Kronikk

Slik kan Sverige få «danske tilstander»

  • Carsten Jensen
    Carsten Jensen
    Forfatter
Tegning: Arne Nøst

Det er det siste et sosialdemokrati med integritet kan ønske seg. Men det finnes en annen vei.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Danskene har hatt en stereotyp oppfatning av Sverige som et autoritetstro land. Under pandemien ble oppfatningen noe endret.

I Danmark var nedstengningen omfattende og øyeblikkelig under ledelse av den håndfaste, sosialdemokratiske statsministeren Mette Frederiksen. Men ikke i Sverige.

Fatale konsekvenser

Sverige har nesten 15.000 døde som følge av pandemien, mer enn fem ganger så mange som i Danmark og nesten 20 ganger så mange som i Norge. Det selv om Sverige bare har dobbelt så mange innbyggere som hvert av nabolandene.

Med fatalt resultat overlot den svenske regjeringen håndteringen av pandemien til helsemyndighetene. Den feilvurderingene ble aldri tatt fatt i, til tross for de dramatisk stigende dødstallene.

80 prosent av de døde var eldre mennesker innlagt på sykehjem. Og den som virkelig var skyldig for de høye dødstallene, var ikke først og fremst viruset. Det var snarere de omfattende privatiseringene som i mange år har forvitret den svenske velferdsstaten.

Privatiseringen, med dårlig lønnet, ukvalifisert personale, har undergravd selve meningen med offentlig omsorg. Selve staten, det vil si statens handlekraft, er blitt undergravet av privatiseringene.

Menneskeliv eller statlig overskudd?

Hvis det finnes én lærdom fra pandemien, er det denne: Markedsøkonomien er ute av stand til å håndtere en krise som covid-19-pandemien.

Her må en stat til, av den typen som til forveksling ligner den tradisjonelle velferdsstaten fra før privatiseringens herjinger. Ellers går det galt, noe pandemien er rik av eksempler på.

Kan det danske sosialdemokratiet være en rollemodell for det svenske, eller er det tvert imot et avskrekkende eksempel? spør forfatter Carsten Jensen.

Det er et paradoks at Sverige, som ellers har et internasjonalt omdømme for å være inkarnasjonen av driftssikkert sosialdemokrati, hører til de hardest rammede landene.

Nyliberalismens målbærere vil svare at Sverige tvert imot var en suksess, for det gjelder ikke å spare menneskeliv, men å skjære ned på statlige utgifter. Og en nedstengning under pandemien ville ha vært uhyre kostbar for den svenske staten.

Hva er viktigst? Menneskeliv eller overskudd på de statlige budsjettene?

Den neste pandemien

I Skandinavia er vi i ferd med å vende tilbake til den såkalte normalen fra før pandemien. Men dilemmaet vil ikke forsvinne.

Skal vi gi staten tilbake den handlekraftige rollen den hadde den gangen velferdsstaten sto sterkt, eller skal vi fortsatt overlate samfunnet til markedskreftene? Skal vi gi fellesskap og omsorg førsterett, eller skal vi underkaste oss kravet om hemningsløs økonomisk vekst?

Én ting er sikkert: Det kommer flere pandemier. Og fremtiden vil stå i de stadig mer truende klimaendringenes tegn, noe som vil kreve omfattende nytenkning av oss.

Dette er det dilemmaet Sveriges finansminister Magdalena Andersson overtar. Hun blir nå leder for sosialdemokratene, og er sannsynligvis kommende statsminister.

Andersson har selv uttalt at pandemien må være slutten på nyliberalismens æra. Har hun formatet og motet til å følge ord med handling?

Ytre høyres preg på dansk politikk

Mange mener de fremstormende Sverigedemokraterna er den sosialdemokratiske regjeringens største utfordring. I opinionsmålinger er Sverigedemokraterna det nest største partiet. Skrekkscenarioet er at de vokser til å bli det største.

De borgerlige partiene, Moderaterna, Liberalerna og Kristdemokraterna, har åpnet opp for et samarbeid med et «pariaparti» som de ellers har sverget ikke å røre. Nå er det plutselig en sterk front som kan varsle sosialdemokratiets fall.

Sveriges borgerlige partier står nå på samme sted som de svekkede borgerlige partiene i Danmark i 2001. De innså da at makten for alltid ville være utenfor rekkevidde hvis de ikke omfavnet den ytterste høyrefløyen.

Dansk Folkeparti kom aldri inn i noen av de skiftende borgerlige regjeringene i de neste tjue årene, men de satte et altdominerende preg. Ikke bare på innvandrings- og flyktningpolitikken, men også på verdipolitikken.

Sveriges borgerlige partier står nå på samme sted som de svekkede borgerlige partiene i Danmark i 2001

I dag snakker og tenker det store flertallet i det danske Folketinget som det ytterste høyre, alltid i fremmedfiendtlige og grovt diskriminerende vendinger. Utgangspunktet er det uangripelige dogmet at integreringen har slått feil.

Men hva med det danske sosialdemokratiet? Kan det være en rollemodell for det svenske, eller er det tvert imot et avskrekkende eksempel?

Ørkenvandringer og gjenfødelse

Etter ti års ørkenvandring i en tilsynelatende utveisløs opposisjon kom de danske sosialdemokratene omsider til makten i 2011. Danmark fikk sin første kvinnelige statsminister, den politisk uerfarne Helle Thorning-Schmidt.

Helle Thorning-Schmidt som ny statsminister i 2011.

Hun lot seg presse av koalisjonspartneren, et nyliberalt sentrumsparti. Snart erklærte hun at velferdsstaten var avløst av konkurransestaten. Dermed begynte en drastisk nedskjæring av så vel sosiale ytelser som arbeidsløshetsstøtte.

