Kronikk

Makt og frihet i smittejaktens tid

  • Terje Tvedt
    Terje Tvedt
    Professor

Hvor kom den radikalt nye pandemipolitikken til Solberg-regjeringen fra? spør Terje Tvedt. På bildet: statsminister Erna Solberg (H). Foto: Heiko Junge/NTB

I arbeidet for å nå målet blir den åpne og kritiske debatten et farlig problem. Og demokratiet ender opp som virusets allierte.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ett av de viktigste spørsmålene historikere kommer til å undersøke i tiår fremover, er hvor den radikalt nye pandemipolitikken til Solberg-regjeringen i 2020–2021 kom fra, og hvilke verdier og perspektiver den hvilte på.

Tradisjonelle planer og ny strategi

Å beskytte samfunnets og innbyggernes helse under truende pandemier har alltid vært en viktig oppgave for staters politiske lederskap. I 2006 la Stoltenberg-regjeringen frem «Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa».

Den beskrev en mulig fremtid der samfunnet skulle håndtere at «50 % av befolkningen blir smittet i løpet av et halvt år» og «25 % av befolkningen blir syke og sengeliggende» og «5000-13.000 ekstra dødsfall i forhold til en normal vintersesong.» Planen la opp til smittebegrensing og at samfunnslivet skulle fortsette som normalt.

Ett år etter at Solberg-regjeringen fikk makten la helseminister Bent Høie frem sin egen «Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa» i 2014.

Den tok utgangspunkt i det som da var selvsagt: Samfunnet måtte gjøres i stand til å fungere som normalt under fremtidige pandemier. Selv i en situasjon der 2,5 millioner ville bli smittet og 1.250.000 syke (s. 5), og helsevesenet måtte ta seg av opptil 14.000-16.500 innleggelser, hvorav 1400–2800 på intensiv behandling (s. 84).

Bare en smitteutsatt befolkning kan være en sunn befolkning, skriver Terje Tvedt. Foto: Tobias Willumstad Myrland

Den dominerende holdningen til lockdown av samfunnet ble sammenfattet i 2009. Da forsøkte Helsedirektoratet å roe den norske befolkningen og poengtere at svineinfluensaen for de aller fleste er en mild sykdom. De anslo at rundt 175.000 nordmenn kunne være smittet.

Folkehelseinstituttets talsperson sa: «Å stenge skoler, offentlig kommunikasjon eller grenser er dyre tiltak som ikke har effekt. De er i verktøykassen vår, men er helt uaktuelle. Det er bare snakk om slikt dersom samfunnet er i oppløsning» (min uth., Aftenposten 29. oktober 2009).

Mot en slik bakgrunn kom Solberg-regjeringens beslutning 12. mars 2020 om nedstengning av samfunnet som lyn fra klar himmel.

Statsministeren holdt en dramatisk tale der hun slo fast at de innførte «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid».

Det var 621 smittede i Norge (NTB 12. mars 2020), men regjeringen stengte likevel alle landets barnehager og landets skoler i sju uker for å stanse viruset, forhindre at helsevesenet kollapset og redde liv.

Norsk pandemipolitikk: WHO-kopi

Om morgenen samme dag, den 12. mars, lanserte Verdens helseorganisasjon (WHO) sine strategiråd. Bakgrunnen de tegnet, var dramatisk: I Europa var i gjennomsnitt én av 20 smittede allerede døde. Prognosen gikk ut på en dødelighetsrate globalt på rundt 4 prosent.

WHO oppfordret regjeringer om å handle raskt og vurdere «å stenge skoler og universiteter, innføre hjemmekontor, minimalisere offentlig transport og å stoppe ikke-nødvendig reise».

Deres siste setning manet til global solidaritet: «For alle land er det endelige målet det samme: å stoppe viruset fra å spre seg, for å redde liv.» Denne politikken ble altså med samme ordlyd frontet av Solberg og Høie noen timer senere i Oslo.

Norge, som nesten alle andre land, fulgte anbefalingene fra WHO. Det var naturlig: Politikerne følte de sto overfor en ny, ukjent situasjon, og ingen hadde fasit.

WHO var blitt opprettet i 1948 nettopp for å gi råd under slike globale helsekriser. Norge har derfor også lenge samarbeidet tett med WHO og fulgt deres råd. Vi har vært én av WHOs største økonomiske støttespillere.

