon. Men slik er det jo ikke. I praksis består tradisjonen ofte av spredte bemerkninger her eller der, noen sider i en artikkel eller en hovedoppgave, en implisitt enighet. Noen ganger er tradisjonen bare Bjarte Bruland (og det skal ikke forstås som en kritikk av Bruland). Andre ganger er den ikke det engang.
Holocaust i Norge er et imponerende verk. Men boken er ikke heldekkende – eller eviggyldig. For eksempel skriver Bruland bare et par setninger om London-regjeringen. De konkrete vitnesbyrdene vi har om tidlige varsler til de norske motstandsmiljøene fra skikkelser som Moltke og Steltzer, nevnes ikke.
Betaling for flukt behandles riktignok, men knapt systematisk – og med en konklusjon som står i et visst spenningsforhold til empirien som legges frem. Behovet for utfyllende undersøkelser – og flere bøker – er åpenbart.
Ingen god modell
I sin nye bok har Berggren, Tangestuen og Bruland gått i dybden i utvalgte deler av Michelets materiale. De har avdekket det som fremstår som viktige feil, som Michelet og våre kolleger i Gyldendal bør svare på. Men kritikken deres gjelder også spørsmål det er grunnleggende vitenskapelig uenighet om også internasjonalt – som for eksempel hva som kan regnes som varsling i forkant av deportasjonene.
Det bør i tillegg pekes på at mye av det som trekkes frem, er punkter hvor de tre historikerne mener å tilbakevise Michelet. Det gjør de etter at de selv har brukt to år på å avdekke nytt stoff, utvikle nye argumenter og sette kilder i nye sammenhenger, som et resultat av spørsmålene og den nye empirien Michelet har løftet frem.
Krav om dementier og beklagelser
I de fleste andre sammenhenger ville man kalt slik prosess «forskning». Her avføder det i stedet ultimatumer, anklager og krav om dementier og beklagelser i offentligheten. I boken velger de tre i tillegg suverent hvilke emner de vil gå inn i.
Empiri som vanskelig lar seg forklare ut fra forfatternes perspektiv, kommenteres ikke. Gode og sentrale spørsmål Michelet stiller i sin bok, besvares ikke. Noen overordnet historisk analyse finnes ikke. Også i tilfeller hvor Michelet selv har konkrete, empirisk begrunnede innvendinger til forfatternes arbeider, er boken taus.
Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? fremstår isolert sett solid. Noen god modell for historisk kunnskapsproduksjon eller opplyst offentlig debatt om et avgjørende emne er den imidlertid ikke.
«Sannelig på tide»
Første steg mot en mer reell offentlig samtale kunne kanskje være å anerkjenne motparten. På det store, åpne seminaret etter debatten høsten 2018 sto så forskjellige norske krigshistorikere som Øystein Sørensen, Olav Njølstad, Hans Fredrik Dahl og Tom Kristiansen frem og understreket den prinsipielle betydningen av Michelets arbeid.
«En spontan reaksjon er at det var sannelig på tide at det ble skrevet en sånn bok om et sånt tema», konstaterte Øystein Sørensen. «Det er også påfallende at det er en ikke-faghistoriker som har skrevet en sånn bok, tatt i betraktning at vi har store og tunge institusjoner som man skulle tro ville grepet fatt i temaet».
I Berggren, Tangestuen og Brulands tekster finnes ingen spor av disse vurderingene. Det er fristende å si at de med slike utelatelser selv opptrer «hypotesebekreftende».