Etter et valgnederlag i 2015 ble sosialdemokratene igjen sendt ut på ørkenvandring. Helle Thorning-Schmidt trådte tilbake som partiets leder og ble avløst av Mette Frederiksen, som erklærte sosialdemokratiet gjenfødt som et rødt arbeiderparti. Ordet konkurransestat var forbudt.

Mette Frederiksen på Sosialdemokratiets 150-årsjubileum i oktober 2021.

Da partiet kom tilbake til makten i 2019, var det likevel ikke takket være noen fremgang blant velgerne. Det var fordi det lyktes Mette Frederiksen å ri med på de unges klimaprotester.

Ble sosialdemokratiet altså et nytt klimaparti? Nei, de unge ble raskt avspist med tom retorikk. Ble sosialdemokratiet et parti som kjempet for de sviktede arbeiderne? Nei, arbeidsløshetsstøtten er fortsatt lav, og en sterkt oppreklamert pensjonsreform for utslitte arbeidere vil bare gagne et fåtall.

Men på ett punkt har sosialdemokratiet endret seg i militant grad:

Det gjelder innvandringspolitikken. Den er i dag ikke til å skjelne fra den politikken som Dansk Folkeparti sto for.

Et land uten globalt ansvar

Velgerundersøkelser har vist at sosialdemokratiet gjennom mange år mistet velgere til det ytterste høyre.

Eldre arbeidere føler seg utrygge av innvandringen og har derfor stemt på Dansk Folkeparti. Sosialdemokratenes nye fokusgruppe er eldre, ufaglærte arbeidere fra provinsen. Det er deres interesser partiet nå tilpasser seg, med en åpenlyst diskriminerende lovgivning og en stadig hardere retorikk overfor innvandrere.

Sosialdemokratiet gikk sterkt frem i opinionsmålingene under pandemien på grunn av Mette Frederiksens håndfaste nedstengning. Men fremgangen er i dag stort sett tapt.

De har valgt å satse på velgernes engstelse og uro over alt som er fremmed

Partiets strategi, hvor de unge, den velutdannede middelklassen og en stor del av de offentlig ansatte ignoreres til fordel for eldre arbeidere som i en militant populisme oppfordres til å være mer innskrenkede enn de nødvendigvis er, gir ikke det ønskede resultatet. Likevel har sosialdemokratene valgt å satse på velgernes engstelse og uro over alt som er fremmed – fremfor å skape en nødvendig visjon for en fremtid som i lys av klimaendringene, vil bli dramatisk annerledes enn nåtiden.

Under den sosialdemokratiske regjeringen ser Danmark seg som et land uten globalt ansvar. Som selvisolerende i nasjonalistisk selvtilstrekkelighet, og i stigende grad EU-skeptisk.

Et Sverige i krise

Det svenske sosialdemokratiet har på beundringsverdig måte holdt avstand til Sverigedemokraterna. De stempler fortsatt det blåbrune partiet med dets skamløse, åpenlyse rasisme som et pariaparti.

Så hvorfor skulle det danske eksempelet være relevant for svenskene?

Det er det av en meget god grunn.

Den svenske staten lider åpenbart av et troverdighetsproblem, en autoritets- og legitimitetskrise. Krisen er oppstått fordi skiftende regjeringer, både til høyre og venstre, passivt har overgitt seg til strømmen av privatiseringer av tjenester som før var offentlige. Og når de politiske partiene mister perspektivet, blir deres viktigste misjon ikke det å ha visjoner for fremtiden, men bare å bevare makten.

Sosialdemokratene i Sverige har mistet mange velgere til Sverigedemokraterna. Bildet er det samme som i Danmark

I en tid hvor de etablerte partiene er i krise og nye partier stormer frem, ender de truede gammelpartiene med å fokusere på velgervandringene, og de drømmer om å vinne tapte velgere tilbake snarere enn å erobre nye. Det blir til forenklede analyser av de tapte velgernes ønsker, som da ender med å diktere politikken deres.

Sosialdemokratene i Sverige har mistet mange velgere til Sverigedemokraterna. Bildet er det samme som i Danmark – eldre arbeidere fra provinsen med et livssyn preget av angst for fremtiden, for statustap og innvandring. Oppskriften på en enkel og prinsippløs velgersuksess vil dermed være: Snakk som Sverigedemokraterna og vinn de tapte stemmene tilbake.

Gir Magdalena Andersson etter for den fristelsen, får Sverige danske tilstander – det siste et sosialdemokrati med integritet kan ønske seg.

Og det finnes en annen vei.

Fremtidens eller fortidens kandidat?

Kvinner og unge stemmer overveiende på de partiene som står for omsorg og fellesskap, kvaliteter som forbindes med det beste i velferdsstaten.

De har ikke angst for utlendinger, og fremfor alt har de øynene rettet mot fremtiden. De vet at vi må vise handlekraft hvis vi skal redde planeten. Derfor ønsker de seg fremsynthet, horisont og visjoner hos politikerne.

Kvinnene og de unge har mot til forandring og vilje til oppbrudd.

Arbeiderbevegelsens historie handlet aldri om sneversyn og fremtidsangst, og derfor er det hos kvinnene og de unge at et presset svensk sosialdemokrati vil finne den livsnødvendige fornyelsen.

Det er Magdalena Anderssons valg: Vil hun være fremtidens kandidat eller fortidens, engstelighetens talskvinne eller motets?

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Populisme
  2. Svensk politikk
  3. Dansk politikk
  4. Sverigedemokraterna
  5. Dansk Folkeparti
  6. Innvandring