Kronikk

«Århundrets boksekamp» ble like mye en kulturkamp og en politisk kamp

  • Kevin Johansen
    Kevin Johansen
    hovedfag i statsvitenskap, magister i historie

Det som gjør kampen mellom Muhammad Ali (t.v.) og Joe Frazier historisk interessant, var at den så til de grader nørte opp under den aktuelle politiske situasjonen i USA, skriver kronikkforfatteren. Foto: AP/NTB

Oppgjøret hadde interesse langt ut over de idrettsinteressertes rekker.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

8. mars i år var det 50 år siden «århundrets boksekamp» fant sted i Madison Square Garden i New York. Mange ser kampen også som idrettshistoriens største øyeblikk.

Kampen mellom de to ubeseirede tungvektsmesterne Joe Frazier og Muhammad Ali ble den mest opphaussede idrettsbegivenheten noen gang. Mens vi her hjemme husker hvor vi var da Oddvar Brå brakk staven, husker amerikanere hvor de var da Frazier og Ali møttes til dyst første gang.

Historisk interessant

Frazier med 26 seire - 20 av dem på knockout – og ingen tap, og Ali med sine 31 seire - 22 på knockout – og ingen tap, skulle avgjøre hvem som var den ubestridte eneren.

Det som gjør kampen historisk interessant, var at den så til de grader nørte opp under den aktuelle politiske situasjonen i USA. Det medførte at oppgjøret hadde interesse langt ut over de idrettsinteressertes rekker. Frazier og Ali ble tatt til inntekt for hver sitt politiske ytterpunkt.

I en tid der segregeringen ikke kan påstås å ha vært avsluttet, var Muhammad Ali den store helten blant afroamerikanere. Neste udelt heiet de på ham.

Les også

Som idrettshistorisk person er det ingen utøvere som er i nærheten av Muhammad Ali

Ali var også en klar krigsmotstander og militærnekter. Det var noe som var svært kontroversielt den gang. Han ble også fratatt sine titler på grunn av dette samt mistet sin bokselisens.

Frazier var hans rake motsetning. Han hadde konservative holdninger og var svært populær på høyresiden, blant hvite og dem som støttet Vietnamkrigen.

I praksis ble dette derfor like mye en kulturkamp og en politisk kamp som en boksekamp.

Gikk alle 15 runder

I opptakten til kampen kom Ali med stadige utfall og beskyldninger mot Frazier, noen av dem svært nedverdigende. Blant annet kalte han Frazier en gorilla.

Frazier lot seg ikke psyke ut. Selvom han unnlot å bruke samme retorikk tilbake, omtalte han konsekvent Ali som Cassius Clay, Alis navn før han konverterte til islam. Dette irriterte Ali kraftig.

Kampen og oppmerksomheten den fikk, bidro på kort sikt til å skape et enda større skille mellom afroamerikanere og hvite i det allerede segregerte USA.

USA sto stille under kampen. Mange fulgte med på TV eller radio. Flere enn 300 millioner så kampen på TV, et rekordhøyt tall den gang.

Billettene for å se kampen i Madison Square Garden var så dyre at det stort sett var de største kjendisene og de rikeste forretningsfolkene som kunne kjøpe dem.

Denne kampen skulle også vise seg å overgå hypen som kom i forkant.

Frank Sinatra var blant kjendisene som var til stede under boksekampen. Han satt rimgside og tok bilder for magasinet Life. Foto: AP Photo/File

Mørbanket

Ali startet best, men Frazier kom raskt mer inn i kampen, og i 11. runde viste Ali tydelige svakhetstegn.

I siste runde måtte Ali ned for telling. Han kom seg opp igjen, og de fullførte kampen. Frazier vant på poeng hos alle dommerne.

Begge bokserne var så mørbanket etterpå at de egentlig aldri ble sitt gamle jeg igjen. Men kranglingen dem imellom fortsatte. Ali aksepterte ikke tapet og mente det var en hvit konspirasjon mot ham.

Muhammad Ali fikk sin revansje tre år senere. Da de skulle ha sitt tredje og endelige oppgjør, «Thrilla in Manila», vant Ali for andre gang over Frazier.

Dalende interesse

Det var imidlertid dalende interesse for deres oppgjør, mye fordi USA nå var såpass endret politisk. President Nixon fikk slutt på Vietnamkrigen. De politiske skillelinjene spesielt Ali spilte på, var ikke like tydelige i samfunnet.

Ali og Frazier ble aldri venner, selv om de med årene ble mildere i sin retorikk mot hverandre.

Ali og Frazier ble aldri venner

Ali hadde dårlig samvittighet for sine utfall mot Frazier og kom med en slags beklagelse offentlig. I og med at han ikke ville gi Frazier en beklagelse direkte til ham, var ikke Frazier altfor imponert.

Mange så nok på Frazier som en såkalt coconut - mørk utenpå, men hvit inni. Både segregering og assimilering kan skape slike mekanismer. Tidligere president Barack Obama beskriver i sin første bok at erkjennelsen av å være afroamerikaner for ham var en gradvis prosess som vokste frem under studietiden.

Imidlertid tror jeg at Frazier også ble tatt til inntekt for en rekke synspunkter han ikke hadde. Trolig ble han utnyttet politisk, uten at han alltid slo tilbake mot det.

Inkludering og likestilling

Kanskje var denne historiske boksekampen en av de viktige enkeltbegivenhetene som bidro til avsegregering og et mer rettferdig samfunn for minoriteter. Slik sett kan mange takke Ali for mye.

Under Muhammad Alis begravelse i hans fødeby, vakre Louisville i Kentucky, talte blant andre tidligere president Bill Clinton. Ali hadde også selv valgt ut flere rabbinere og en prest til å tale. Det viste hvor viktig inkludering og likestilling var for ham.

Frazier døde fem år før Ali. Hans valg av Jesse Jackson til å forrette i begravelsen viste tydelig at han slett ikke var ubevisst sitt etniske opphav.

Et interessant apropos i denne sammenhengen er at døtrene til begge bokserne selv skulle møtes til dyst mange år etter historiens største boksekamp. Jaqui Frazier-Lyde, Joe Fraziers datter, ble verdensmester i lett tungvekt. Hun tapte én kamp i karrieren, mot Laila Ali, Muhammed Alis datter.

Skolebussing

Mens USA i 70-årene i stadig større grad la segregeringen bak seg, var det enkelte politikere som utrolig nok kjempet for å beholde et segregert samfunn.

De kjempet blant annet hardt mot skolebussing, der afroamerikanske elever i fattige nabolag ble busset til bedre skoler i hvite strøk. En av disse var senatoren fra Delaware, Joe Biden. Han uttalte at skolebussingen ville medføre at hans barn kom til å vokse opp i en «rasejungel».

Jeg tror både Muhammad Ali og Joe Frazier var blitt sjokkert hvis de hadde fått vite at denne senatoren skulle bli president i USA.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Boksing
  2. USA