Rune Slagstad om Jens Chr. Hauge: En nasjonal strateg i krig og fred

I dag er det 100 år siden Jens Chr. Hauge ble født. Han kom seg kanskje aldri helt ut av krigen, skriver Rune Slagstad.

Jens Chr. Hauge (1915–2006) vek ikke tilbake for å ta det store ansvar. Hans posisjon som en av etterkrigsepokens store strateger sprang ut av rollen som den illegale motstandskampens suverene leder.

27 år gammel og uten militær bakgrunn ble juristen Hauge i juni 1942 leder for Milorg, den militære motstandsorganisasjon under okkupasjonen.

Utenfor Tåsen Samvirkelag på Oslos vestkant fikk Hauge beskjed av Knut Møyen om at nå var det hans tur.

Gestapo var på sporet av Møyen, og han måtte rømme til Sverige. Møyen ble for Hauge læremesteren i illegal teknikk, «en ny vitenskap i landet», som han sa.

Brobygger

Hauge ble ikke bare undergrunnsbevegelsens organisator; han ble også brobygger mellom den illegale militære organisasjon og Regjeringen ute og den sivile motstandsledelse hjemme.

«Paradoksalt nok ble Milorg mer og mer ledet av sivilister etter hvert som den ble stadig mer av en slagkraftig militær organisasjon.» Og historikeren Ole Kristian Grimnes føyer til: «Hauge var forsvarsminister mer enn forsvarssjef – allerede under krigen.»Da Einar Gerhardsen høsten 1945 plasserte Hauge, uten fortid i Arbeiderpartiet, som forsvarsminister i sin nye regjering, knurret Martin Tranmæl, den gamle Ap-høvding, og LO-formann Konrad Nordahl snakket foraktelig om «14-dagerssosialisten».

Gerhardsen hadde truffet Hauge første gang i maidagene umiddelbart etter frigjøringen på et møte i Hjemmefrontens regi på Schous Bryggeri.

Gerhardsen og Hauge falt for hinannen ved første blikk.

Hauge hadde våren 1945 vært høyre hånd og styrende ånd for Hjemmefrontens leder Paal Berg, som hadde søkt, uten å lykkes, å danne samlingsregjering.

Hauge var blitt tilbudt å stå øverst på Venstres Oslo-liste ved høstens stortingsvalg, men hadde takket nei. Tiden var ute, skjønte han, for det parti som før krigen også hadde vært hans.

Opprettet Forsvarets forskningsinstitutt

Ved sitt personvalg løste Gerhardsen med et suverent grep et av mellomkrigstidens store stridsspørsmål: antimilitarismen og forsvarsspørsmålet, og signaliserte en dobbeltstrategi: demokratisk modernisering av det militære og arbeiderbevegelsens integrasjon i det militære.

Noe av det første Hauge gjorde som forsvarsminister var opprettelsen av Forsvarets forskningsinstitutt, som fikk en fremskutt posisjon i hans moderniseringsstrategi.

Hauge ville i tråd med en av krigens grunnleggende erfaringer teknologisk modernisere det militære og bringe det under politisk styring.

Dette oppdrag brakte Hauge på krigsfot med deler av det militære establishment.

Generalene gikk etter tur: først Otto Ruge, deretter Halvor Hansson og til sist, i 1948, Olaf Helset.

Ideologisk-organisatoriske sentrum

Da Gerhardsen i 1951 overraskende gikk av som statsminister, trakk han Hauge med seg ut av Regjeringen til en nyopprettet stilling på partikontoret på Youngstorget.

Gerhardsen og Hauge utgjorde med partisekretær Haakon Lie et triumvirat som på mange måter ble arbeiderpartistatens ideologisk-organisatoriske sentrum.

De sementerte den nye kurs omkring en atlantisk moderniseringsideologi med norsk aksent: en sterk stat basert på korporativt samvirke, ekspanderende demokrati og vestvendt industrialisme.

Som privatpraktiserende advokat ble Hauge en advokat for samfunnskollektivet i skjæringsfeltet mellom jus, politikk og næringsdrift.

Den amerikanske våpenhjelpen som skjøt fart utover 1950-tallet, ble basis for en ny industriell offensiv med Hauges styrende hånd.

Knapt et halvt år etter at han var gått av som forsvarsminister, satt Hauge i de styrende organer for de statlige militærbedrifter, Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikk og Marinens Hovedverft i Horten, etter kort tid også som selskapenes juridiske rådgiver og forhandler.

På Kongsberg og Raufoss ble han værende i mer enn 30 år, i Horten i 15.

Samfunnseid industri

Hauge beholdt en vedvarende interesse for «samfunnseid industri» – fra de militære industribedrifter via opprettelsen av SAS til Statoil.

Bak Statoil sto arbeiderpartistatens nasjonale strateger: Finn Lied, industriminister i Brattelis regjering 1971-72, og hans statssekretær Arve Johnsen – og bak disse igjen selvfølgelig Jens Chr. Hauge, Statoils første styreformann.

Statoil var som selskap en innovasjon, en ny type samfunnsaktør – en mellomting mellom et operativt oljeselskap på linje med Esso, Mobil og Shell og et politisk instrument for fornorskning, innfelt i et nett av politiske forpliktelser.

Med Statoil fikk nasjonen en aktør som til en viss grad kompenserte for det svake, private industriborgerskap.

Hauges siste politiske handling var hans opposisjon sammen med blant andre Finn Lied og Haakon Lie mot Stoltenberg-regjeringens delprivatisering av Statoil.

Eksport av tungtvann til Israel

Hauge kom også til å spille en nøkkelrolle i den norske eksport av tungtvann til Israel på slutten av 1950-tallet. Det var forutsatt nyttet kun til fredelige formål.

I dag vet vi at tungtvannet inngikk i Israels atomvåpenprogram. Mye tyder på at også Hauge visste det.

Krigen rykket Hauge bort fra den akademiske løpebane, og han fikk ikke skrevet sin planlagte doktoravhandling om ytringsfrihet og Grunnloven § 100.

Til gjengjeld tok han i 1974 initiativet til stiftelsen Fritt Ord.

Kanskje skulle man ha trodd at en mann som ivret så sterkt for ytringsfrihet, selv i større grad ville deltatt i den offentlige diskusjon.

«Slik var det dog ikke,» bemerker Olav Njølstad i Jens Chr. Hauge – fullt og helt (2008), «Hauges foretrukne form for å oppfylle sin informasjonsplikt var monologen.»

Hauge kom seg kanskje aldri helt ut av krigen.

Uutholdelig belærende

Jeg skulle gjerne ha sett mer i det offentlige rom av den intellektuelt ledige Hauge jeg selv ble kjent med fra slutten av 1980-tallet gjennom våre mange «kollokvier», som vi kalte dem, om krigen, politikken, kunsten og livet.

Vi kunne stundom være flammende uenige, så som om Lund-kommisjonens rapport om politisk overvåking.

Hauge var tidvis nesten uutholdelig belærende, men denne positur ble tuktet av en nysgjerrighet for det som ikke var hans.

Vi kom hverandre ganske nær – til tross for alt som skilte.

Jens Chr. Hauge var undergrunnsstrategen som ble en offentlig entreprenør, en sosialdemokratisk samfunnsreformator, som visste hva han ville, hvorfor han ville det han ville – og evnet å reflektere over det han hadde villet.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.