«Jeg mot meg» og åpenhetens pris | Anne-Kari Torgalsbøen
Er det riktig at unge menneskers strev skal brukes i underholdningsøyemed på TV?
Åpenhet river ned tabuer og gir håp til mange som sliter. Vi har fått større åpenhet om psykiske vansker og vanskelige liv, noe psykologer i stor grad har bidratt til. Det er positivt.
Å blottlegge seg i det offentlige rom
Men det har skjedd en uheldig utvikling der åpenhet nå fremstilles som noe vi har ubetinget godt av. Det å blottlegge seg i det offentlige rom og brette ut sine psykiske problemer er noe vi alle bør gjøre.
Betydningen av å være åpen om egne vansker kan være en reaksjon på at vi tidligere var mer lukket, mer opptatt av diskresjon. Omkostningene var at vanskene og skammen vokste fordi de ble undertrykket eller skjult.
Et langt sprang
I mediene har det tydeligvis skjedd en dreining fra eksponeringen av de perfekte livene til å fremstille de mer upolerte livene som å være mer direkte og sanne.
Større mangfold og et fokus på livets opp- og nedturer, som for eksempel ungdommers strev med livene sine, kan bidra positivt til at mange kan senke skuldrene litt. Men derfra til å eksponere en gruppe unge mennesker som deler de sterke følelsene og de dramatiske hendelsene i terapi på TV, er et langt sprang.
Fra et mediesynspunkt er dette sikkert god TV, men hva med konsekvensene for deltagerne? Er det riktig at unge menneskers strev skal brukes i underholdningsøyemed på TV? Hva med psykologens forståelse av sin rolle?
Kan man snakke seg frisk fra psykiske lidelser? | Jan Ivar Røssberg, Randi Ulberg og Ole A. Andreassen
Når mediene henvender seg
Psykologer er ikke upåvirket av den tiden de lever i. Fra en nærmest kollektiv medievegring for noen tiår tilbake, er vi nå kommet dit at psykologer synes godt i mediene. Kanskje altfor godt.
Det er svært viktig at psykologene deltar i det offentlige ordskifte og bruker faget til å belyse viktige utfordringer og tendenser i samfunnsutviklingen. Vi har ettertraktet kunnskap, men det betyr ikke at vi skal gripe enhver mulighet til å uttale oss eller bidra, da det lett skaper inntrykk av at psykologene trives altfor godt i mediene under blitzlampenes livgivende varme. Kanskje er det å tie noen ganger viktigere enn å tale når mediene henvender seg.
Tilliten til psykologprofesjonen
Fagetiske retningslinjer er veivisere for psykologene når de står overfor vanskelige dilemmaer, for eksempel når det skal gjøres en avveining mellom muligheten for stor medieeksponering (egeninteresse) opp mot interessene til menneskene de skal hjelpe.
Av psykologer forventes det at de skal være oppmerksomme på det profesjonelle ansvaret de har ikke bare for klienter, men også overfor den organisasjon og det samfunn som de lever og arbeider i.
En bevissthet om at man av andre oppfattes som representant for sin yrkesgruppe, bidrar til at man stiller seg spørsmålet om tjenestene våre kan misbrukes. Det er viktig at ikke tilliten til psykologprofesjonen svekkes.
Unge mennesker i en sårbar fase blottlegges
Fagetikken strekkes når psykologen legitimerer at unge mennesker i en sårbar fase skal blottlegge sine liv for hele den norske befolkning i gruppeterapi på TV.
Ikke bare får seerne være med inn i terapirommet, men vi skal også få «kikke inn« i ungdommenes til dels utleverende privatliv. Hele konseptet selges inn under betydningen av å være åpen om psykiske vansker, hvor modige deltagerne er, samt avmystifisering av hva som foregår i terapi.
Men holder argumentene gitt denne sterke eksponeringen av unge mennesker i en sårbar livsfase? Jeg mener nei.
Det er ikke lenger noe mystisk ved å gå til psykolog, og dersom man ønsker å drive god folkeopplysning om psykiske helseutfordringer hos ungdom, kan det gjøres på langt mindre selvavslørende måter. Men det er selvsagt ikke like underholdende som å få være med inn i terapirommet.
Opptakene blir ikke slettet
Det er ikke uten omkostninger å være åpen om alt. Åpenhet kan også skape avstand.
Når man har blottlagt sitt innerste mest sårbare, hvor skal man da leve sitt privatliv? Hva om historien endrer seg, hvilket den ofte gjør ettersom man blir eldre? Hvordan skal man få korrigert den historien om livet sitt som er festet til et fjernsynsopptak? Det vil jo ikke bli slettet.
Det ordner seg ikke alltid for snille gutter. Det må noen tørre å si | Ingeborg Senneset
Paradoksalt nok krever det å eksponere psykiske vansker at man har et fotfeste. Å dele historien sin gir riktignok andre mulighet til å kjenne seg igjen, men det krever styrke å vise frem sine kanskje svakeste sider. Kan unge mennesker forventes å foreta en slik evaluering av egne styrker og sårbarheter?
Kult er ikke nødvendigvis klokt
Et annet spørsmål er i hvilken grad «TV-terapi» gir et troverdig inntrykk av hva det vil si å gå i psykologisk behandling? I den virkelige terapiverdenen møter psykologer pasienter som ofte ikke er i stand til å formulere en eneste setning om hvor vondt de har det.
Det er ikke noe galt i at ungdommer har behov for bekreftelse i form av oppmerksomhet og aksept. Dette er legitime behov gitt den livsfasen de er i. Deltagerne vil kanskje selv si at de er med på noe som er kult og spennende. Men det som er kult er ikke nødvendigvis klokt.
Min hensikt er ikke å kritisere ungdommene som deltar i et slikt program. Mitt anliggende er å tematisere at mediene utnytter unge mennesker i en fase av livet der de har et stort bekreftelsesbehov.
Den viktigste åpenheten er ikke den som eksponeres på TV med innleid psykolog, men den som skjer her og nå og kanskje bare mellom to mennesker, slik Adrian Lorentsson i Mental helse ungdom har uttalt. Og for psykologenes del er det klokt å tale og handle tidsmessig, men ikke tilpasset tiden.
