Anonym mor om datteren: Tre uker. Tre overdoser. Tretten rømningsforsøk.
Hvordan kan rusbehandlingen bli bedre?
Det pussige er at både de tre overdosetilfellene og de 13 rømningene inntraff mens hun var under vedtak om tilbakeholdelse – eller nesten tvang, om du vil. Og det skjedde mens hun ble behandlet på landets storstue innen helse og omsorg – Oslo universitetssykehus.
Sykehuset reklamerer med fokus på kvalitet og pasientbehandling. De har samlet spesialister, forskning og undervisning under samme tak, har 20.000 ansatte og et budsjett på ca 20 milliarder kroner.
Likevel klarte ikke et ukjent antall vakter, pleiere, leger, overleger, spesialpsykologer, enhetsledere, seksjonsledere, avdelingssjefer og direktører å ta vare på datteren min.
Hun er 165 centimeter høy og veier 53 kilo.
Trenger klare rammer og varierte aktiviteter, men får det motsatte
Datteren min har konsentrasjonsvansker, redusert impulskontroll og overskudd av energi. Hun trenger klare beskjeder, forutsigbare rammer og varierte aktiviteter. Det hun tilbys gjennom rusbehandlingen anno 2015 er det diametralt motsatte.
Jenta ble nylig lagt inn til avrusning, denne gang på lukket avdeling så langt unna sentrum at hun ikke fikk kjøpt piller gjennom vinduet slik som forrige gang. Hun har innsett sine begrensninger etter flere forsøk på å slutte og har gitt slipp på sin medbestemmelsesrett.
Etter to uker og tre rømninger har Aker gjort jobben, og hun overføres til Avdeling for rus— og avhengighetsbehandling på Ullevål. Her blir hun plassert sammen med rusmisbrukere i alle aldre i et trangt og uoversiktlig lokale.
Etter ett døgn på skjermet avdeling klatrer hun over gjerdet i bakgården.
Rusavdelingen har ikke personell med opplæring i håndgrep som kan holde henne tilbake. Andre gang hun stikker er ikke Securitasvakten tilstede.
Det viser seg raskt at dette ikke er et engangstilfelle. Når vi nærmer oss den tiende rømningen og to overdoser, er tilfeldighetenes tid åpenbart forbi. Forklaringene endrer karakter. Rusavdelingen må nå ta hensyn til de ansattes sikkerhet.
Kjære rusavdeling, det er akkurat nå, når uroen er på sitt verste og panikken størst, hun trenger dere aller mest.
Gjemte piller i bh-en og svelgte dem før remmene ble strammet
En kveld ringer plutselig en overlege fra psykiatrisk akuttmottak. Han har mottatt en søknad om tvungen observasjon fra kollegaene på rusavdelingen og er litt usikker på hva han skal gjøre. Han har hverken medisinsk eller juridisk grunnlag for å svare på søknaden. Han kan legge jentungen i remmer over natten, men da ut fra en somatisk vurdering. Hun er riktignok sint som en tyrk og høylytt som ei fele, men veldig flink til å argumentere.
Et par timer senere ringer overlegen på nytt.
Datteren min hadde gjemt piller i bh-en og klarte å svelge dem før remmene ble strammet.
Hun blir stadig sløvere og må sendes til medisinsk avdeling lenger bort i gaten for overvåking og behandling. Den tredje overdosen skjer.
Datteren min er ikke så opptatt av paragrafer, ei heller av om angsten, uroen eller rusen er primær eller sekundær . Hun vet heller ikke at hun blir kasteball på nytt.
I den ene loven er hun tilregnelig – i den andre til fare for seg selv og andre.
Hvorfor skal datteren min slutte med selvmedisinering?
Tillitsbruddet ligger ikke lenger i tiltak som ikke virker. Tillitsbruddet ligger heller ikke i fraværet av tvang. Tilliten brytes i det dørene åpnes.
Fagfolk vet lite om ungdom
Det er store mørketall om antall rusmisbrukere i Norge. Ifølge rapportenBrukerplan (2014) er ungdom den gruppen fagfolkene vet minst om. Unge under 20 år faller utenfor kartlegginger og undersøkelser som har blitt gjennomført til nå.
