Kronikk

Tyvens historie

  • Simen Sætre
    Simen Sætre
    Forfatter
Forfatter og journalist Hugo Lauritz Jenssen ble beskyldt for «kunnskapstyveri» da hans bok «En samisk verdenshistorie» kom ut.

To dager etter lansering ble boken hans drept ved hjelp av et hittil ukjent ord: kunnskapstyveri. Men hvilke regler hadde Hugo Lauritz Jenssen egentlig brutt?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  • Dette er et redigert utdrag av Simen Sætres essay i Prosa 6/2021, som utkommer 7. desember.

I all skriving der målet er å sette sammen store mengder kunnskap til en reflekterende tekst som flyter, finnes to kryssende hensyn som i verste fall kan bli forfatterens fall.

På den ene siden må man «eie» stoffet for å skrive godt. Man må internalisere kunnskapen, kjenne stoffet så godt at man kan formulere originale tanker, skarpt. For å oppnå dette må man ha innhentet og lest så mye materiale at det hele ikke lenger fortoner seg som en rekke av kilder, men som en flytende helhet, «kunnskap».

Vi vil ha «flyt», skrive fritt, være i stoffet, løsrive oss fra kildene. Men når dette skjer, er det som om de opprinnelige kildene forsvinner i et mørke. Hvor de kom fra, hva som var hva, er blitt underordnet, og som denne historien skal vise, kan nettopp dette føre en utfor stupet og sette karrieren på spill.

«Jeg blir drept»

Han følte at skrivingen var, som han sier, «en fest». I trekvart år gikk det døgnet rundt. Rundt ham vokste en stabel med bøker. Han likte å være i dette, stoffet var morsomt.

Historiene hadde han samlet over ti år, skrivingen var full av mening. Det handlet om samenes historie, rasisme. Noe hadde åpnet seg da han flere år tidligere hadde lest et temanummer av tidsskriftet Ottar om samene som ble stilt ut på utstillinger. Han skrev om de fornorskede samene han møtte i sin oppvekst i Mo i Rana, der det samiske var noe skjult, og om samer i zoologiske hager og utstillinger, samer som reiste ut i verden.

En samisk verdenshistorie var ikke skrevet før. Samene som ble sendt på utstillinger, hadde riktignok vært tema for en annen bok mens han gikk og ventet på napp fra forlagene, men ideen om en verdenshistorie var nøye tenkt gjennom. Han hadde skrevet for Dagens Næringsliv i 35 år og ført tjue bøker i pennen, nylig hadde karrieren tatt en vending oppover da han ble Bragepris-nominert for en bok om Høyblokka.

Flere aviser hadde varslet at de ville trykke anmeldelser på lanseringsdagen, et hederstegn, og det var med spenning og forventning at Hugo Lauritz Jenssen en marsdag i 2019 dro til Tromsø for å presentere sin bok «En samisk verdenshistorie».

Etter frokost på hotellet neste morgen sjekket han e-post og kunne blant gratulasjonene også finne en henvendelse fra en journalist i Morgenbladet, som sendte utdrag fra en anmeldelse som ville bli trykket neste dag. Han ville bli oppringt om en halvtime, sto det.

Jenssen leste i noen fortettede sekunder. «Jenssens forhold til sine kilder viser seg å være like kynisk som hans tilnærming til den historiske fortellingen.» Han sank sammen mens han leste. «Kynisk bruk av kildene ... skruppelløs ... uakseptabelt ... tyveri av kunnskap ... dette retningsløse verket ... brudd på god sitatskikk ... direkte usmakelig ...»

Han ringte redaktøren sin, som var et annet sted på hotellet: «Jeg blir drept.»

«Du må vente med å svare», sa redaktøren.

Han ringte redaktøren sin, som var et annet sted på hotellet: «Jeg blir drept.»

Kunnskapstyveriet

Den sterkeste anklagen i Bernhard Ellefsens anmeldelse, som ble publisert neste morgen, var «kunnskapstyveri». Dette ordet forekommer ikke i noen ordbok. Et Google-søk viser at det tidligere var brukt noen få ganger, men i betydningen bedriftsspionasje. Søk på Retriever viser at ordet heller ikke er brukt siden. Det er aldri blitt definert.

