Kronikk

Politikerne må gi seg tid til en mer gjennomtenkt fylkesdebatt

  • Sverre Mørkhagen
    Sverre Mørkhagen
    Forfatter og norskfilolog
Finansminister og Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum har sagt han ønsker å oppløse Viken. Bildet er fra 2020.

Ett forslag bør hentes frem igjen: Bærum og Asker bør bli en del av Oslo.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I et samfunn hvor selv ubetydelige beslutninger kan bli heftet av møysommelig utredning, er det rart å følge diskusjon og handling i spørsmålet om fylkesinndelinger.

Den forrige regjeringens hastverksbeslutning om sammenslåinger for to-tre år siden og kampanjen som nå drives for å vende tilbake til «gamle» inndelinger, preges begge av svak underbygging.

Fylkene blir stadig behandlet som prefabrikkerte deler i et byggesett. Dermed ses det kun etter muligheter for å sette dem sammen, alternativt ta dem fra hverandre igjen, enhet for enhet.

Det kan være nyttig å se saken fra både en historisk og en praktisk vinkel.

Røtter tilbake til 1660

Fylkesinndelingen, slik den stort sett var frem til 2020, hviler først og fremst på en distriktsvis forvaltning med røtter tilbake til eneveldet i 1660.

Organisasjonsgrep enda lenger tilbake i tid har også spilt med, som inndeling i bispedømmer på 1000- og 1100-tallet, det gamle kongedømmets lendmannsdistrikter og den norrøne tingordningen.

Fortsatt har en vesentlig andel av dagens nordmenn vokst opp med denne strukturen

Fylkesinndelingen slik den var helt frem til Solberg-regjeringens hastebeslutning om sammenslåinger, er altså bare en lett justert utgave av en 350 år gammel amtsinndeling.

Moderne justeringer har vært svært forsiktige. Det danskbaserte ordet «amt» ble erstattet av det rotnorske «fylke» i 1916 – uten at inndelingen ble rørt.

Fortsatt har en vesentlig andel av dagens nordmenn vokst opp med denne strukturen, som omfattet de to storbyfylkene Oslo og Bergen pluss en inndeling av landet for øvrig i 18 fylker.

Terrenget har vært avgjørende

Inndeling i og utforming av de tre nordligste fylkene er forklarlig ut fra landsdelens kystlinje og store langsgående avstander.

Oppdelingen i Troms og Finnmark er for så vidt et nyere trekk i bildet, men den er lett å forstå. Finnmark representerer alene et like stort areal som dagens Danmark.

Om vi ser på inndelingene i Sør-Norge, ser vi hvordan topografiske forhold har vært avgjørende. Hoveddalførene har utgjort sentrale premisser, siden de gir løp for de store vassdragene og dermed vilkår for regional ferdsel og samhandel.

Hoveddalførene har utgjort sentrale premisser

Hedmark omfattet det meste av Glommas vei gjennom lendet, før elven på flatlandet i sør renner gjennom Østfold inntil den når havet.

Viktige deler av Oppland hadde tilsvarende livsnerve i Gudbrandsdalen med Lågen i hvert fall ned til Mjøsa. I tillegg hadde de Begna gjennom Valdres.

Samme type forbindelseslinje gjorde elveløpet gjennom Hallingdalen til en vesentlig del av Buskerud. Hallingdalselven er ett av mange store tilsig i det vannrike Drammens-vassdraget.

Naturgitte forbindelseslinjer

Telemark er blitt til hovedsakelig på grunn av Skiens-vassdraget, slik også med elveløpene på Sørlandet.

Dalførene med vassdrag fører fra fjell til kyst og har skapt lokale, naturgitte forbindelseslinjer gjennom de ulike delene av landet – som igjen har ligget til grunn for den fylkesvise oppdelingen.

På Vestlandet representerer først og fremst fjordene samme forutsetninger for kommunikasjon og ferdsel.

Ikke minst er fjordsystemet i Hardanger blitt et viktig handels- og identitetsfremmende område i Hordaland.

Gjennomgående har altså landskapets betydning for ferdselsmønstre, dermed også for handel og administrasjon, vært bestemmende for de administrative inndelingene.

Tilhørighet til et fellesskap

1600-tallets amtsinndeling gjorde det lettere for sentralmakten å nå frem med direktiver til ulike deler av landet.

Viktig er også den omvendte effekten – distriktene fikk en talsmann, amtsmannen, på lokalt nivå med rett til å bære frem synspunkter til den sentrale myndigheten.

Den topografisk pregede inndelingen har altså styrket lokal samhandel, som i sin tur har fremmet regionale kulturtrekk. Dialekter og skikker er blitt til distriktsvise særpreg.

Samfølelsen har også vært med på å gi den enkelte styrket selvfølelse – man representerer sin hjemstavn gjennom tilhørighet til et større, likevel ikke for stort fellesskap. Her ligger det kimer og utløsende faktorer for skaperkraft og pågangsmot.

Klokt forvaltet kan alt dette bidra til å opprettholde strukturer i bosetting og virksomhet også i tiden vi har foran oss.

Identitet i områdenavn

Identitetsfaktorer taler altså til forsvar for stabil fylkesinndeling med lange linjer. Men landet er mer enn fjorder og vassdrag.

Særlig de siste 100 årene har det også vokst frem nye, endrede former for kommunikasjon og samhandel. Men historien er ikke derfor gått ut på dato, eldgamle områdenavn er fortsatt identitetsbærende.

Noen har vært sikret i form av fylkesnavn – som Hordaland, Rogaland, Østfold og Vestfold. Områdenavn som Hardanger, Ryfylke, Ringerike, Romerike vitner om historiens styrke når også de utløser følelse av tilhørighet på linje med fylkesnavnene.

I ett tilfelle er det vel så viktig og identitetsbærende – folk på Romerike finner mer tilhørighet ved sitt områdenavn enn ved fylkesnavnet Akershus.

Mer logisk utforming av Akershus

I det hele tatt er Akershus som fylke det konstruksjonsmessig minst funksjonelle av de «gamle» fylkesenhetene, oppdelt som det er blitt med beliggenhet både vest og øst for hovedstaden. De to delene utgjør i dag områder som hverken samferdselsmessig, historisk eller kulturelt har spesielt mye med hverandre å gjøre.

Professor Sigurd Skirbekk foreslo for mange år siden en mer logisk utforming av Akershus fylke. Kommunene vest for Oslo – Bærum og Asker – burde naturlig innlemmes som del av hovedstaden.

Hva Akershus fylke med et slikt grep ville miste av utbredelse og folketall, kunne kompenseres med at det ble utvidet østover helt mot svenskegrensen.

Solør- og Kongsvinger-trakten har for sin del mer til felles med bygdene på Romerike enn med områdene nordover i det gamle Hedmark fylke.

Akershus vil i så fall utgjøre et område med mer helhetlig sammenheng og mening.

Forslaget bør hentes frem igjen

Nå som Hedmark synes å være bekvem i samlivet med Oppland, som del av Innlandet, kan en slik løsning dermed vise seg å ha enda flere meningsfulle, samlende virkninger. Derfor bør Skirbekks forslag hentes frem igjen.

At Bærum har mest felles med Oslo, er det liten tvil om. Dersom Asker skulle føle seg mindre til pass i en slik sammenheng, kunne overføring til et «løsrevet» Buskerud være et alternativ i deres tilfelle.

Det er bare viktig at politiske myndigheter i den pågående nyorganiseringen gir seg tid til gjennomtenkte løsninger, når dette kartet likevel enda en gang skal tegnes på nytt.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Fylkessammenslåing