Kronikk

Gjør deg kjent med islamofobien

  • Cora Alexa Døving

Vil det etter 22. juli fortsatt være mulig å kritisere innvandring eller islam?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter den grusomme terroren blir ideologiens — ordenes - betydning nå debattert. Mye klokt er blitt skrevet om språklig ansvarlighet, og utviklingen av antiislamske nettsteder blir nå tatt på alvor. Likhetstrekkene mellom radikale ideologier, fra al-Qaidas verdenssyn til de høyreekstremes, er med rette blitt påpekt. I de siste dagene er det også blitt ført en debatt om rommet for kritisk åpenhet; vil det fortsatt være mulig å kritisere innvandring eller islam? Kanskje kan økt kunnskap om fenomenet islamofobi bidra til en offentlighet som tør å adressere og korrigerer fenomenet samtidig som religionskritiske debattanter kan komme til uttrykk.

Grunnforestillinger

CORA ALEXA DØVING Foto: Privat

Begrepet islamofobi, slik det brukes internasjonalt, betyr frykt for, hat mot og diskriminering av muslimer fordi de er, eller antas å være, troende muslimer. Nettet er blitt utpekt som «stedet» for islamofobi. Det betyr ikke at islamofobien representerer en form for virtuell verden: Debattantene er virkelige mennesker hvis forestillinger påvirker og påvirkes, og de som driver blogger er inspirert av en høyst konkret sjanger av bøker: Den såkalte Eurabia-litteraturen er oversatt til flere språk og utgis på anerkjente forlag. Bøkene danner grunnlaget for mange av de ideene som florerer på nettet, bloggredaktører refererer til dem og nettsidene har linker til bøkene. Islamofobien er på ingen måte avgrenset til nettets anonyme univers. Her er et lite utvalg av titler på bøker som inneholder elementer av islamofobisk tankegods:

  • Oriana Fallaci (2004): Fornuftens styrke, Gyldendal Forlag
  • Bat Ye'or (2005): Eurabia – The Euro-Arab Axis, Farleigh Dickinson University Press
  • Bruce Bawer (2006): While Europe Slept – How Radical Islam is Destroying the West from Within, Random House/Broadway Books
  • Mark Steyn (2006): America Alone – The End of the World as We Know it, Regnery
  • Melanie Phillips (2006): Londonistan, Encounter.
  • Walter Laqueur (2007): The Last Days of Europe – Epitaph for an Old Continent, Thomas Dunne/St. Martin Press.
  • Bruce Thorntorn (2007): Decline and Fall – Europes Slow Motion Suicide, Encounter

Endetid

Som titlene viser, varsler bøkene om en endetid. Tilsammen danner litteraturen en antiislamsk diskurs der forfatterne bruker hverandre som referanseverk, og bidrar til å forsterke og å utdype hverandres overbevisninger. Et eksempel er Bat Yeors bilde på Europa som et «synkende kontinent, et kolossalt Titanic-vrak» som går igjen som beskrivelse i flere bøker. Språket preges av borgerkrigens terminologi der muslimene er okkupanter og «urbefolkningen» beleiret.

Den vanligste forestillingen i denne litteraturen er at muslimene er en «femtekolonne» midt iblant oss, og har kommet med målet om å etablere et islamsk kalifat i Europa. Sammen med oljepenger og fanatisme, er «fødsler i hopetall» ansett som deres virkemidler. Kunnskapen om at islam ble del av det norske religiøse landskap som følger av migrasjon fra fattigdom eller som del av flyktningers bagasje, forsvinner til fordel for troen på en planlagt motivasjon om erobring. Det er fullt ut legitimt å kritisere innvandringspolitikk, men å tillegge muslimer en felles intensjon på grunnlag av essensialiserte karaktertrekk er islamofobi.