På den annen side er det ikke vanskelig å forstå, og det bærer et alvor i seg. Det innebærer at kunnskap kan være underlagt eiendomsrett og kan eies og stjeles. Dette er forbudt, og den som forbryter seg, er en tyv.

Fire siders slakt

Fredagen gikk han ned til postkassen hjemme, hentet Morgenbladet og satt alene ved stuebordet og leste. Fire sider om hans bok. I tillegg til anmeldelsen var et intervju med Cathrine Baglo, forsker ved Tromsø Museum, som offer for Jenssens såkalte tyveri. Baglo hadde skrevet doktoravhandling om samer på utstilling, et arbeid som hadde tatt flere år. Avhandlingen ble utgitt som bok under tittelen «På ville veger» i 2017.

Nå har hun fått tilsendt pdf-en av Jenssens bok og fester seg ved Jenssens kapitler om samene på utstilling, stoff hun selv har gravd opp. Hun blir, som hun sier til Morgenbladet, «veldig irritert».

Jenssen har riktignok nevnt henne flere steder i teksten og henvist til henne i 50 fotnoter, men som hun sier, «ofte skriver han flere steder basert på mitt arbeid, før fotnoten dukker opp». Hun mener han bruker hennes analyse og gjengir hennes poenger som sine. «Det er ikke plagiat, men det handler om måten han lener seg på andre menneskers grundige arbeid».

Jenssen «sår tvil om hvem stoffet tilhører», sier Baglo.

Begivenhetenes avis

Et aspekt ved Bernhard Ellefsens anmeldelse er moralismen. Han kunne ha stoppet ved vurderingen av boken, skrevet at den var dårlig, gjort det til et spørsmål om parafraseringsteknikk og plassering av referanser.

Men Ellefsen går videre. «At en erfaren journalist ikke har fått vammel smak i munnen av å sitte og skrive denne fortellingen ... er vanskelig å forstå», skriver han, «[Jenssens] skriftlige ego er rett og slett olympisk». Med ord som «skruppelløs», «kynisk» og «usmakelig» feller han en moralsk dom over forfatteren og personen Jenssen.

Det er for mange som kjenner hverandre i Bok-Norge, for mange servile forfatterintervjuer, og en avis som Morgenbladet må sparke i noen skinnlegger. Ved å gjøre dette blir Morgenbladet «begivenhetenes avis», en avis som på fredagen er en event i seg selv og bestemmer hva Kultur-Norge skal snakke om den helgen. Så godt treffer Ellefsen at han fredag kveld får anerkjennelse av selveste Kjetil Rolness, Facebooks mørke fyrste: «Slik skal en bokslakt utføres! Presist, grundig og drepende.»

Men det som er en seier innenfor et avisprosjekt, er ikke nødvendigvis moralsk riktig i verden, som Janet Malcolm påpeker i sakprosakanons mest berømte førstesetning: «Every journalist who is not too stupid or too full of himself to notice what is going on knows that what he does is morally indefensible».

Kanskje ville saken stått annerledes hvis Jenssen slo like hardt tilbake, men Jenssen er ingen tøffing. Jenssen er en ingeniørsønn fra Mo i Rana som har skrevet portretter i DN og knapt har vært i en debatt. Hans reaksjonsmønster er mårhundens, han går i frys. Når han bes inn til debatt, takker han nei. Det er så man får lyst til å sparke hardt til ham mens han ligger der nede på bakken, og rope: Kjemp da, mann!

Ingen kom Jenssen til unnsetning

50 fotnoter

Hugo Lauritz Jenssens forsvar ble trykket en uke etter anmeldelsen. Han fremholdt at informasjon må være fri. «Kunnskap er et kollektivt gode.» Han viste til Baglos utsagn om at han hadde «sådd tvil om hvem stoffet tilhører», men Jenssen mente at «ingen kan eie fakta». Poenget med å publisere vitenskapelige arbeid er å bringe kunnskapen ut til dem som vil benytte den, poengterte han.

