Kronikk

Når voldsmenn setter dagsorden

  • Andreas C. Halse
    Andreas C. Halse
    Fagsjef, Tankesmien Agenda
Politiske voldsmenn påvirker samfunnet. Men ikke nødvendigvis i den retningen de ønsker, mener Andreas C. Halse.

Snart 11 år etter 22. juli-terroren skjer det fortsatt: politisk voldsbruk setter dagsorden. Det gjør noe med et samfunn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den siste dagen før ferien våknet jeg opp til at Japans tidligere statsminister Shinzo Abe var skutt og drept under et valgkamparrangement.

En gang i tiden ville jeg kanskje sett på hendelsen som et uttrykk for en politisk kultur som er fjernt fra vår egen. I dag er det mer en påminnelse om at voldsbruk kan være et effektivt politisk virkemiddel.

Det er snart 11 år siden 77 mennesker ble skutt og drept i terrorangrepene på AUFs sommerleir på Utøya og i regjeringskvartalet. Etter en forvirret umiddelbar respons tok det ikke lang tid før store deler av Norge samlet seg om et overordnet narrativ:

Hatet fra terroristen skulle møtes med kjærlighet, åpenhet og demokrati.

Terroristens ideer ble påtvunget samfunnet

I dagene og årene som fulgte, måtte en rekke andre spørsmål besvares:

  • Hva mente terroristen egentlig?
  • Hvorfor gjorde han det?
  • Var han psykisk syk eller politisk ekstrem?
  • Var han en ensom ulv eller et resultat av samfunnet han vokste opp i?

Noen ville ta et oppgjør med terroristens ideer. Andre var opptatt av at terroren ikke skulle føre til mindre takhøyde i den offentlige debatten. Ble tankegodset hans tatt tilstrekkelig på alvor? Eller førte terroren til at helt legitime politiske debatter ble mistenkeliggjort?

Enkelte politikere mente det siste. Unge AUF-ere ble beskyldt for å dra «Utøya-kortet» og for å ville legge lokk på viktige debatter. I boken «Utøya-kortet» konkluderer Snorre Valen med at det var AUF, ikke motstanderne, som ble kneblet etter 22. juli.

Én massedrapsmann tvang et helt samfunn til å forholde seg til hvem han var, og hva han trodde på

I tillegg lever fortsatt begreper som «kulturmarxisme» i beste velgående på ytterliggående nettsteder, som en påminnelse om terroristens manifest.

Det er vanskelig å komme bort fra at noe av det som står igjen etter 22. juli, er hvordan én massedrapsmann tvang et helt samfunn til å forholde seg til hvem han var, og hva han trodde på.

Slik kan terror kortslutte demokratiet. Ved å nekte å forholde seg til demokratiets spilleregler påtvinges samfunnet ideene til gjerningspersonen på en måte som aldri ville vært mulig uten utstrakt voldsbruk.

Masseskytingen endret samtalen om Pride

En annen påminnelse om denne mekanismen fikk vi 25. juni i år. Dagen før prideparaden skulle gå i Oslo, ble to menn skutt og drept, 21 ble skadet. Ugjerningen etterforskes som islamistisk terror. I etterkant var trusselbildet mot det skeive miljøet så stort at de aller fleste pridemarkeringer måtte avlyses.

Debatten som har fulgt i kjølvannet av angrepet, følger mange av de samme sporene som 22. juli-debattene. Mange er opptatt av å ta et oppgjør med ideene som ligger bak hatet mot skeive, mens andre er mest opptatt av at pride fortsatt må kunne kritiseres.

Uansett er det vanskelig å komme bort fra at angrepet har endret både samtalen om pride og hverdagen for mange skeive – som oppfattes av mange som mer utrygg.

Ikke atypiske hendelser

Det er heller ikke mer enn tre år siden terroristen Philip Manshaus’ rasistisk motiverte drap på sin egen søster og anslaget mot den lokale moskeen i Bærum.

Drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen viser hva hat kan føre til. Og på samme måte som med angrepet utenfor det skeive utestedet London Pub, tvinger det alle som identifiserer som skeive, til å forholde seg til virkeligheten på en helt ny måte. Det er liten tvil om at drap, spesielt om de er rasistisk motiverte, er med på å gjøre tilværelsen mer utrygg for mange.

Ingen av hendelsene er atypiske for tiden vi lever i. Tvert imot det er lett å finne eksempler på politiske strømninger som søker legitimitet gjennom voldsbruk.

Det er lett å finne eksempler på politiske strømninger som søker legitimitet gjennom voldsbruk

Russlands brutale fremferd og krigføring i Ukraina og landets langvarige forfølgelse av politiske og seksuelle minoriteter har forandret spillereglene i verdenspolitikken.

Den globale islamismen, med stater som Saudi-Arabia, Qatar og Iran i spissen, utsetter både kvinner, annerledestroende og skeive for systematisk diskriminering og barbariske straffemetoder. En slik form for statlig vold er med på å legitimere virkelighetsbildet til islamister også i andre land, og går utover skeive, kvinner og «vantro» også i Vesten.

En fremvoksende høyrepopulisme, med «America First»-bevegelsen i spissen, viser hvordan voldelige virkemidler ikke bare hører til unntakene, men er en helt naturlig del av en politisk strategi. Noe som ikke minst kom til uttrykk gjennom stormingen av Kongressen 6. januar i fjor.

Setter dagsordenen, men ikke retningen

At slike saker setter dagsorden, er naturligvis hverken mulig eller ønskelig å unngå. På samme måte er det helt naturlig at en nasjonal tragedie som 22. juli, endrer måten vi ser på oss selv på, det offentlige, politiske ordskiftet og hvordan vi forholder oss til terroristens ideer.

Og det er helt på sin plass at skuddene utenfor London Pub, uavhengig av hva etterforskningen konkluderer med, fører til en bred debatt om hatet som rammer den skeive befolkningen. Samtidig er det verdt å reflektere over hva det gjør med et samfunn når voldsmenn til stadighet får sette den politiske agendaen.

På den ene siden kan demokratiet virke svakt, siden det så enkelt kan kortsluttes av voldelige virkemidler. Tilbakevendende terror kan også heve terskelen for å delta i demokratiet. Det demonstrerer også overfor folk som ligner på ofrene, at de lever under en nærmest permanent voldstrussel.

På den andre siden, og som en slående kontrast til terroristens agenda, styres Norge i dag av folk som Tonje Brenna (Ap), som var generalsekretær i AUF den 22. juli 2011.

Politiske voldsmenn kan kanskje være med på å påvirke samfunnet, men ofte i en helt annen retning enn de ønsker seg

I etterkant av skuddene i Oslo 25. juni har vi sett en større oppmerksomhet rundt skeives levekår og utfordringer. Rekordmange har vist sin solidaritet med retten til å elske hvem man vil, og være hvem man vil.

Og selv om Russland fortsatt kriger i Ukraina, har Putin samlet store deler av verden mot alt han står for, og bidratt til en historisk utvidelse av Nato.

Det gir håp.

Politiske voldsmenn kan kanskje være med på å påvirke samfunnet, men ofte i en helt annen retning enn de ønsker seg.

  1. Les også

    Anders Behring Breivik må diagnostiseres

Les mer om

  1. Terrorangrepet 22. juli
  2. Radikalisering
  3. Philip Manshaus
  4. 22. juli
  5. Demokrati