Kronikk

Hva er god religionskritikk?

  • Jan-olav Henriksen

Mange religioner liker ikke å åpne seg for kritikk - men vil vi ha religion, må vi også godta religionskritikk. Det er nødvendig for å kunne gi religionen en positiv funksjon og anerkjennelse i samfunnet, mener <strong>JAN-OLAV HENRIKSEN</strong>, professor, dr. theol. og dr. philos. ved Det teologiske Menighetsfakultet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

R ELIGION I VÅR TIDkan nyte godt av at samfunnet utvikler en kvalifisert og nyansert religionskritikk, som er forankret i både filosofiske, teologiske og religionsvitenskapelige innsikter. En slik kritikk vil gjøre det mulig å forholde seg langt mer nyansert til religion enn det man ofte får inntrykk av at skjer i en tabloidisert offentlighet. Det kan også skape syn for at religion i vår tid kan være så mangt — og fyller mange flere funksjoner enn man umiddelbart skulle anta. Ikke minst med tanke på de ulike sosiale funksjoner religion i dag synes å ivareta, gir det grunn til å tenke gjennom hva som kan være en god og velmotivert kritikk av disse funksjonene.Vi opplever i dag at religion som fenomen setter mer preg på samtidsscenen enn mange ville trodd for 25 år siden. På den ene siden har vi en fornyet interesse for tradisjoner og kultur som religion i dag nyter godt av, fordi religioner på mange måter er forvaltere av mye av kulturarven.Dette synes å fylle et viktig behov i samtidskulturen. På den annen side er religiøse interesser sammenfiltret med mange av dagens politiske konflikter. Det skaper et bilde av religion som konfliktskaper og grunnlag for irrasjonell fanatisme. Midt mellom disse to versjonene av religion står de grupper av mennesker som lever som troende og praktiserende religiøse, uten å være hverken voldelige fanatikere eller interessert i religion bare for kulturarvens skyld.Å ta til orde for religionskritikk er noe man ikke tradisjonelt har gjort fra religiøst hold. Mange religioner er uvillige til å åpne seg for kritikk, fordi de regner med at de på en eller annen måte er forankret i noe guddommelig som er hinsides kritikk. Men de fleste religiøse bevegelser i vår tid vil likevel

"Nettopp den religiøst motiverte interessen for å gjøre det som er rett, burde tilsi at man var villig til å la sin