Ideer om en gruppes overtagelse er gjerne knyttet til troen på at de har allierte. I islamofobien er «venstresiden» overløperne. Myndighetene fremstilles som naive, tidvis som forrædere. I Anders Behring Breiviks manuskript er Regjeringen undergravere som med overlegg skjuler fakta for sine velgere. Felles for den islamofobe litteraturen er påstanden om stor avstand mellom de folkevalgte og folket — i en av Breiviks mellomtitler ser det slik ut: «Hva din regjering, akademikerne og medier skjuler for deg».

Konspirasjonsteorier er gjerne forbundet med en avhumanisering av antatte fiender. I islamofobien får dette uttrykk i omtalen av muslimer som «kreftceller», «bakterier», eller som ynglende skadedyr (se for eksempel nettsidene til Stopp Islamiseringen av Norge). I en mer intellektuell variant av avhumanisering settes det likhetstegn mellom religion og mentalitet, og muslimer tildeles negative personlighetstrekk grunnet sin «autoritære og barbariske» religion.

Muslimer ønsker autonome territorier og ikke integrasjon, skriver Behring Breivik. Også litteraturen hevder at en muslim ikke kan bli lojale borgere i nasjonalstaten, at de ikke ønsker integrasjon.

Gruppepolarisering

I sin essens handler muslimhat om gruppepolarisering. Når de andre kollektiviseres gjennom negative karaktertrekk, kollektiviserer en nemlig også seg selv og da med de motsatte trekkene. Å bli del av en gruppeidentitet kan være forlokkende i en tid med store samfunnsendringer. Betydningen av identitet kommer godt til uttrykk i Behring Breiviks dokument. Han er svært opptatt av at antinasjonalister vil dekonstruere den europeiske identitet. Et underliggende men vesentlig trekk ved islamofobi, er forestillingen om at identitet er noe sårbart som kan ødelegges av muslimenes identitet. Identitet truer identitet, med andre ord. Å fremstille grupperinger som så truende at det blir legitimt å ekskludere dem – vi må handle før de handler – er islamofobiens indre logikk.

Religionskritikk

Hva så med religionskritikk? Å kritisere religion som system kan selvsagt gjøres på filosofisk grunnlag. Bestemte trekk ved en religion kan også kritiseres med referanse til andre verdisett. I den generelle debatten om islam og muslimsk praksis har jeg like fullt en oppfordring for fremtidig debatt:

  1. Religionskritikk bør ha en adressat i form av en konkret mottager av kritikken (en person, en institusjon eller en tekst).
  2. Den bør være saksorientert og tydelig.
  3. Den bør være konstruktiv i form av å ha et uttalt mål om forbedring.

Et eksempel

Denne avisens faste spaltist Sara Mats Azmeh Rasmussens kamp for homofiles rettigheter innen islam, kan her fungere som et eksempel: Rasmussen har en tydelig sak, hennes kritikk er rettet direkte mot personer med posisjoner, og hennes kamp har et uttalt mål om å påvirke muslimske lærde til å tolke og tenke annerledes om homofili. Islamofobien, derimot, hopper bukk over dette og næres av generalisering og konspirasjon.

Dialogens tid er over, skriver Behring Breivik (og en rekke antiislamske debattanter med ham). Etter terroren har politikere på tvers av partier og folk i gatene vist oss at dette ikke stemmer. Jeg håper det vil gjelde også for fremtidens debatt.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Islamofobi for «dummies»

  2. DEBATT

    Muslimfiendtlighet er ikke religionskritikk. Det har en ondskapsfull agenda. En kunnskapsløs agenda.

  3. A-MAGASINET

    Omar Akhtar (18) er skeiv muslim. På koranskolen lærte han at slike som ham havner i helvete.

  4. DEBATT

    Meninger: Bushra Ishaq opplyser Norge

  5. DEBATT

    Amundsens forslag gir opphav til forestillinger som at muslimer er uønsket

  6. KRONIKK

    Ti punkter for å motarbeide muslimhat