Den smertefulle dialogen med Taliban
Situasjonen i Afghanistan er ille, men den kan bli mye verre.
Ett år er gått siden Taliban tok makten i Afghanistan.
Antallet folk som mister livet i krig, er redusert til en brøkdel. Men Talibans avvikling av demokratiet, grove brudd på menneskerettighetene, utestenging av kvinner fra utdanning og arbeidsliv og deres vertsrolle for Al-Qaida og andre terrorgrupper gir liten grunn til optimisme.
Hvordan skal Norge og resten av verden forholde seg til Taliban-regimet?
Håp og skuffelse
Mange håpet at 2021-versjonen av Taliban ville føre en mindre undertrykkende politikk enn de gjorde sist de hadde makten i Afghanistan.
I februar 2020 signerte USA og Taliban en avtale om militær uttrekking i bytte mot garantier om å forhindre internasjonale terroranslag fra afghansk jord. Det ble fulgt av afghanske forhandlinger.
Talibans forhandlere, basert i Qatar, lovet at ved en forhandlet løsning skulle jenter få gå på skole og kvinner ville kunne jobbe og reise fritt, og de som overga seg, skulle være trygge. I tillegg skulle de gå inn for en representativ regjering.
Dette ble det lite av. Da president Ashraf Ghani flyktet landet den 15. august i fjor, kollapset forhandlingsløsningen.
Fra krig til politisk makt
Talibans inntog i Kabul var en seier for de militære strategiene, på bekostning av dialog og diplomati. Overgangen fra krig til politisk makt har fått frem splittelsene innen Taliban. For ledelsen er det viktigste blitt å holde egen bevegelse samlet.
Løftene som ble gitt under tidligere forhandlinger, er lagt døde. Taliban har frabedt seg ekstern innblanding. For vestlige land er en dialog ønskelig, blant annet for å kunne hjelpe den afghanske sivilbefolkningen, overvåke menneskerettighetssituasjonen og begrense internasjonale terrornettverk.
Likevel trekkes man i retning av isolasjon. Taliban ønsker internasjonal anerkjennelse, men ser ikke ut til å la seg påvirke av hverken trusler eller løfter utenfra. Fra vestlig side går man for sanksjoner. USA har frosset den afghanske nasjonalbankens reserver, og vestlige land har kuttet alt utviklingssamarbeid med Taliban-administrasjonen.
En befolkning i krise
Dette har bidratt til ytterlig å forverre den økonomiske situasjonen. Det har skapt det FN har beskrevet som den raskest voksende humanitære krisen i nyere historie.
Sommeren 2022 rapporterer FN at 24,4 millioner afghanere, godt over halve befolkningen, er avhengig av humanitær støtte for å overleve. Over 95 prosent ligger under fattigdomsgrensen. Avlingene har igjen slått feil, og mange tar opp lån for å klare seg. Frykten er at enda flere vil trenge nødhjelp over neste vinter.
Det er ingen utsikter til at Taliban beveger seg mot demokrati, full respekt for menneskerettighetene og fokus på befolkningens velferd.
Vesten har begrenset handlingsrom
USAs droneangrep avslørte nylig for hele verden at Al-Qaida-sjef Ayman al-Zawahiri ble huset av Taliban. For vestlige land er handlingsrommet begrenset.
På den ene siden må man ta avstand fra Taliban-regjeringens undertrykkende politikk. Kvinners likeverd, økonomisk utvikling og demokrati var sentrale begrunnelser for det store internasjonale prosjektet de siste 20 årene. Men prosjektet sto på leirføtter, regjeringen var sårbar. Uten massiv militærmakt utenfra falt den sammen over natten.
En betydelig del av ansvaret for statskollapsen må tillegges det internasjonale samfunnet.
Bør en da gå til maksimal isolasjon, forsterke sanksjonene, kutte i nødhjelpen og håpe at det enten tvinger Taliban til å endre politikk, splitte dem politisk eller skape et folkelig opprør? Eventuelt enda mer drastisk, gi politisk og militær støtte til en afghansk opposisjon som kan utfordre Taliban militært?
Eller skal en videreføre en dialoglinje, bidra med nødhjelp og avgrenset bistand gjennom kanaler som Taliban ikke kontrollerer, og håpe at over tid så vil mer moderate krefter innen Taliban få større gjennomslag?
Kan utløse ny migrasjon mot Europa
En rekke land har lagt seg på en annen linje enn de vestlige. USA, Norge og andre trakk ut sine diplomater sist august. Men land som Kina, Russland, Iran og Pakistan opprettholdt sine ambassader i Kabul. Disse landene legger mindre vekt på menneskerettigheter og demokrati. Deres fokus er på egen sikkerhet og regional handel.
Alle er innforstått med at nødhjelp ikke løser de grunnleggende utfordringene Afghanistan står overfor.
Afghanistan har vært i krig mesteparten av de siste 44 årene. En gjenopptaking av den militære konflikten er lite ønskelig.
Forvaltningen som er bygget opp de siste 20 årene, forvitrer gradvis. Det er behov for ny fart i økonomien, men der står det meste i stampe. En vedvarende krise kan utløse ny migrasjon mot naboland og Europa.
Afghanistan har vært i krig mesteparten av de siste 44 årene. En gjenopptaking av den militære konflikten er lite ønskelig. Det ville bety nye sivile tap og trolig enda større handlingsrom for terrorgrupper som Al Qaida og Den islamske staten (IS).
Alternativene til et Taliban-styrt Afghanistan er få, og ikke nødvendigvis så mye bedre når det gjelder demokratisk deltagelse, menneskerettigheter eller korrupsjon.
Hva nå?
Norge har så langt valgt å videreføre en kritisk dialoglinje, blant annet ved å legge til rette for samtalene mellom Taliban, afghansk sivilsamfunn og vestlige land i Oslo i januar 2022. Talibans representanter lovet der å gjenåpne skolene for jenter fra 7. til 12. klasse, men dette ble stoppet av toppsjefen Haibatullah Akhundzada. Oslo-møtet fremsto som et feilgrep.
Som andre vestlige land har Norge både sluttet seg til USAs og FNs sanksjonslinje og videreført betydelig støtte utenom Taliban. I Sikkerhetsrådet har Norge hatt rollen som såkalt pennefører for Afghanistan, og lykkes med å sikre fortsatt FN tilstedeværelse og et utvidet mandat, blant annet på overvåking av menneskerettigheter.
Av mange eksilafghanere så vel som menneskerettighetsorganisasjoner stemples dette som naivisme. De ser det som en implisitt aksept, om ikke anerkjennelse, av Taliban.
Oslo-møtet fremsto som et feilgrep
I en fersk rapport fra den innflytelsesrike amerikanske tankesmien Rand tar et knippe tidligere toppdiplomater til orde for en mer aktiv dialog med Taliban. De erkjenner at det krever politisk mot gitt Talibans nåværende politikk og praksis.
Strategien må være robust, dialogen må føres gjennom flere kanaler og på tvers av nivåer innen Taliban-administrasjonen. Samspillet med afghansk diaspora er viktig, akkurat som det er viktig ikke å kvele det sårbare engasjementet som finner form i Afghanistan, tross Talibans stramme styre.
Det er ingen grunn til å tro på dramatiske endringer i Talibans politikk på kort sikt. Likevel, Norge og andre vestlige land må videreføre dialogen. Situasjonen i Afghanistan er ille, men den kan bli mye verre. Og de som har mest å tape på en vestlig isolasjonslinje, er Afghanistans 40 millioner borgere.
