Kronikk

Norge er blitt et feigt land

  • Per Fugelli

Den modige kritikk er mer nødvendig enn noen gang, mener Per Fugelli. <B>OLAV OLSEN</B>

Mangelen på modige stemmer er epidemisk på akademiet, i kunsten og mediene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høyre og NHO er besatt av penger. Konkurransekraft og lønnsomhet er deres gull. Nå vil de forme høyere utdanning og forskning etter denne gullstandard.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) gir marsjordre i Aftenposten 8. januar i år: «Universitetene og høyskolene må alltid se til hva arbeidslivet trenger.» 27. januar inviterte den blåblå regjeringen til toppmøte om ny langtidsplan for forskning og høyere utdanning. «Vi vil begynne med å spørre om hvilken langtidsplan næringslivet trenger», sier Erna Solberg (H).

I år viet NHO sin store årskonferanse til «Læringslivet» og forlangte på vegne av næringslivet: «bedre styring av utdanningsstrømmene i høyere utdanningë. Hører dere tonen av stim og oppdrett? Hva er en student i NHOs verden? En flagellat som driver med strømmene?

Universitetene og høyskolene skal hverken danne kloner av NHO-lederen eller av den idealiserte medarbeider, «stakhanov-arbeideren». De skal kvalifisere til det Albert Camus kaller menneskeyrket . Det krever vekt på dyder, størst blant dem: mot .

Universitetene og høyskolene skal ikke utdanne forvaltere av virkelighet, eller gamle leksikon. De skal stimulere til annerledestenkning, oppfinnsomhet og tro på egen hjernekraft.

Universiteter og høyskoler skal oppdra til selvstendighet – det vil si ulydighet.

Å finne sin egen sannhet

I 1957 fikk Albert Camus Nobelprisen i litteratur. Han skriver takkebrev til folkeskolelæreren sin, Louis Germain. Han takker læreren som for første gang fikk ham til å føle seg «verdig til å oppdage verden». I svarbrevet skriver læreren: «Jeg tror at jeg gjennom hele min karrière har respektert det som er aller mest hellig hos barnet: Retten til å finne sin egen sannhet.»

«Her skal vi gi dere retten og motet til å finne deres egen sannhet og drømme andre drømmer,» bør være motto for alle høyskoler og universiteter i Norge.

Universitetene og høyskolene bør være døve for pengevekslernes rop om nytte NÅ! Hvis vi hører på dem vil Norge NÅ bli et stoppested.

Mot er den dyd som kan stimulere de milliarder udrømte drømmer, utenkte tanker, ikke-følte følelser, ikke-skapt kunnskap og ugjorte handlinger som bor inne i hvert eneste menneske. Bare ved å leke og herje med sannheten, bare ved å tenke fantastisk kan vi åpne for radikal ny erkjennelse.

Fritenkeren taper terreng

I stedet for Høyre og NHO som vil bestille mer, må vi spørre: Er det for mye bestilt tenkning på bekostning av fri tenkning i samfunnet vårt? Hvis bestillingstenkeren vinner over fritenkeren, kan vi miste mye, det kan gå med oss som i Peer Gynt: "Vi er tanker, du skulle tenkt oss. "

Universitetene og høyskolene bør være døve for pengevekslernes rop om nytte NÅ! Hvis vi hører på dem vil Norge NÅ bli et stoppested. Nytte NÅ betyr innkjøring forbudt til fremtiden. Det er tvil og fortvilelse over NÅ, som dikter eventyr som blir til fremtid.

Universiteter og høyskoler har bare begrenset makt til å danne. Den store dannelsen skjer der ute i jungelen – hos mor og far, i barnehagen, i moskeen, på catwalken, i mediene, på arbeidsplassen, i Stortinget. Derfor bør universitetene og høyskolene marsjere ut av seg selv og inn i virkeligheten for å påvirke det menneskesyn og det samfunnshåp som rår i landet.

Her er en skummel stemning av komfort, konsensus, søt intethet og behagelig likegyldighet i Norge.

Mangel på gjennomføringsmot

Gjørv-kommisjonen har stilt en samfunnsdiagnose uten tvil og nåde: Det myndige mennesket blir mindre, myndighetene større. Men myndighetene er i forvirring og preget av Kafka-ånd. Her er få med gjennomføringsmot, mot til å være et handlende ett-tall når det kreves. Ansvar er klippet opp og drysset ned som konfetti i kontor og tåke. Det er tryggere å overføre ansvaret til et anonymt apparat. Den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer sier:«En hjälm som bärs av ingen har tagit makten.»

Den modige kritikk er mer nødvendig enn noen gang, fordi makten sminker seg med kommunikasjonsrådgivere og designerord. Thomas Kingo skriver i en salme:

Hva er det vel alt

som verden så listig har sminket

og malt?

Det er bare skygger og drivende sky.

Det er bare bobler som brister på ny.

Det er bare gynge-is, svik og fortred

forfengelighet, forfengelighet.

Den modige, kritiske tenkningen ser bak sminken og lytter bak forfengelighetens fyrverkeri. Den forfølger kalde spor bak forførelsen, speider etter nakne keisere i livet og samfunnet. Makthaverne maler og sminker virkeligheten i himmelgrått og kongeblått. De pakker landet inn i bomull og verden inn i sukkerspinn. Bare med dristige tanker kan vi kle av makten pynt og masker og skape ny virkelighet.

Mangelen på modige stemmer er epidemisk på akademiet, i kunsten og mediene. Ikke det at vi mangler ord. Her er gigabytes og megatonn nok. Ord i munnen, ord på papiret, ord i elektronskyen – likevel lever vi i «Det stumme landet». Fordi flommen av ord er av fløyel, forsiktige ord for å skjule makt, kamuflere konflikt, fremme kommers, pynte på undertrykkelse.

Går ikke i oss selv

Norge er blitt et feigt land. Mest avslørende er at vi mangler mot til å ta et oppgjør med vår egen rasisme. Selv etter 22. juli, Anders Behring Breiviks udåd, som ikke oppsto i et politisk tomrom, selv etter 16. oktober 2013 da Fremskrittspartiet, som har sådd fremmedfrykt i 40 år entret statsrådssalen, våger ikke den norske folkesjelen å gå i seg selv. Når høyt renommerte internasjonale publikasjoner som The Economist og The Observer sender bekymringsmelding om Fremmedfryktpartiets innvandring i den norske regjering, da kaller Norge det et omdømmeproblem og setter kommunikasjonsrådgivere, verbale smykkedesignere på saken, i stedet for å rope: Rød alarm!

Astrid Lindgren ber oss vandre med freidig mot i Brødrene Løvehjerte . Dere husker Karl og Jonathan som i Nangijala leder kampen mot den onde Tengil og dragen Katlas ild. De kommer i stor fare. Motet er i ferd med å svikte. Jonathan ildner til videre kamp for det gode: «For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonathan».

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Snillheten i Norge er truet. Her er fire fiender. | Per Fugelli

  2. KULTUR

    Svend Brinkmann skriver meningsfylt om det gode liv

  3. KRONIKK

    Norske universiteter må også ta opp kampen mot rasisme

  4. KRONIKK

    Filosofen Roger Scruton - forsøkt karakterdrept av venstresiden

  5. KRONIKK

    Jeg er på Jæren for å dø. Takk Norge — og god vakt.

  6. KOMMENTAR

    Postmodernistene har ikke skylden for Trump. Trump er tegn på at de hadde rett.