Erna Solberg skrev i 2018, som co-chair for FNs kampanje for bærekraft, brev til WHO. Der ba hun dem ta ledelsen i å lage en global handlingsplan for helse og velferd for alle. Regjeringen rykket i mars 2020 raskt ut med politisk støtte til deres «lederskap og koordinerende rolle» i kampen mot covid-19.

I tillegg har regjeringen de siste ti årene gitt mer enn ti milliarder kroner til vaksinealliansen Gavi, som samarbeider tett med WHO.

Denne nære relasjonen kom også våren 2020 til uttrykk via en oppsiktsvekkende opptreden av Solberg. Da Global Citizen/WHO i april 2020 sendte sin direktekonsert, «One World: Together At Home» med Lady Gaga, Rolling Stones, Paul McCartney og flere av verdens fremste artister til støtte for WHOs pandemipolitikk, var Solberg den eneste statslederen som fikk æren av å tale til verden om hvordan viruset nå skulle bekjempes.

WHO og bistandssystemet

Tette relasjoner til mektige organisasjoner gir mulighet til å påvirke, men også for å bli påvirket. Det gjelder ikke minst WHO som har en sterk posisjon, blant annet som følge av dens rolle i å utrydde kopper.

Men den har som alle andre organisasjoner – også de mange i FN-systemet – trekk som gjør det nødvendig for lands ledere å tenke selvstendig overfor WHO for å kunne avgjøre hvilke av deres råd som passer best for dem.

Kritikken av WHO for sløsing med penger, for at de har hatt et for tett samarbeid med vaksineindustrien og med private veldedige stiftelser som kan påvirke WHOs politikk og prioriteringer, er vel kjent.

Men det mest sentrale i denne sammenhengen er at WHO er en enkeltsaksorganisasjon. Den har strukturelle trekk som påvirker funksjonsmåter og relasjoner til land.

WHO søker selvsagt makt og oppmerksomhet om sin agenda som alle andre organisasjoner. FN har for lengst etablert koordinerende organ i utviklingsland for å motvirke at FNs mange særorganisasjoner får for stort gjennomslag på bekostning av et helhetsperspektiv på samfunnsutviklingen.

Dette problemet er selvsagt spesielt relevant etter at WHO 12. mars 2020 ble et globalt maktsentrum.

Gitt bistands- og rådgiverrollen som WHO har hatt i mange år, har organisasjonen over tid naturlig nok utviklet en terapeutisk ideologi med paternalistiske trekk.

WHOs oppfatter sitt legitime ansvarsområde som nær ubegrenset

WHOs oppfatter sitt legitime ansvarsområde som nær ubegrenset, begrunnet i deres omdiskuterte definisjon av helse som er så omfattende at ingen mennesker kan regnes som friske.

Samtidig er deres oppgave å lage retningslinjer for hele verden. I den prosessen vil nødvendigvis forskjeller mellom land måtte nivelleres, og strategiene vil alltid passe bedre noen steder enn andre steder.

WHOs globale mandat fører derfor lett til at hva som opprinnelig krevde konkrete stedsspesifikke politiske initiativ, blir omgjort til allmenne helseproblem. Løsningen blir at generelle samfunnsprosesser underkastes et helseperspektiv og må administreres av medisinske ekspertsystemer.

Norges nye posisjon

Det at «alle» følger WHOs linje i et spørsmål er ikke i seg selv et argument for at den er rett. For det er ikke Sannheten som snakker, selv om WHO har FN-logo.

FN og bistandshistorien er preget av at utviklingsland er blitt gitt råd i tråd med en utviklingsstrategi som «alle» beskrev som vitenskapsbasert og rett. Det var inntil den ble erstattet av en annen utviklingsstrategi, som også «alle» hevdet var vitenskapsbasert og rett – i de årene den dominerte.

Det eneste som lå fast, var oppslutningen om den strategien som til enhver tid dominerte.

Overfor covid-19 har den globale strategien stort sett vært den samme siden mars 2020. Grunnlaget for den er imidlertid endret. Anslag over dødelighet i forhold til smittede har jo falt dramatisk, fra 5 og 4 prosent i mars 2020 til langt under 1 prosent i mars 2021.

