Kronikk

USA har satt kurs for krig mot Iran | Sverre Lodgaard

  • Sverre Lodgaard
    Sverre Lodgaard
    Seniorforsker, Nupi
Mens USA har startet et hardkjør mot Iran, møtte president Hassan Rouhani nylig både Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping.

I USA er maksimum press mot Nord-Korea blitt til maksimum press mot Iran.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I lange perioder har USA sett på Nord-Korea som en stalinistisk levning fra den kalde krigen, uten å bry seg. Mange saker vært viktigere enn den lille kuriositeten i Nordøst-Asia. De siste par årene har Kims atomprogram blitt en alvorlig trussel, og i fjor var ordbruken voldsom, men ikke hatsk. Toppmøtet i Singapore var en bekreftelse på det.

Hatet er forbeholdt Iran og går tilbake til den islamske revolusjonen i 1979. Gisseltagningen det året – et 50-tall amerikanske ambassadefolk satt i husarrest i 444 dager – var en nasjonal ydmykelse. At Iran gikk fra hengiven partner til svoren fiende var like skjellsettende.

Ønsket om regimeendring har ligget der i alle år siden, og i dag er tilhengerne av regimeskifte i førersetet. Mens Nord-Korea er overlatt til diplomatene inntil videre, flyttes presset over på Iran. USA har trukket seg ut av atomavtalen (Joint Comprehensive Plan of Action, JCPOA), og hardkjøret er på gang.

  • Trump har skrotet Iran-avtalen: Dette kan skje nå

Trusler om bruk av makt

Maksimum press betyr gjeninnføring av sanksjonene og trusler om bruk av makt, med Israel som heiagjeng og Saudi-Arabia som støttespiller.

USA er satt på kurs mot krig, for selv om utenriksminister Pompeo sier at sanksjonene vil bli sterkere enn noen gang før, er det ingenting som tyder på at de får regimet i kne.

Ikke dermed sagt at det blir krig, for verden er omskiftelig og Trump i særdeleshet, men i dag peker kursen i den retningen.

Første akt gjelder JCPOAs fremtid. At USA har trukket seg ut behøver ikke bety at avtalen ryker, for hvis Iran fortsetter å etterleve den blir alle de andre stormaktene stående.

Hva iranerne gjør, avhenger av EUs evne til å beskytte sitt næringsliv mot de amerikanske sanksjonene. De har fått langt mindre ut av avtalen enn de var lovet, for Trump har sabotert den, og nå er president Rouhani hardt presset av sine konservative kritikere.

Mye på spill for EU

For EU er det mye som står på spill, og Unionen jobber hardt for å komme Iran i møte. JCPOA er kroneksempelet på felles europeisk utenrikspolitikk, så hvis avtalen faller, er det et kraftig tilbakeslag for integrasjonsprosjektet.

EU har også gått i bresjen for å hindre spredning av atomvåpen og har en standard ikke-spredningsklausul i handelsavtalene: Ryker JCPOA er det et hardt slag mot ikke-spredningsregimet. Den amerikanske tilbaketrekningen er dessuten folkerettsbrudd, for JCPOA er forankret i en enstemmig resolusjon fra FNs sikkerhetsråd. Først som sist gjelder det å unngå krig, som også var den grunnleggende målsettingen da EU engasjerte seg i forhandlinger med Iran i 2003.

Hva skjer i Iran? Evnen til å stå imot er større enn den var da de strengeste amerikanske og europeiske sanksjonene satte inn i 2012. Arbeidsledigheten er litt lavere og valutareservene litt større. Men det viktigste er at samholdet mellom fraksjonene er sterkere denne gangen. Det trengs, for det er uro i landet.

Folk er frustrerte over de økonomiske tilstandene, og ved inngangen til dette året kom det til en bølge av demonstrasjoner. Hver for seg var de ikke så store, men de var spontane og landsomfattende og gjorde inntrykk på myndighetene. Skuffelse over atomavtalen var en del av bakgrunnen.

EU og sanksjonene

EU har sterk vilje til å beskytte næringslivet mot nye amerikanske sanksjoner, men det stilles spørsmål ved gjennomføringskraften. For store europeiske selskaper som opererer på det amerikanske markedet, er valget greit nok: De velger det 19 billioner dollar store amerikanske markedet fremfor det 600 milliarder store iranske.

For eksempel trekker franske Total seg ut, mens Renault, som ikke er så store i USA, blir værende. Beskyttelsestiltakene retter seg i første rekke mot små og mellomstore bedrifter og gjelder bankforbindelser og kredittlinjer, praktisk støtte til handel og investeringer, tiltak for å sikre fortsatt kjøp av olje og petrokjemiske produkter, og sikring av forbindelsene til sjøs, lands og i luften.

Mange tiltak på gang

EU har startet en prosess for å få den europeiske investeringsbanken (EIB) til å støtte engasjementer i Iran. Det er også startet en prosess for å ajourføre og gjeninnføre den såkalte Blocking Regulation fra 1996, som forbyr europeiske selskaper å føye seg etter amerikanske sanksjoner, gjøre dem skadesløse hvis de ilegges amerikanske bøter, og gjør vedtak i andre lands domstoler virkningsløse i EU-området.

Hvis ikke Europaparlamentet eller Det europeiske råd har innsigelser, vil reguleringen være på plass innen 6. august, da de første amerikanske sanksjonene gjeninnføres. Mange andre tiltak er også på gang.

Iran orienterer seg østover

Iran betviler ikke EUs vilje til å beskytte JCPOA og innser at de bør samarbeide med europeerne og iverksette reformer som underletter det økonomiske samarbeidet.

Asiatene kan også hjelpe. Hverken India eller Kina vil føye seg etter nye sanksjoner, og når Total trekker seg ut av South Pars (verdens største gassfelt), kjøper det kinesiske statlige oljeselskapet seg opp. Russland tar imot olje fra Iran som betaling for iransk import av russiske varer og kan utvide den ordningen.

For ti år siden var det interesse i Iran for å gjøre mer ut av retning øst i utenrikspolitikken, men vest forble hovedretningen. I dag ligger det større potensial i orienteringen østover.

Atomavtalens fremtid på vippen

G7-møtet i Ottawa styrket EUs vilje til å stå opp for multilaterale, regelbaserte ordninger, avtaler og institusjoner. Iran ser også de politiske fordelene ved å bli i avtalen, for det vil snu spillet fra Amerika først til Amerika alene. Det er Teheran som til syvende og sist avgjør dette, og et positivt utfall vil gjøre det legitimt og i praksis lettere for land verden over å samarbeide med Iran.

Den amerikanske tilbaketrekningen er illegal og illegitim, og da biter ikke sanksjonene så godt. Bunnlinjen er den samme som før: Så lenge avtalen holder, vil det være vanskeligere for USA å begrunne bruk av makt mot Iran.

Avtalens fremtid står på vippen. De økonomiske regnestykkene teller tungt, men de politiske preferansene kan bli viktigere.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Krig
  2. Iran
  3. EU
  4. Nord-Korea
  5. USA
  6. Utenrikspolitikk
  7. Teheran