egen religiøse og moralske posisjon

undersøkes i kritisk lys"for eksempel være åpne for at det finnes noen felles etiske verdier og normer som kan gjøres gjeldende som gode moralske rettesnorer for alle mennesker. Dersom man har dette som utgangspunkt, vil en moralsk forankret religionskritikk ikke være noe som møter den enkelte religion utenfra. Den vil også være noe som fremstår som forankret i religionens eget etos. I JØDEDOM OG KRISTENDOMfinnes en slik moralsk forankret religionskritikk uttrykt allerede i profetenes kritikk av kulten i Det gamle testamentet, og i deres kritikk av konger og andre makthavere som brukte sine privilegier på bekostning av de svakeste.Den amerikanske religionsfilosofen Merold Westphal har pekt på at mye av det som gjelder som klassisk religionskritikk - det vil si bidragene fra Marx, Nietzsche og Freud - på mange måter er sekulariserte videreføringer av denne formen for religionskritikk. Han mener derfor at man med gode grunner kan se for seg en mer positiv anvendelse av disse tenkerne enn det man hittil ofte har vært villig til.Det kan gi anledning til en religiøst forankret selvkritikk - der representanter for religiøse posisjoner spør seg selv om de virkelig ønsker å hylle mennesker inn i illusjoner i møte med en nådeløs verden, om man søker sin egen makt og innflytelse øket, eller om man bidrar til å befeste urettferdige sosiale, politiske og kulturelle forhold gjennom opprettholdelsen av en bestemt form for religiøs praksis eller en spesiell etos.Det er en viktig gevinst med å utvikle en form for religionskritikk som er forankret i ressurser som den enkelte religion kan vedkjenne seg som sine egne: En slik form for kritikk vil ikke kunne avvises som irrelevant eller som uttrykk for en eller annen misforståelse av hva denne religionen egentlig går ut på. Dette gjør moralsk forankret religionskritikk til en bedre form for religionskritikk enn den som summarisk avskriver religion som noe som kan forklares utelukkende med basis i ikke-religiøse faktorer.Slike former for rekonstruksjon av hva religion er, har lite bærekraft i møte med mennesker som er tilhengere av en religiøs retning. De vil kunne avvises med at "han har virkelig ikke skjønt noen ting". Da er man i virkeligheten like langt, selv om man kan ha et gyldig kritisk anliggende.I RAMMEN av protestantisk kristendom - og også enkelte andre versjoner - kan det være at tanken om at mennesket er en synder kan gi en ytterligere motivasjon for å være åpen for religionskritiske innspill: Kristne er ikke mindre syndere enn andre, og de er like sannsynlige kandidater for å søke sine egne moralsk klanderverdige interesser som enhver annen. Nettopp den religiøst motiverte interessen for å gjøre det som er rett, burde tilsi at man var villig til å la sin egen religiøse og moralske posisjon undersøkes i kritisk lys.En slik form for kritikk vil imidlertid ikke være spesielt attraktiv for dem som av en eller annen grunn holder sin egen posisjon for å være ufeilbarlig. Men det er grunn til å spørre om ikke enhver form for forsøk på å representere en prinsipielt ufeilbarlig posisjon i dag ikke er dømt til å bli vurdert som en form for maktvilje.En slik prinsipiell posisjon er noe helt annet enn der en stiller sin egen posisjon frem som et alternativ til mulig drøfting og kritikk. Da vil styrken og autoriteten i posisjonen kunne vurderes av alle impliserte parter. En posisjon som unndrar seg vurderingen av dens sosiale (og eventuelt. moralske) funksjon, vil i rammen av en slik måte å tenke på diskvalifisere seg selv. Pussig nok vil den dermed også oppheve sitt eget implisitte krav om å være sann. Sannhet er nemlig noe som pr. definisjon må kunne gjelde for alle - og over alt.Det er imidlertid ett religiøst forankret motiv til som kan motivere til at religioner selv er åpne for religionskritikk: I jødedom og kristendom er mennesket tenkt som et endelig vesen, som ikke kan overskue alle elementer i tilværelsen og se den under evighetens synsvinkel. En slik posisjon er forbeholdt Gud.Nettopp innsikten i menneskets endelighet og begrensethet gjør at man bør være åpen for andre perspektiver og tilnærminger enn den man selv har i utgangspunktet. Da vil man ikke umiddelbart møte den som har et annet ståsted med negative eller demoniserende holdninger. I stedet vil Den andre kunne stå som representant for det en selv ennå ikke har vunnet innsikt i, og kunne bidra på en positiv måte til en fordypet innsikt i hva ens eget religiøse ståsted må bety eller ikke trenger å bety i den sosiale sammenhengen.I praksis er dette noe mange mennesker erfarer at skjer i det øyeblikk de må forholde seg til andre religiøse tradisjoner enn sin egen. Slik sett kan møtet med den andre ikke bare gi anledning til selvkritikk, men også til berikelse og fordypelse av eget standpunkt. Det er ikke vanskelig å tenke seg at tilsvarende strategier også kan motiveres med bakgrunn i innsikter som andre religioner forvalter.F ORUTSETNINGENfor å utvikle en internt motivert religionskritikk langs de linjer jeg har antydet, er imidlertid at man er i stand til å skjelne på flere nivåer: mellom sin egen forståelse og dens begrensede og noen ganger forvrengte innhold på den ene siden, og saken selv på den andre siden. Man må skjelne mellom religionen og dens sosiale funksjon, mellom ressurser og forståelsesformer gitt i tradisjon og overlevering, og den aktuelle anvendelse av dette.Det kan godt være at dette er krevende prosjekter for noen religiøse grupper og posisjoner. Likevel er det nødvendig for å gi religion en form for positiv funksjon og anerkjennelse i samfunnet, samtidig som man lever med erkjennelsen av at ikke ethvert religiøst uttrykk kan stå uimotsagt eller ukritisert bare i kraft av å høre hjemme i kategorien religion. For dem som mener vi trenger religion, bør det derfor være viktig å kunne si at vi også trenge religionskritikk.

Les mer om

  1. Kronikk