Den siste fagfellevurderte artikkelen skrevet av en av verdens ledende epidemiologer hevder at dødeligheten globalt har vært på 0,14 prosent. Det er omtrent akkurat som i Norge, ifølge FHI (Aftenposten 1. desember 2020).

Men selv om pandemien har utviklet seg svært annerledes enn hva WHO fryktet i 2020 og har oppført seg forskjellig i ulike områder, gjelder den samme strategien.

Om man vil forstå hvor den norske pandemistrategien kom fra, og hvor raskt den ble udiskutabelt dominerende, må det være hensiktsmessig å undersøke de innfløkte relasjonene mellom Norge og det internasjonale bistandssystemet.

Norge ga milliarder av kroner over bistandsbudsjettet til det samme ensaksmiljøet som landet mottok kriseråd fra. Det er en nærliggende hypotese å anta at dette påvirket hvordan det politiske lederskapet håndterte og analyserte pandemien i Norge – og det helt uavhengig av om en mener rådene var gode eller dårlige.

Norge ga milliarder av kroner over bistandsbudsjettet til det samme ensaksmiljøet som landet mottok kriseråd fra

I Aftenposten-kronikken «Bærekraft i virusfryktens tid» forsøkte jeg å plassere regjeringens nye pandemistrategi i et større globalt historisk perspektiv. Jeg viste også at strategien har gjort noe svært uvanlig: Den har stengt ned samfunnet på grunn av frykten for at viruset skulle overbelaste helsevesenet, men uten å styrke helsevesenets kapasitet og dermed samfunnets mulighet til å fungere normalt under slike angrep fra naturens uforutsigbarhet.

I tiden etterpå dokumenterte flere medier at denne beskrivelsen var korrekt. Hverken intensivkapasiteten, fleksibiliteten eller antall sykehjemsplasser hadde økt under krisen.

Regjeringen tok rett og slett ingen radikale grep for å bedre helsevesenets evne til å takle pandemien

Regjeringen hadde heller ikke tatt initiativ til å sette i gang fleksibel, spisset utdanning av intensivsykepleiere. De ga dem ikke høyere lønn slik at flere av dem som var utdannet, kom i arbeid. Og de tilbød ikke sykepleiere som var her, billig bolig slik at de lettere ville bli i landet.

Regjeringen tok rett og slett ingen radikale grep for å bedre helsevesenets evne til å takle pandemien. Samtidig sa ministre at de var nødt til å nekte ungdom å spille fotball, forby folk å gå på treningssentre og å sitte på kafé og spise boller, og de vurderte portforbud for å unngå at helsevesenet kollapset.

Bent Høie svarte på min kronikk: «Skal vi øke kapasiteten i helsetjenesten og la smitten spre seg? Nei, det lar seg ikke gjøre.» Svaret er talende på flere måter.

Han skrev at regjeringen hadde gjort mye for å øke kapasiteten (som altså viste seg ikke å stemme). Men mer oppsiktsvekkende var det at han skrev at regjeringen ikke ville gjøre noe: «Å hindre at mennesker blir syke, er mer bærekraftig enn å la dem bli syke og bruke store ressurser på å bygge opp kapasitet til å behandle dem. Ikke minst når vi vet at kapasiteten aldri vil bli stor nok.»

Høie slo altså fast at «det lar seg ikke gjøre» å øke kapasiteten i helsevesenet i Norge, som om landet plutselig var blitt et idealtilfelle av et overbefolket, fattig utviklingsland. Slik gjorde han det ekstra tydelig hvor forskjellig regjeringens nye strategi var fra tidligere tenkning om pandemihåndtering.

«Slå ned» og «steng ned»

Politikken formuleres nå som et valg mellom to gjensidig utelukkende strategier: å «slippe smitten løs» eller «å slå ned smitten». Mens begge disse strategiene var utenkelige i Stoltenbergs og Solbergs pandemiplaner fra 2006 og 2014, er det disse ytterpunktene som filtrerer og ordner dette pandemiuniversets virkelighet.

Prognoser om «R-tallet» (som nesten ingen hadde hørt om før 2020) blir samfunnets damoklessverd

Derfor blir også regjeringens valg ifølge den selv tvingende nødvendig: Alt konsentreres om å stoppe smitten, og prognoser om «R-tallet» (som nesten ingen hadde hørt om før 2020) blir samfunnets damoklessverd.