Det betyr ikke at datteren min er et enkelttilfelle. Det betyr bare at data ikke er samlet inn. Det fins imidlertid kunnskap om ungdom, det fins kunnskap om ADHD og om rus.
I likhet med andre unge har datteren min venner fra mange miljøer – fra barnehage, 13 års skolegang, SFO og fra idrettsmiljøet.
For hver avgiftning i kommunen kan hun legge til en ny venn.
Hun har mobiltelefon med trådløst nettverk, sosiale medier og 1000 venner i lommen. Hjernen hennes vil først være ferdig utviklet ved 25-års alderen.
Forskjellen på den unge rusmisbrukeren og den eldre er også vel dokumentert. De unge har store nettverk, lever her og nå, er fremdeles fysisk sterke og skal «klare seg selv». De eldre har livserfaring og er modne.
At tvang ikke fungerte i et gammelt regime, betyr ikke at det ikke vil fungere i et nytt med nye behandlingsformer og rutiner for innsyn og kontroll. Alle som har hatt ungdom i huset vet dessuten at raserianfall går over.
Alle som har hatt kontakt med et barn eller en ungdom med ADHD vet også at vage løfter om en rosenrød fremtid ikke hjelper for en som trenger belønning her og nå. Vi vet også at det er stor forskjell på vilkår som er kjent i forkant og på dem som kommer i etterkant.
Hvilke undersøkelser viser at unge rusmisbrukere blir friske ved å bli sendt ut på gaten?
Her er seks tiltak som kan fungere
Både kunnskaper og erfaringer finnes. Her er de samlet i en liste med tiltak som kunne fungere:
1. Hjemmel til å ta i bruk tvang i Helse og omsorgstjenesteloven
2. Flere egnede behandlingssteder langt utenfor allfarvei og bostedskommunen
3. Lokaler som egner seg for gjennomføring av tilbakeholdelse i praksis
4. Personell med kurs i håndgrep!
5. Et fagteam som kan følge pasienten både under avgiftning og i behandling på pasientens premisser.
I dag er det for mange hvite frakker som sier forskjellige ting og som har forskjellig løsninger på problemet.
6. En forskyvning av tidspunktet for når taushetsplikten trer inn til fylte 25 år for denne gruppen pasienter.
I dag brytes taushetsplikten uansett hver gang det har skjedd en glipp noen må beklage eller en høytidsdag er i sikte og dere trenger avlastning. På den måten ville vi som pårørende kunnet planlegge restene av livene våre bedre, sluppet mye tåkeprat eller samtaler på generelt grunnlag om du vil.
Hun blir sykere og sykere mens runddansen fortsetter
En direktør har nå laget litt bråk på en annen direktør sitt kontor, et samarbeidsmøte mellom bydel Nav og kommune Ullevål har funnet sted. En søknad hos fylkesmannen skal behandles. Runddansen opprettholdes. Som så mange andre har datteren min aldri manglet tilbud fra spesialhelsetjenesten, ei heller rusbehandlingen.
Hun har bare manglet tiltak som hjelper.
Datteren min har også i likhet med så mange andre pasienter hatt en uformell koordinator – en pårørende med oversikt som tetter hull i samarbeid. Hun har hatt et oppsøkende team bestående av familie, gode venner og forebyggende politi døgnet rundt. I henhold til Helse- og omsorgsplanen burde hjelpen vært optimal.
Likevel blir datteren min bare sykere og sykere. Men ingen vil få noen ripe i lakken. Kontrollkomiteen er helt sikkert tilfreds.
Målene om brukerstyring og medbestemmelsesrett er blitt fulgt til punkt og prikke. Hver for seg er tallene pene og økonomistyringen god. Det store bildet koster likevel flesk. Tillit brytes daglig. Det aller verste er imidlertid lukten av menneskeliv som går tapt.
Tre uker – tre overdoser.
Datteren min er ung, men hun kan snart dø.
Nå venter vi på at et dusin spesialister og sjefer skal bli enige med seg selv. Hvis tiden skulle bli for knapp og uroen mer enn hun takler, vil hun ikke sende meg noen sms i forkant. Hun vil være hinsides fornuft, og hun vil sannsynligvis dø alene.
Jeg håper bare at hun kjenner hvor ømt og fast jeg i hvert fall holder henne i tankene hvis hun virkelig faller.
Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.
