Kronikk

Fra «u-hjelp» til globale investeringer?

  • Bård Vegar Solhjell
    Direktør, Norad
  • Nikolai Hegertun
    Seniorrådgiver, Norad
Da «Fondet for hjelp til underutviklede land» ble opprettet på 50-tallet, ble det omtalt som «Den norske India-hjelpen». I dag lever fortsatt en stor del av Indias befolkning i fattigdom.

Hva slags internasjonal innsats kreves frem mot 2030?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Fondet for hjelp til underutviklede land», populært kalt Indiafondet, ble opprettet på rekordtid. Noen snakket uformelt sammen i mars 1952, nærmere bestemt statsminister Oscar Torp, partiformann Einar Gerhardsen, stortingspresidenten og en statssekretær i Utenriksdepartementet. Bare måneder senere var norsk bistand født.

Bistanden var begrunnet med at man ønsket å bidra til utvikling i fattige land. Det gjelder fortsatt selv om verden har endret seg. Men hva kreves for å skape utvikling i dagens verden?

Globale utfordringer

Bistand oppsto som et instrument for rike land å bistå enkeltland ut av fattigdom. Men en enkel fremstilling av verden i rik (nord) og fattig (sør) er blitt stadig mindre gyldig. Det er mer riktig å snakke om en variert skala av land med kryssende interesser og behov.

Flere av de viktigste utviklingsproblemer i vår tid er globale i sin natur: covid-19, klima og global ulikhet, men også havforvaltning, naturmangfold, forskning og digitale fellesgoder.

Felles for de fleste globale utfordringene er at de langt på vei oppfyller kriteriene for det økonomisk teori kaller «fellesgoder». Noe som er i alles interesse og tilgjengelig for alle, men som få ønsker å bidra til på egen hånd. Dermed forblir det underforsynt.

I dag brukes bistand både for å finansiere utvikling og humanitær nødhjelp for de aller fattigste – som ligger nær bistandens opprinnelige mandat – men også globale fellesgoder.

Gir mest

Norad har undersøkt hvordan vi faktisk bruker midlene. Våre tall viser at Norge er blant de land som gir aller mest av sin bistand til globale utfordringer som rammer alle: fattig og rik.

Globale fellesgoder utgjør over 20 prosent av den øremerkede bistanden. Trolig er det reelle tallet enda høyere, siden støtte til FN-organisasjoner ikke er inkludert.

Snittet i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) er om lag 12 prosent, men flere land ligger på nivå med Norge. Utviklingen skjøt fart etter årtusenskiftet og er blitt videreført av ulike regjeringer.

Bård Vegar Solhjell, direktør i Norad og Nikolai Hegertun, seniorrådgiver i Norad.

I bærekraftsmålenes tid er vi alle om bord på samme skip, men vi reiser fortsatt på forskjellig klasse. Den økonomiske og sosiale ulikheten er enorm. Etter en generasjon med fremgang er ekstremfattigdommen igjen økende: Bistand er et av våre fremste våpen i kampen mot fattigdom.

Samtidig har det åpnet seg en ny front: Globale utfordringer som pandemier, ulikhet og miljø trer frem som trusler både mot global utvikling og våre nasjonale interesser. Det kreves enorme globale investeringer for å håndtere dem, og bistanden strekker ikke til.

Som fagetat for norsk utviklingssamarbeid er det Norads rolle å gi faglige råd om norsk bistand. Hvordan kan Norge møte denne doble utfordringen? Hvordan kan vi best kjempe en «tofrontskrig» for utvikling der vi både beholder innsatsen mot fattigdom og samtidig investerer i globale løsninger?

Utvikling 2.0

Vi mener det er viktig å skille klarere mellom bistand som direkte fattigdomsreduksjon – dens opprinnelige formål – og innsatser rettet mot globale problemstillinger. Det kan gjøres gjennom å vurdere en ny type internasjonal finansiering i tillegg til bistand: «Globale investeringer».