Nedstengning og detaljerte påbud om hvordan vi alle skal unngå smitte og smitte andre, blir logisk den nye politikkens kjerne. Det å være opptatt av konsekvenser for barns psyke, arbeidsløsheten og næringers sammenbrudd, blir naturlig nok oppfattet som en distraksjon. Det kan svekke oppslutningen om kampen mot viruset.

I arbeidet for å nå målet blir den åpne og kritiske debatten et farlig problem. Og demokratiet ender opp som virusets allierte.

Strategiens tankemønstre gjør det naturlig at Høie setter likhet mellom det å beskytte samfunnet og det å jakte på viruset. I sin Aftenposten-artikkel setter han jo likhetstegn mellom de enorme fysiske forsvarsverkene kineserne bygde over hundrevis av mil og i løpet av tusener av år langs deres voldelige elver og som gjorde det mulig for millioner å fortsette å leve som normalt på elveslettene, med det mest flyktige av alt: smitteteam i norske kommuner på jakt etter viruset og hvilke friske mennesker som må i karantene.

Myndighetene viste stadig frem skremmende bilder og statistikker om hva som skjedde i andre land – som om forholdet mellom virus og samfunn var det samme i Norge med 14 mennesker pr. kvadratkilometer, som i Lombardia med rundt 450 pr. kvadratkilometer. Eller som i São Paulo med over 7200 pr. kvadratkilometer.

Deres strategitenkning var overhodet ikke opptatt av å finne ut hvordan Norges særpreg ga dem økt handlingsrom: En nærmest uuttømmelig statskasse i krisesituasjoner, en usedvanlig lav befolkningstetthet, et særegent klima, et omfattende friluftsliv, et offentlig, desentralisert helsevesen og en grunnleggende tillit mellom styrende og styrte.

Det sykdomsfrie samfunn og frykten for naturen

Strategien målbærer et nytt syn på forholdet mellom mennesket og natur: Det å være bærer av virus, det å være smittet – som i moderne tid har vært oppfattet som et aspekt ved det å være menneske – oppfattes som en trussel mot hele samfunnet. Derfor må også friske mennesker overvåkes og isoleres.

Covid-19 er ett av mange alvorlige virus i en uendelig lang rekke og som samfunn har håndtert på mange plan. Det vil alltid komme nye virus, slik det har gjort siden lenge før mennesket oppsto.

En politikk for å stoppe all smitte har ingen barriere mot forestillingen om at mennesket kan og bør stille seg utenfor disse store evolusjonære prosessene.

Den moderne ideen om det suverene mennesket fremtrer her i en ekstrem utgave: Mennesket, og i dette tilfellet WHO og politikere, er, eller kan bli, naturens herre.

En politikk hvis mål er å «hindre at mennesker blir syke» er moralsk høyverdig, men dilemmaet er at den samtidig kan være moralsk problematisk. I det lange løp kan den jo true sivilisasjonen selv, siden det er virus som trigger det kollektive immunforsvaret.

Mens pandemier må bekjempes og begrenses, er det også slik: Bare en smitteutsatt befolkning kan være en sunn befolkning. Det var jo, for eksempel, mangel på slik motstandsdyktighet som nesten utryddet befolkningen i Sør-Amerika da spanjolene kom dit med for dem ukjente virus på 1500-tallet.

Bare en smitteutsatt befolkning kan være en sunn befolkning

Den herskende koronastrategien forutsetter et syn på mennesket og naturen som banaliserer kompleksiteten i relasjonen mellom dem, og dermed begrenser handlingsmulighetene den gir grunnlag for.

Vi tilbys ikke annet valg enn stadig å rømme fra viruset ved å stenge oss selv inne, mens statens ledelse utsteder dekreter om hvilken «hule» vi skal hjemme oss i, og hvor lenge.

Om Høie virkelig mener og har rett i at pandemier vil «komme til å skje med om lag ti års mellomrom» (VG 4. mai 2020), fremmer han en strategi som garanterer en dystopisk fremtid.

Høie fremmer en strategi som garanterer en dystopisk fremtid

Innbyggerne vil, unntatt i korte friminutt, måtte avfinne seg med at stater stadig vekk innfører sterke begrensninger i friheter og rettigheter.

Regjeringens strategi - også en trussel?

