Kronikk

Gruer 300 000 barn seg?

  • Stil>
  • > <
  • Forf><stil>journalist I Minerva<p
  • <forf>jan Arild Snoen <

MEDIEKRITIKK. Elendighet selger. Og mediene er ikke veldig interessert i å stikke hull på myter. Men hvor elendig står det egentlig til med det norske folk, og særlig med norske barn? Og er det virkelig riktig at opptil 300 000 barn gruer seg til jul?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

SJEKKER IKKE TALLENE. Ingen journalister synes å bry seg om å sjekke den tolkningen av forskningen som interessegrupper serverer dem. Disse tolkningene dukker etter hvert opp i offentlige dokumenter, og som "sannheter" servert av autoriteter.Går man nærmere inn i den forskningen som oppslagene bygger på, blir bildet mindre dramatisk. Jeg har gjort dette systematisk i en mediekritisk spalte i tidsskriftet Minerva, der alle beregninger nedenfor er dokumentert.

Storbergets påstand.

Et eksempel er påstanden som justisminister Knut Storberget fremmet i Aftenposten 14. november: Han viser til "studier hvor 200 000-300 000 barn oppgir at de gruer seg til jul på grunn av voksnes alkoholforbruk i høytiden". Her tar den gamle avholdsaktivisten utgangspunkt i feilaktige, men ofte gjentatte tall fra Alkokutt, og legger på litt til for godt mål. Hverken Alkokutt eller jeg kjenner til noen undersøkelser der "barn oppgir at de gruer seg til jul". Alt er spekulasjoner basert på hvor mange barn som bor sammen med foreldre med alkoholproblemer.

Problematiske premisser.

Dagsavisens forsideoppslag 26. august anslo dette antallet til 200 000, basert på tall som Røde Kors hadde solgt inn til dem. Den opprinnelige kilden til dette anslaget er en artikkel i tidsskriftet Fokus på Familien fra 1985.Premissene er ytterst problematiske. De 200 000 er basert på et anslag over antall alkoholmisbrukere som Nils Retterstøl la frem i boken "Mennesket og rusmidlene" i 1982, men som han i 1987 fjernet i den neste utgaven av boken.

Lavere anslag senere.

Senere anslag over rusmiddelmisbrukere har vært vesentlig lavere. Beregningen bygger videre på et ganske oppsiktsvekkende premiss, nemlig at alle barn av rusmisbrukere bor hjemme hos foreldrene hele livet. Min egen beregning, basert på Helsetilsynets anslag over antallet alkoholavhengige fra 2000, og mer realistiske anslag for hvor stor andel av disse som har barn boende hos seg, tyder på at 40 000 barn er i denne kategorien. Dette er i nedre del av intervallet (4-7 prosent av alle barn) som forskeren Bente Storm Mowatt Haugland kom frem til i sin doktoravhandling om emnet i 2004. Hennes forskning tyder også på at langt fra alle disse "gruer seg til jul".En vesentlig andel av selv tunge rusmisbrukere legger vekt på å holde seg edru i julen, og en stor andel av barna i slike familier klarer seg bra.

Slått, sparket og brent.

Marianne Borgen i Redd Barna påsto i Dagsavisen 11. oktober at "ifølge anslag som den norske regjering bruker, blir 200 000 barn i Norge slått, sparket og brent." Kilden skulle igjen være Knut Storberget, men Justisdepartementet benekter at dette kommer fra ham. Primærkilden er en svensk utredning som er overført til norske forhold. Ifølge denne har 1-2 prosent av svenske barn ofte opplevd grov vold i hjemmet. Tar vi med dem som noen gang har opplevd dette, kommer vi opp i 4-7 prosent. Legger vi til mildere former for vold, som de som noen gang er blitt røsket hardt tak i, kommer vi opp i omkring en femtedel, som tilsvarer omtrent 200 000 norske barn. Det er ganske stor forskjell på at man en eller annen gang i sin barndom er blitt røsket tak i eller knuffet, og å leve i en tilstand der man blir "slått, sparket og brent".

Sammenblanding av hendelser.