Det vil bety to ting:

  • Vi må videreutvikle bistandens rolle i å avskaffe fattigdom og gi humanitær hjelp. Den målrettes mot de områder der behovene er størst og bidrar til utvikling for de aller fattigste.
  • Vi oppretter en ny utviklingspolitisk kategori: «globale investeringer». Investeringene skal gå til å bekjempe felles globale problemer som både truer fattige land og oss selv. Innsatsen rettes dit det har størst effekt mot problemet.

Hvorfor?

Grunnleggende sett har de to kategoriene ulikt formål. Bistand skal redusere fattigdom i utviklingsland. Globale investeringer handler om å løse problemer som i sin natur er felles for verden. Mens bistand defineres av relasjonen mellom giverland og mottagerland, fordrer globale fellesgoder en mer jevnbyrdig samarbeidsrelasjon.

Bistandens geografiske nedslagsfelt er definert av en liste land som man er blitt enige om i organisasjonen OECD. «Globale investeringer» løser problemer uavhengig av land og geografi. De er, ja, du gjettet det, globale.

Vi ser dessuten en fare for at effektiviteten til begge formål reduseres ved at de finansieres fra samme pott.

Ta klimabistand som en illustrasjon: Dersom målet er å kutte utslipp mest mulig effektivt, vil vi trolig rette innsatsen mot å erstatte kull med fornybar energi i asiatiske økonomier, eller forsøke å redde regnskog i Brasil. Innsatsen bør gå der store utslipp raskt kan unngås.

Klimabistand er ikke mest effektivt for å bekjempe fattigdom.

Selv om bekjempelse av klimaendringer også er viktig for fattige land, er klimabistand ikke mest effektivt for å bekjempe fattigdom. Det kan også stilles spørsmålstegn ved å bruke bistand til å bøte på et problem verdens fattige har bidratt minimalt til å skape.

Dersom rask fattigdomsreduksjon er målet, bør vi bruke pengene på for eksempel helse, kontantoverføringer eller humanitær hjelp i det sørlige Afrika eller Sahel-regionen, der sårbarhet og fattigdom er størst.

Begge deler er viktig

Vi tror en viktig del av løsningen også er å øke den samlede innsatsen. Å styrke begge fronter. De globale fellesutfordringene er langt større i dag enn for to generasjoner siden, det er også viljen til å bekjempe dem.

Nå dekkes begge formål av et nullsumspill som vi i Norge kaller «én-prosenten». 1 prosent av BNI (Bruttonasjonalinntekt) er blitt den øvre grensen for hvor mye vi vil bruke på både felles globale utfordringer og fattigdomsreduksjon i utviklingsland.

Dette står i veien for å investere mer i klima, pandemiberedskap, havforvaltning eller stabile finansmarkeder. Samtidig spiser de globale fellesgodene seg inn i solidaritetspotten satt til fattigdomsreduksjon.

Vår vurdering er at Norge bør vurdere et tydeligere skille mellom disse formålene, og utrede ulike modeller for å øke Norges finansiering av globale goder vi selv har interesse av, i tillegg til bistand. Vi bør også delta aktivt i en internasjonal debatt om dette.

Reell fremgang er avhengig av bred internasjonal samhandling, men Norge har forutsetninger til å gå foran. Både fattigdomsbekjempelse og globale investeringer kan gjøres mer effektivt med tydeligere veivalg.


Les også

  1. Norsk bistand kan utløse milliarder i fornybarinvesteringer

  2. Norad-sjefen: Dobling i antall sultende etter koronapandemien


Fra Aftenpostens arkiv:

Lørdag 31. mai 1952 kunne Aftenposten melde at regjeringen hadde foreslått å bevilge 10 millioner kroner til hjelp til underutviklede land. Året senere stemte et enstemmig storting ja. Fondet ble den gang omtalt som «Den norske India-hjelpen».

Abonnent hos oss? Her kan du bla i arkivet og gamle aviser.

Les mer om

  1. Bistand
  2. Utvikling
  3. Norad