Vi bør derfor spørre oss selv, mens vi også er opptatt av smittevern og utbygging av helsevesenet: Vil ideen om at samfunn skal tvinge seg selv i kne for å kunne «slå ned et virus» eller «hindre at mennesker blir syke», i det lange løp innebære ikke bare slutten på det liberale samfunn, men på samfunnet slik vi kjenner det?

Den gir jo en logisk og moralsk begrunnelse for at staten må kunne kontrollere individets bevegelser i minste detalj. Og det blir mulig for ministre å beskrive ungdom som potensielle mordere om de går på fest (VG 6. november 2020).

Individene mister sin frihet, ikke fordi de ikke får lov å gjøre som de vil, men fordi de ikke lenger er ansvarlige for seg selv.

Denne kampen for å «hindre folk fra å bli syke» vil måtte vare evig, også fordi det er umulig å forsvare rasjonelt at denne politikken bare skal gjelde for covid-19.

Vi bør følgelig stille det kritiske spørsmålet: Er politikkens mål – og uten at Solberg eller Høie planla det – blitt en uoppnåelig, men disiplinerende utopi? Dets makt er jo i prinsippet ubegrenset, fordi det begrunnes apolitisk og har et moralsk grunnlag det ikke er mulig å være mot – «å redde liv».

Er politikkens mål blitt en uoppnåelig, men disiplinerende utopi?

Regjeringen søker ekstra legitimitet for sin politikk ved å hevde at strategien mot viruset er vitenskapsbasert, som om vitenskapen har én mening om viruset: hvor farlig det er, og hvordan det skal bekjempes.

Dette forsterker preget ved en strategi, som overlatt til sitt eget maktpotensial kan undergrave selve ideen om samfunn, og hva det er og bør være. Det er nemlig lite som tyder på at regjeringen har tenkt grundig gjennom konsekvensene av å følge en politikk uten sterke selvpålagte begrensninger. De som driver frem rekken av påbud og forbud synes å være uten kollektive refleksjoner over den autoritære form for makt de nå utøver.

Det dreier seg altså om en nasjonal utgave av en global pandemistrategi hvor regjeringen ikke har vært opptatt av det farligste ved enhver strategi som radikalt utvider statens makt: Den iverksettes uten en tydelig tanke for dens potensielle doble trussel mot det samfunnet den skal beskytte.

Krav om enighet og demokratiets vilkår

Selv om regjeringen og store deler av pressen allerede har slått fast at Norge har klart seg best, er det foreløpig ikke mulig å svare generelt på om Norges strategi var bedre eller verre enn Finlands, Frankrikes, New Zealands, Sveriges eller Floridas.

Det finnes ikke nok omfattende, allsidige eller sammenlignbare data som kan underbygge slike konklusjoner, selv om det er lett å forstå behovet for positive eller avklarende svar i en vanskelig tid.

De er selvsagt også avhengige av kriterier: At Norge under pandemien hadde underdødelighet, kan tyde på at politikken på dette området var vellykket, men også at den var helt unødvendig streng.

Nedstengingen 2020–2021 er uansett én av de mest skjellsettende begivenhetene i Norges og verdens historie og med enormt mye større rekkevidde. Så det vil gå med den som med den industrielle revolusjonen: Selv om den skjedde for 200 år siden, er historikere fortsatt rykende uenige om hvordan den oppsto, og hva som ble konsekvensene.

Det sentrale utgangspunktet for denne kronikken er hvor lite og begrenset den nye radikale pandemistrategien er blitt debattert. Regjeringens begrunnelse for sin politikk er en uhyre sentral kilde til tenkningen om covid-19. Men også til samtidens mentalitet og dominerende forståelser av forholdet mellom samfunn og natur og mellom sterkt inngripende maktutøvelse, borgernes trygghet og frihetens muligheter.

Dette handler altså på et overordnet plan om hvordan vi skal forholde oss til og forstå det største historiske dramaet i vår samtid, og samtidig bevare og styrke det beste vi har: et skjørt, demokratisk samfunn hvor alt må kunne diskuteres, og som hviler på ideen om at innbyggerne må ha en høy grad av personlig frihet og ansvar.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kronikk av Terje Tvedt: Bærekraft i virusfryktens tid

  2. Bent Høie: Skal vi øke kapasiteten i helsetjenesten og la smitten spre seg? Nei, det lar seg ikke gjøre.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Pandemier
  3. Bent Høie
  4. Virus
  5. Rettigheter