Kronikk

Hva blir høyresiden etter sentrum-høyre?

  • Axel Fjeldavli
    Rådgiver, Tankesmien Agenda
  • Trygve Svensson
    Daglig leder, Tankesmien Agenda
Høyresiden er i flere land blitt tatt over av krefter langt, langt til høyre, skriver kronikkforfatterne. Bildet: Den franske politikeren Éric Zemmour blir sammenlignet med Donald Trump.

Krisen i det konservative er underdekket. Den kommer til å prege oss i årene som kommer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ved den tyske politikeren Helmut Kohls død var det ingen tvil om at en av fedrene til det fredelige Europa var gått bort. «Selve legemliggjøringen av et samlet Tyskland i et samlet Europa», kalte Jens Stoltenberg ham. Kohl representerte de konservative sentrum-høyre-partiene slik vi var vant til å kjenne dem. Brede folkepartier som samlet 30–40 prosents oppslutning. Sammen med sentrum-venstre sto disse partiene for stabilitet og trygghet i en urolig verden.

I en fersk bok skriver Tarjei Skirbekk (idéhistoriker og forhenværende politisk rådgiver for Arbeiderpartiet) om de moderate folkepartienes fall i Europa. Boken er et friskt pust i debatten om fragmenteringen og den politiske uroen i vårt hjørne av verden.

For noen år siden var det mange diskusjoner om sosialdemokratiske partier, selv om fragmenteringen traff partisystemene vel så mye på høyresiden. I Skirbekks bok får konservatismens krise mer enn den birollen den har spilt i diskusjonene de siste årene. Det er viktig. Krisen i det konservative er en sentral del av fortellingen om vår tid.

Mindre forskning

I en omfattende gjennomgang av forskningen på konservative partier skriver statsviterne Noam Gidron og Daniel Ziblatt – sistnevnte kanskje mest kjent for bestselgerboken «How Democracies Die» – at forskerne ikke har brukt så mye krefter på svekkelsen av sentrum-høyre-partiene. Helt siden 60-tallet har sentrum-venstre oftere vært tema i akademiske tidsskrifter, på forskerkonferanser og i tykke bøker. Når det forskes mindre på konservatismens krise, blir den også mindre diskutert og dårligere forstått.

Men krisen til høyre er alvorlig, selv om den er underlig lite diskutert. Oppslutningen er på tvers av land langt lavere enn på jappetidens 80-tall.

Mens 75 prosent av befolkningen i EU hadde en statsleder fra den konservative partigruppen (EPP) i 2010, gjelder det bare litt over 10 prosent i dag.

Ingen av de fem landene i Norden har i dag en statsminister fra høyresiden – det er første gang siden Einar Gerhardsen og Tage Erlanders tid på 50-tallet.

I Norge står Høyre uten makt i de største byene, og med ordfører i bare 10 prosent av kommunene totalt. I 2011 var tilsvarende tall 28 prosent. Når snittet er lavere enn før, blir også bunnene dypere for de konservative partiene.

Krisen til høyre er alvorlig, selv om den er underlig lite diskutert

Ytre høyre tar over

Samtidig som de konservative partiene har kollapset i flere land – som Italia og Frankrike – er høyresiden blitt tatt over av krefter langt, langt til høyre.

I Frankrike kappes Le Pen og nykommeren Zemmour om å være drøyest.

I Italia lever landets ambivalente forhold til fascismen videre med partiet Italias Brødre. De konkurrerer med sosialdemokratiske PD og Lega – også de på ytre høyre – om å være landets største parti.

I Sverige har Moderaterna sett seg nødt til å lage budsjett sammen med Sverigedemokraterna.

Det er ingen vei til makt for høyresiden uten å samarbeide ut mot ytterkanten i de fleste land i Europa i dag. Det har gitt makt på kort sikt. Men spørsmålet er: Hva skjer på lengre sikt når man kjøpslår om makten på den måten?

Større sprik mellom fløyene

Tradisjonelt var folkepartiene på høyresiden brede koalisjoner. Kjernen har vært «de bedrestilte i samfunnet», for å sitere Høyre-historiker Francis Sejersted, men med fløyer av mer markedsliberale, mer sosialt konservative, mer nasjonalistiske. I Norge er by-Høyre og bunads-Høyre merkelapper man hører i bruk.

Gidron og Ziblatt mener at en viktig årsak til de konservative partienes nedgang er at det er større sprik mellom fløyene i meninger, samtidig som partiorganisasjonene er svakere enn før, dårligere rustet til å bære sprikende staur, utover kjernetroppene «fra de øvre lag i samfunnet».

I topartisystemer som USA og Storbritannia har sentrum-høyre bestått som store partier, men bare gjennom å gi opp ideene de ble grunnlagt på. Det er lite ved populistene Donald Trump og Boris Johnson som minner om klassisk konservatisme, slik den var formulert av slike som Michael Oakeshott – «social order comes first».

Det er lite ved populistene Donald Trump og Boris Johnson som minner om klassisk konservatisme, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra 2019.

I flerpartisystemene blir sentrum-høyre spist opp utenfra, desimert, eller helt avhengige av samarbeid med partier til høyre for seg.

Ser man ut i Europa, er det ikke lett å finne gode forbilder for dagens konservative

Stabiliserende kraft

Tarjei Skirbekk skriver om implikasjonene i boken sin. I mange land har de store sentrum-høyre-partiene, sammen med sosialdemokratiet, vært drivere i å etablere sosiale markedsøkonomier. Grunnstrukturen i våre moderne europeiske samfunn. Fra Helmut Kohls parti, CDU, het det i 1947 at «den nye strukturen i den tyske økonomien må starte fra erkjennelsen av at perioden med uhindret styre av privat kapitalisme er over».

På sitt beste er konservatismen en stabiliserende kraft, som ikke har hastverk, som verdsetter klokskap. Spørsmålet blir om denne konservatismen har plass på dagens oppflisede høyreside?

Kanskje vi trenger en reforhandlet samfunnskontrakt? Ubalanse i samfunnet har fått bygge seg opp over tid, det har forårsaket stor uro.

For å imøtekomme behovet for trygghet og tilhørighet, skriver Skirbekk, må innvandring reguleres stramt, kravene til integrering bli tydeligere.

Samtidig påpeker han at skattesystemet må bli mer progressivt og skatten på store formuer og kapitalinntekter økes. Motivasjonen er sosial-konservativ, det handler om å skape trygge, stabile samfunn, men denne politikken kunne også like gjerne vært ført av et sentrum-venstre-parti.

Ideen under sterkest press

I vårt trygge, gode Norge er situasjonen i politikken alltid mer lavmælt enn hos våre naboer på kontinentet eller på andre siden av Atlanteren. Men også her trenger Høyre en ny oppskrift for å vinne valg.

Solberg-prosjektet har dårlig sjanse for gjenoppstandelse. Sylvi Listhaug (Frp) har uttalt at det er helt uaktuelt å sitte i regjering med KrF og Venstre igjen, om de ikke forandrer seg radikalt.

Hva er da den realistiske veien til makt? Ser man ut i Europa, er det ikke lett å finne gode forbilder for dagens konservative.

Konservatismen er ideen under sterkest press i den vestlige verden, skrev magasinet The Economist på lederplass i 2019. Kanskje er det er noe i det. Og man trenger ikke være på høyresiden for å bli bekymret for konsekvensene.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Politikk
  2. Konservatisme
  3. Høyrepopulisme
  4. Høyre (H)