Kronikk

Nordkoreansk idrettsungdom fostres frem i elitefabrikker | Bård Larsen

  • Bård Larsen, historiker i Civita

Når utøverne kommer hjem fra utlandet, blir de satt under økt overvåking og forhørt grundig om ideologisk lojalitet i frykt for at de kan ha blitt smittet av fiendtlig tankegods, skriver Bård Larsen. Her de nordkoreanske jentene som vant sin klasse i Norway Cup. Foto: Monica Strømdahl

Idrettsutøvere fra Nord-Korea er objekter som skal ivareta partiets interesser, og de betraktes som partiets eiendom.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som mange kjenner, til gikk det nordkoreanske jentelaget fra Den internasjonale fotballskolen i Pyongyang rett til topps i sin klasse under årets Norway Cup, etter å ha vunnet alle sine kamper, med målforskjellen 43–0. Er dette «normalt»?

Så langt jeg kan se, har dekningen i norske aviser knapt inneholdt kritiske spørsmål, hverken om de merkelige resultatene, om arrangørens begrunnelse eller om idrettens beskaffenhet i Nord-Korea.

  • Nordkoreansk angrepsplan mot Guam: Klar i august

Oslos ordfører, Marianne Borgen, uttalte ganske betegnede at «barn er barn uansett hvor de bor i verden. Det er morsomt at Norway Cup er en møteplass hvor man på tvers av landegrenser, religion og politiske regimer kan møtes og ha det gøy på banen sammen …». Det er lett å være enig i slike ord. Som ordfører er nok Borgen også pliktet til å uttale seg i runde ordelag.

Men har ikke journalistene en annen oppgave? Har de forsøkt å sette seg inn i hvordan Nord-Korea behandler sine idrettsfolk?

Nordkoreanske soldater under en militærparade i Pyongyang i april. Foto: Damir Sagolj / Reuteres

Er det grunn til å tro at jentene fra Pyongyang virkelig opplever de gode samtalene med ungdommer fra andre land, eller at de kan fortelle vennene sine der hjemme om hvordan en demokratisk velferdsstat arter seg? Slike «barn av regnbuen»-fremstillinger er dessverre lite sannsynlige.

Indoktrinering

Den internasjonale fotballskolen i Pyongyang ble åpnet av diktator Kim Jong-un i 2013 med det formål å avle frem spillere på høyt internasjonalt nivå.

De 200 elevene blir håndplukket fra hele landet. Ungdommene bor på internat. De lange dagene er delt mellom intens trening og normal skolegang, som i Nord-Korea innebærer en solid dose indoktrinering.

Hensikten er å skape nordkoreanske idealtyper som skal sendes til utlandet som diplomater for nasjonen og Den store leder, Kim Jong-un.

La det derfor ikke være noen tvil: Laget som kom til Norway Cup er eliteutøvere som ikke har noe med amatøridrett å gjøre.

Nord-Koreas diktator Kim Jong-un. Foto: KCNA / Reuters

Vil ha fotball-VM og OL

Kim Jong-un har tatt til orde for at Nord-Korea skal arrangere fotball-VM og OL. Nord-Koreas nasjonalarena, Rungrado 1. mai stadion, som er verdens største med plass til 150 000 tilskuere, ble nylig rehabilitert for ufattelige summer.

Landet er et kadersamfunn av dimensjoner, hvor små barn fostres frem i rene broilerfabrikker for å bli nasjonens helter.

De senere årene har budsjettet til Ministeriet for fysisk fostring og idrett økt voldsomt, og med nesten 20 prosent de siste årene. Dette mens Nord-Korea opplever den ene hungersnød etter den andre.

Folket sulter og mangler basisvarer

Men hva vil Nord-Korea med sin voldsomme satsing på idrett? Det krever mage å bruke vanvittige summer og ressurser på idrett mens folk sulter og mangler basisvarer, selv om innbyggerne i landet er fullstendig avsondret fra politisk deltagelse. For den internasjonale betrakter er det derimot viktig ikke å bite på agnet.

Nordkoreanske barn rammet av hungersnød. Arkivfoto fra 1997. Foto: Kathy Zellweger / TT / NTB Scanpix

Vi vet at ledelsen i Nord-Korea satser tungt på idrett i propagandaøyemed. Det er slik landet vil hevde seg internasjonalt og vise styrke. Og det er særlig fotballen som er satsingsområde.

Propaganda i utlendighet

Ironisk nok er idrett et luksusgode for innbyggerne. Billetter er dyre til toppidrettsarrangementer. Få av dem dekkes på TV og radio, goder som relativt få innbyggere har, og der sendeflaten for det meste er okkupert av statspropaganda. I praksis kan man altså hevde at hovedandelen av pengestrømmen til idretten er øremerket propaganda i utlendighet.

Sport som en politisk ressurs, har eksistert siden antikken. Eliteidrett, særlig på lagnivå, vil alltid representere nasjonen, i en verden der vår forståelse av internasjonale relasjoner går gjennom nasjonalstaten.

Idrett brukes politisk overalt

Idrett i demokratier brukes også politisk, for å fremme verdier som det i store trekk er bred enighet om i samfunnet: I kampanjer mot urent spill, rasisme, diskriminering, rus, kriminalitet og for en sunn livsstil som skal spare staten for utgifter.

Den som hevder at idrett og politikk ikke hører sammen, taler mot bedre vitende.

Men utøvere i demokratiske stater representerer også seg selv og kan ha meninger om det meste.