Jenssen hadde altså henvist til Baglo i 50 av sine 683 noter, og i boken roste han også arbeidet hennes.

«Baglo er den fremste kronikøren av praksisen med utstillingen av de levende samene» (side 153). «Baglos fremragende bok ...» Baglos temanummer i Ottar var «en tidlig inspirasjonskilde til herværende bok» (fotnote 467). «Dette kapittelet trekker store veksler på Baglos banebrytende arbeid» (fotnote 232). Hvor mange hilsener måtte Jenssen ha lagt igjen, før Baglo ble fornøyd?

«Jeg beskyldes også for å ha rappet Baglos kronologi. Det er også en absurd påstand», skrev han, «kronologien er ikke mer original enn at utstillingene er ordnet etter stigende årstall.»

For øvrig viste litteraturlisten hans til 250 andre verk enn Baglos. Jenssen sier: «Jeg levde i den tro at så lenge du oppgir kildene, så er det greit.»

Ingen til unnsetning

Jeg har en fornemmelse om at jeg leste sakene om Jenssens bok da den kom og ventet på at noen ville ta ham i forsvar. Jeg antok at «kunnskapstyveriet», boken og begrepet ville bli problematisert av andre skrivende, men ingen kom Jenssen til unnsetning.

Norsk faglitterær forfatterforenings (NFFO) styreleder Geir Hønneland uttaler seg. «Jeg har ikke lest boken, men slik saken fremstilles, synes jeg kunnskapstyveri er et dekkende begrep», sier han. Siden Jenssen er medlem av NFFO, kunne man kanskje tro at fagforeningen ville støtte ham i hardt vær. Man kunne tenke at NFFOs styreleder ville lese en bok før han fordømte den, men det skjer ikke.

Prosas redaktør Merete Røsvik vil «ikke kalle det tyveri», men har inntrykk av at det er «slurv og lettvint gjenbruk», sier hun i samme sak. Heller ikke hun har lest Jenssens bok.

I to senere artikler i Prosa blir Jenssens bok bruk som eksempel på «dårlig kvalitetssikring» og mulig «idéplagiering», tilsynelatende uten at artikkelforfatterne har lest boken.

Aftenpostens anmelder Hilde Østby bringer inn det faktum at Jenssens hudfarge er lys: «Nå viser det seg imidlertid at også denne boken er et resultat av privilegerte menn som tar seg til rette.»

En uke etter anmeldelsen bruker Bernhard Ellefsen også ordet «plagiat».

Ville fortelle historien journalistisk

Da Hugo Lauritz Jenssen og jeg møtes, ved samme stuebord der Jenssen i sin tid leste anmeldelsen i Morgenbladet, spør jeg hva han ville gjort annerledes. Rundt seg har han alle relevante artikler, e-poster og notater, han har fortsatt arkivaren i seg. Han sier at han burde ha snakket med Baglo.

«Jeg burde ha etablert en kontaktlinje, involvert henne. Det ville ha forhindret dette.»

«Du tror det?»

«Ikke sikkert. Jeg ville ha skrevet boken slik uansett. Jeg tenkte, hun har jobbet så lenge og grundig at hun har skrevet alt hun kan, og at jeg ikke vil intervjue henne. Jeg ville heller finne andre kilder. Jeg ville fortelle historien journalistisk.»

Jeg spør hva man som forfatter kan lære av saken.

«Når det ikke holder å være åpen og redelig i notene, vet jeg ikke. Man må kanskje vokte seg for å skrive om noe som andre har skrevet om før,» sier han.

Jenssen skriver nå på en helt annen type bok, en barnebok, fiksjon, hvor alle karakterene er insekter.

Les også

  1. Forfatter av samisk historiebok anklages for kynisk kildebruk

  2. Bokanmeldelse: Hugo Lauritz Jenssen skriver pompøst og anekdotisk om samene