Det er ingen grunn til å dempe vår solidaritet med ukrainske flyktninger
Er det grunnlag for å hevde at Norge har vært mer solidarisk overfor flyktninger fra Ukraina enn overfor dem fra Syria? Jeg tror ikke det.
Det lokale engasjementet for ukrainske flyktninger i Norge er stort, men samfunnsstemmene som vanligvis taler flyktningers sak, har vært mer dempet denne gangen.
I stedet har det både i sosiale medier og i avisspaltene vært flere kritiske uttalelser som setter solidariteten med ukrainske flyktninger i et negativt lys. Det har vært budskap av typen: «Det er bra at vi tar imot ukrainske flyktninger med åpne armer, men ... » Det som kommer etter men-ordet, er påstander om rasisme og diskriminering av ikke-europeiske flyktninger.
Et eksempel på det er doktorgradsstudent Henrik Kjellmo Larsen, som skrev i Dagbladet at Russlands invasjon av Ukraina «avslører systemisk rasisme i europeiske staters flyktning- og asylpolitikk».
Et annet eksempel er en felleskronikk i Aftenposten av forskere Heidi Mogstad og Henrik Kjellmo Larsen, som legger til grunn at ukrainske flyktninger behandles bedre enn andre, og slår fast at flyktninger «skal ikke bli diskriminert på grunnlag av rase, religion eller nasjonalitet». Og slik kan jeg fortsette.
Men stemmer det egentlig at ukrainske flyktninger blir behandlet bedre fordi de er europeere?
Siden det er snakk om en stor gruppe krigsflyktninger, så er det mest nærliggende å sammenligne dem med krigsflyktninger fra Syria.
Beskyttelse i naboland
Både syrere og ukrainere har heldigvis hatt tilgang til beskyttelse i flere av sine naboland.
Jordan har for eksempel tatt imot rundt 670.000 syriske flyktninger. Moldova har så langt tatt imot rundt 450.000 ukrainske flyktninger.
Moldova er det fattigste landet i Europa, men tar imot ukrainere med varme og omsorg. En fattig gammel moldovsk kvinne kom til markedet i grensebyen Otaci for å selge 30 egg. Da hun så ukrainske flyktninger, valgte hun å gi eggene til hjelpearbeiderne som tok dem imot. Dette illustrerer hvordan moldovere stiller opp med alt de har.
Libanesere, jordanere og tyrkere har også vært solidariske overfor syriske flyktninger. På grunn av manglende fremtidsutsikter i nabolandene har over én million syrere reist videre til vesteuropeiske land. De har i stor grad vært avhengige av menneskesmuglere.
Ukrainske flyktninger trenger derimot ikke engang visum hvis de for eksempel ønsker å komme seg videre fra det fattige Moldova til det rike Norge.
Tre relevante forhold
I denne kronikken tar jeg ikke opp spørsmålet om hvorvidt det bør åpnes for visumfri innreise til Europa.
Debatten om kontrollen av våre felles yttergrenser er kompleks. Migrasjonspresset fra andre verdensdeler til Europa er stort, migrantene er en blandet gruppe, og det er ulike humanitære og sikkerhetsmessige hensyn som gjør seg gjeldende.
I denne kronikken fokuserer jeg heller på den norske solidariteten overfor henholdsvis syrere og ukrainere.
Da er følgende tre forhold spesielt relevante:
1) Antallet vi har tatt imot.
2) Rettighetene de har fått.
3) Måten de er blitt tatt imot på.
Syrere er en større gruppe
Vi har tatt imot flere syriske flyktninger enn ukrainske, selv om sistnevnte kommer fra våre nærområder. I 2015 besluttet norske myndigheter å hente 8000 syriske flyktninger på egen hånd fra nærområder. Det er flere enn de 5250 ukrainerne vi henter nå.
Det er høyst usikkert hvor mange ukrainere som vil komme til Norge på egen hånd i tillegg til de over 15.000 som allerede er her, og hvor mange av dem som kommer til å bli her permanent. Men pr. i dag er syrere også samlet sett en større gruppe.
I løpet av bare seks år er de blitt den største ikke-vestlige innvandrergruppen i Norge med 32.791 personer, ifølge SSB-tall fra 2021.
La oss nå se på rettigheter. Ukrainske flyktninger får midlertidig kollektiv beskyttelse. Meningen er at de skal reise hjem etter krigen. Det gir dem naturligvis begrensede rettigheter og muligheter i Norge.
Syrere fikk i realiteten permanent opphold. De fleste fikk flyktningstatus, som er den høyeste statusen man kan få, når man søker om asyl. De slapp usikkerheten som midlertidig opphold gir.
Minst like stort engasjement for syrere
Så til det tredje spørsmålet: Blir ukrainere tatt bedre imot av det norske folk enn syrere ble? Dette er det vanskeligste spørsmålet å måle ettersom det ikke er like objektivt og målbart som de to forrige.
75 prosent av syriske asylsøkere besto av menn, og de kom fra en kompleks krig med mange ulike aktører. Til sammenligning består nesten alle ukrainske flyktninger av kvinner og barn. Og de kommer fra en krig som det er lett for nordmenn flest å ta stilling til. Solidariteten med ukrainske flyktninger er en del av solidariteten vi har med Ukraina.
Likevel er mitt klare inntrykk at det folkelige engasjementet for syrere under migrasjonskrisen var minst like stort som det er overfor ukrainere nå, selv om meningene var mer delte i 2015.
Det var mye snakk om dugnad, både på nasjonalt og lokalt nivå. Flere «Welcome Refugee»-grupper ble opprettet, og entusiasmen i sosiale medier var virkelig stor.
Min oppfatning er at de som vanligvis kalles for «asylaktivister», tvert imot har et mye mer dempet engasjement for ukrainske flyktninger nå enn de hadde for syriske flyktninger. Kanskje nettopp fordi så mange trekker frem rasisme når de omtaler omsorgen og empatien for ukrainske flyktninger.
Avslører ikke noe systemisk rasisme
Å spare på solidariteten med ukrainske flyktninger er ikke bare grunnleggende usolidarisk. Det er også basert på et feilaktig bilde av at de behandles bedre enn andre krigsflyktninger.
At vi gir midlertidig opphold til en svært utsatt flyktninggruppe fra Europa, avslører ikke noen systemisk rasisme.
Norge har tatt imot hundretusener av ikke-vestlige innvandrere gjennom kvoteordninger og asyl- og familieinnvandring. Disse humanitære ordningene vi har, er hverken basert på geografisk nærhet, religion eller hudfarge. Tallene snakker for seg selv.
Det er vanlig at krigsflyktninger søker om beskyttelse først og fremst i sine naboland. Det har for eksempel både syrere og ukrainere gjort. Men Norge er blant de relativt få landene i verden som tar imot flyktninger (med påfølgende familieinnvandring) fra fjerntliggende områder.
Den formen for solidaritet på tvers av kontinenter og kulturer bør vi fortsette med.
Men la oss ikke sette sårbare grupper opp mot hverandre. Hvis vi først gjør det, så bør det skje på bakgrunn av fakta og ikke løse påstander.