Utstillingsvindu for diktaturet

For autoritære og totalitære stater har politikk en ganske annen dimensjon. Der er utøverne underlagt regimets enerådende ideologi.

Ledelsen i Nord-Korea satser hardt på idretten i propagandaøyemed. Foto: Toru Hanai / Reuters

Slike regimer har naturlig nok et dårlig renommé. Vel vitende om de romantiske forestillingene som er knyttet til idrett «uten grenser» og at vi alle heier frem de gode prestasjonene, har diktaturer gjennom historien derfor brukt uforholdsmessig mye ressurser på idrett.

Idrett har altså vært et apologetisk utstillingsvindu for diktaturet. Og det funker.

Idrett i klassekampens tjeneste

Under den kalde krigen visste «alle» at utøvere fra kommuniststatene var dopet etter alle kunstens regler. Det var også usikkerhet rundt kjønn og alder. Etter at muren falt, har omfanget av bedrageri blitt avdekket som verre enn antatt.

Nazistene og kommunistene hadde et fellestrekk i forestillinger om mennesker og stat som en organisk enhet. I den østtyske konstitusjonen sto det at «fysisk fostring, idrett og utendørs aktivitet fremmer, i forlengelsen av sosialistisk kultur, den gjennomgående fysiske og mentale utviklingen av individet.»

Sagt enklere: En sunn ideologisk sjel i et sunt legeme.

Fra østtysk hold, helt frem til slutten, var den offisielle doktrinen at eliteidrett var en av de viktigste politiske og ideologiske faktorene i den internasjonale klassekampen.

I 1980 utga Idrettministeriet et offisielt dokument der idrettsledere fikk instrukser om at utøvere skulle læres opp til å «elske arbeiderklassen, kommunistpartiet og det sosialistiske fedrelandet … til å hate imperialismen, vesten og deres aggressive intensjoner.»

Idretten i regimets klo

Ingen land i verden i dag uttrykker ideologisk aggresjon klarere enn Nord-Korea. Landet er gjennomført totalitært, noe som igjen betyr at regimet og ideologien er over alt.

Det finnes ingen uavhengige organisasjoner. Idretten er helt i regimets klo. Idrettsutøvere er objekter som skal ivareta partiets interesser, og de betraktes som partiets eiendom.

Nordkoreanske kvinner under et idrettsarrangement i Sør-Korea i 2003. Foto: Lee Jin-man / TT / NTB Scanpix

Både trenere og utøvere er blitt møtt med betydelige sanksjoner fra regimet hvis de har prestert dårlig internasjonalt, inkludert straffarbeid og forvisning til de elendigste områdene av landet. Når utøvere deltar i internasjonale turneringer i frie land, blir spillerapparatet fotfulgt av regimets vaktbikkjer.

Økt overvåkning etter utenlandsopphold

Rekrutteringen av idrettsutøvere skjer ikke på sosialdemokratisk breddeidrettsvis. Landet er et kadersamfunn av dimensjoner, hvor små barn fostres frem i rene broilerfabrikker for å bli nasjonens helter.

Avhoppere kan fortelle om hvor sammenvevet toppidrett, regime og ideologi er. Når utøverne kommer hjem fra utlandet (ofte Sør-Korea), blir de satt under økt overvåking og forhørt grundig om ideologisk lojalitet i frykt for at de kan ha blitt smittet av fiendtlig tankegods. Hvis utøverne ikke gjør det bra i konkurranse, blir ideologiforhørene intensivert.

Boikott er vanskelig

Denne kommentaren skal ikke leses som et innlegg for å utestenge nordkoreanske idrettsutøvere–og minst av alt ungdommer eller barn. Sanksjoner og boikott er vanskelige spørsmål.

Men det er viktig at den som involverer seg i landet, nøye vurderer hva slags rolle man blir tillagt.

En forutsetning for denne typen kulturutveksling bør være at arrangøren ikke innlemmer seg som aktører i rene kaderprosjekt og blir nyttige for regimet.

Det bør også være en tanke at ungdommene som avles frem i nordkoreanske elitefabrikker kanskje ikke har det så bra.

Og ikke minst bør pressen gjøre den gravejobben de er satt til.

Bård Larsen er historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita, der han blant annet jobber med spørsmål knyttet til autoritære ideer og menneskerettigheter. Larsen har skrevet masteroppgave om folkemordet på armenerne og er forfatter av bøkene «Idealistene – om venstresidens reise i det autoritære» og «Storebror dreper – om totalitarisme».

Lese mer? Her er noen forslag:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nord-Korea
  2. Norway Cup
  3. Idrett
  4. Kim Jong-un
  5. Pyongyang
  6. Fotball
  7. Propaganda

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Hvorfor er USA og Nord-Korea erkefiender? Og hva kan komme ut av toppmøtet på tirsdag?

  2. SPORT

    Kim Jong-un klar for å sende nordkoreanere til Pyeongchang: – Håper OL blir en suksess

  3. VERDEN

    Generasjonskløften vokser i Nord-Korea: - Når Kim Jong-un snakker, lytter ikke unge mennesker

  4. FOTBALL

    Norske jentelag invitert til Nord-Korea: – Vi har lyst til å dra

  5. SPORT

    Kim Jong-un vil kopiere DDR-suksess for å gjøre Nord-Korea til idrettsstormakt

  6. VERDEN

    Trump kaller toppmøtet en triumf. Her er arbeidet som gjenstår før det faktisk blir en suksess.