Denne sammenblandingen av enkelthendelser, midlertidige problemer og permanent problemtilstand går igjen i mange av disse oppslagene. Dagsavisens påstand om at 100 000 barn lever i et voldelig hjem, basert på forskning fra Norsk institutt for by— og regionforskning, viser seg å dreie seg om barn som lever eller har levd i hjem der det har forekommet vold i parforhold.At barn på et eller annet tidspunkt har opplevd vold i familien, er ikke det samme som at de "lever med" det.

Problemer med spill.

Et annet eksempel på medienes ukritiske gjengivelse av pressgruppers elendighetsbeskrivelser er oppslag i mange medier i september (via Norsk Telegrambyrå) om at "over 50 000 arbeidstagere har problemer med å jobbe som før fordi de bruker kveld og natt på å spille pengespill på nettet".Anslaget stammer fra AKAN, Arbeidslivets komité mot alkoholisme, og bygger på en feiltolkning av en meningsmåling utført av MMI om spilleavhengighet.

Spilling og jobb.

AKAN slutter helt uten grunnlag, ja faktisk stikk i strid med eksisterende forskning, at alle spilleavhengige også har problemer med å kombinere spilling og jobb. Norsk Telegrambyrå går videre, og forutsetter at alle disse også sitter oppe og spiller på nettet, mens den samme MMI-undersøkelsen viste at mindre enn en femtedel av problemspillerne spiller på nettet minst én gang i ukeng. Det er mulig antallet er noe høyere i dag.En nøktern analyse av tilgjengelige data peker mot at det kanskje er 2000 nordmenn som har problemer med jobben på grunn av nettspill.

Politisk gjennomslag.

Organisasjonene som blåser opp problemene på de områdene de arbeider med, har åpenbart fordel av det. Jo større problem, desto større politisk gjennomslag, bedre finansiering og flere ansatte. Men likevel tror jeg ikke at idealistene som jobber i frivillige organisasjoner bevisst forfalsker forskningen.Nei, det er mer snakk om at når man er veldig engasjert på et område, er man tilbøyelig til å tolke forskningen på en måte som bekrefter eget verdensbilde.

Ikke ukritisk formidle.

Selvsagt kunne man ønske seg større selvkritisk sans, men denne jobben må først og fremst gjøres av mediene, som skal undersøke det de får servert, ikke bare ukritisk formidle. Det ser ut til at når mediene står overfor idealistiske kilder, glemmer de ofte å gjøre den elementære sjekken som automatisk ville blitt gjort dersom kilden hadde direkte økonomiske eller partipolitiske interesser. Men spiller det noen rolle da, om det er 2000 eller 50 000 nordmenn som har problemer på jobben fordi de spiller på nettet, eller om det er 25 000 eller 300 000 barn som gruer seg til jul? Er ikke problemet uansett så stort at vi bør gjøre noe med det?

Omfanget teller.

For meg er det opplagt at omfanget av et problem er viktig. Problemer som angår en marginal gruppe, må møtes med andre tiltak enn dersom problemet angår hvert fjerde eller femte barn. God politikk bygges ikke på en feilaktig, men alarmerende oppfatning av virkeligheten, men på god forskning og nøktern tolkning av denne. Dessuten er det skadelig i seg selv dersom folk via mediene lures til å tro at det står mye verre til i landet enn det faktisk gjør. Det er nok elendighet i verden om vi ikke skal blåse opp problemene.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Deling av filmede slagsmål kan utløse hevnspiral

  2. KRONIKK

    Hvorfor henger det ikke en vær varsom-plakat for deling av barnebilder på alle helsestasjoner?

  3. KRONIKK

    Kjære Tim Whewell, BBC: Beskyttelse av barn er midt i hjertet av norsk kultur

  4. VITEN

    Er det mange gravide som slanker seg? Det vet ingen, men alle er bekymret.

  5. KRONIKK

    Hatet fra Utøya lever fortsatt. Vi kan ikke lukke øynene.

  6. KRONIKK

    Krigshistorien i ruiner etter én ny bok?