Konservativt comeback

Konservatismen er tilbake i overskriftene. Det skyldes blant annet en kamp om konservatismens sjel.

Den enkleste oppsummeringen av konservatismen finner vi kanskje hos Bob Marley i «No Woman No Cry»: «In this great future, you can't forget the past.»

Det handler om et politisk tankesett som i motsetning til sosialismen og liberalismen ikke peker fremover mot et idealsamfunn, men finner verdi i det eksisterende og bestående.

Hvorfor er et tankesett som vokste frem som en uttrykt ideologi i kjølvannet av den franske revolusjonen, og som i brorparten av sitt første århundre hadde sterkest støtte blant aristokrati, landeiere, embetsmenn og den etablerte kirke, aktuelt igjen?

Jeg vil peke på tre årsaker:

1. En urolig tid

Om noe preger skrivende stund, er det en type uro. Uro for polarisering og krisetegn i vestlige demokratier. Uro over Kinas fremvekst. Uro over de voldsomme teknologiske endringene og hva det vil gjøre med alt fra arbeidsplassene våre til privatlivet vårt. Uro for klimaendringer. Uro over folkevandringer og en kraftig økning i antallet mennesker som ønsker å komme til vår verdensdel. Uro over økende forskjeller, både kulturelle og økonomiske.

Kontrasten til 1990-tallet er stor. Det var fremskrittsoptimismens tiår, den liberale optimismens tiår. Sovjet og kommunismen var borte. Verden ble mer demokratisk. Til og med Kina hadde kastet maoismen på historiens skraphaug. Optimistene snakket om hvordan økonomisk vekst og markedsøkonomi ville bane vei for liberale politiske reformer i verdens mest folkerike land.

Denne uroen, særlig når det knyttes til raske endringer i samfunnet, i normer eller kultur, har historisk vært en viktig drivkraft bak konservative bølger.

2. Fra økonomi til kultur

Det er ingen garanti for at uro over fremtiden fører til konservatisme, selvfølgelig. Uro kan også åpne for radikale ideologier og utopisk tenkning. Samtidig er det også et annet utviklingstrekk som gjør konservatismen mer aktuell. Samfunnsdebatten har gradvis flyttet seg fra økonomiske til kulturelle stridsspørsmål.

Konservatismen har historisk sett hatt et ambivalent forhold til kapitalismen. På den ene siden har konservative slått ring om den private eiendomsretten og sett markedsøkonomien som viktig for økonomisk effektivitet. På den andre siden har konservative advart mot materialisme og grådighet.

Den moderne, globale kapitalismen er på mange måter konservatismens motsetning: rastløs, urolig og rotløs, kjenner ingen landegrenser. Konservatismen er dypest sett ikke en økonomisk ideologi, men finner snarere sitt fundament i kulturen – i det overleverte fra tidligere generasjoner.

Spørsmål om kulturell identitet og tilhørighet, sikkerhet og trygghet, nasjonalstat og globalisering er på ingen måte nye. De har allikevel fått fornyet aktualitet i diskusjoner om alt fra identitetspolitikk til kulturell sammenhengskraft. Paradoksalt nok er en av de sikreste måtene å være kontrær på i mange miljøer – fra akademia til kulturlivet – å være konservativ i en eller annen forstand.

Den konkurrerende ideologien i sentrum-høyre – liberalismen – mangler et språk for å gripe an slike problemer som i mindre grad dreier seg om økonomi eller individuelle rettigheter.

Et illustrerende eksempel er briten David Goodhart og hans mye omtalte bok The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics (2017), som delvis er et oppgjør med hans egne venstreliberale standpunkter.

I en artikkel skriver han om hvordan politikken, «hvis den forsvinner for langt inn i individualistiske abstraksjoner om lov og økonomi», ender opp med å se samfunnet som kun «en tilfeldig ansamling individer». Derfor fortjener «religion, lojalitet og den visdom som ligger i tradisjonen», større respekt fra liberalere, mener han.

Goodhart kaller seg ikke konservativ, men disse ideene har – som han selv erkjenner – et åpenbart konservativt preg.

3. Kamp om konservatismens sjel

Samtidig preges konservatismen også av interne spenninger. Det skyldes blant annet at ideologien er så situasjonsavhengig og dermed svært ulik i forskjellige tider og i forskjellige land.

Der en marxist i 2021 ville kunne kjenne igjen de store kampene også fra 1800-tallets ideologiske kumpaner, vil en konservativ som i 2021 tok opp kampsaker fra 1800-tallet som aristokratiets makt eller ideen om at Kongen får sin makt fra Gud, være en vandrende anakronisme.

Det samme spriket finnes mellom land. Der for eksempel amerikansk konservatisme kjennetegnes av sin tiltro til delstatenes rettigheter, vil en spansk konservativ være tilhenger av en sentralisert stat.

Men det skyldes også fremveksten av protestbevegelser til høyre og en fornyet, mer autoritær variant av konservatismen, særlig øst i Europa. Noen av disse bevegelsene er høyreradikale og slett ikke konservative, mens andre åpenbart trekker deler av sine ideer fra konservatismens tankegods.

Sett fra et analytisk ståsted kan både en mer liberal og det jeg kaller en autoritær konservatisme, være en del av den samme, brede åndsfamilien, slik det finnes både en revolusjonær og en reformorientert sosialisme.

Svart-hvit eller grå og kompleks

Samtidig er det selvfølgelig ikke uvesentlig hvor grensen trekkes. Det kan være et felles rom og felles bekymringer mellom de etablerte konservative bevegelsene og protestkonservatismen – skepsisen til raske endringer og radikale samfunnsideer og bekymringen for at noe verdifullt blir borte.

Men det er også klare og viktige forskjeller. Ikke minst har hovedstrømningen i vestlig konservatisme i etterkrigstiden, særlig i møte med radikale og totalitære ideologier, lagt avgjørende vekt på moderasjon. Ja, i så stor grad at moderat ofte er blitt en del av partinavnet for mange konservative partier, som hos svenske Moderaterna.

Det finnes mange varianter av konservatisme. I ytterste forstand vil en konservatisme som ser verden som svart eller hvit snarere enn grå og kompleks, og som gjør alt det etablerte til sin hovedfiende, paradoksalt nok lett ende som sin egen diametrale motsetning: revolusjonær.

Torbjørn Røe Isaksen er arbeids- og sosialminister, men skriver denne teksten som Høyre-politiker.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter