Kronikk

Grünerløkka og Homannsbyen er begge et resultat av liberalismens ideer | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen
    Professor emeritus, Arkitekthøgskolen i Oslo
Olaf Ryes plass på Grünerløkka.

I Oslo ble det på 1800-tallet oppført to bydeler som begge var resultat av liberalismens ideer. Men de ble høyst forskjellig utformet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flertydighet er et typisk trekk ved 1800-tallets samfunn. Århundret var motsetningsfylt og sammensatt, og er blitt kalt en grotid for det moderne. Nå skulle samfunnsmakten spres til flere og ikke underlegges bare noen få som i eneveldet. Vingeklippingen av adelen til fordel for borgeren og opplysningstidens rasjonalisme til fordel for tanken rokket ved den tidligere maktretten basert på arv: Nå skulle alle med ambisjoner og evner i prinsippet kunne bygge seg opp fra null. Det var ideen.

De to revolusjonene

Denne ideen ble iverksatt etter to viktige revolusjoner, begge fra slutten av 1700-tallet. Den ene var sosial og slo til i Frankrike med rop om frihet, likhet og brorskap. Den andre var industriell og oppsto i England med nye tekniske oppfinnelser. Den franske revolusjonen formulerte selve drivkraften, mens den tekniske revolusjonen ga den et verktøy.

Tilsammen formet de et nytt Europa tuftet på liberalismen og dens tro på enkeltindividets muligheter. Tidens idealmann var ikke lenger fyrsten, men den driftige borgeren, industrimannen og kapitalisten som erobret landene med sine nye varer. Han som i London i 1851 arrangerte den første verdensutstillingen, i en bygning bare laget av jern og glass: " ... som en katedral for vår tid" (avisen The Times).

Thomas Thiis-Evensen.

Det flertydige ved 1800-tallet fikk sitt særlige uttrykk gjennom tolkninger av naturen og stilene. Men da begge sett gjennom liberalismens øyne: Det var det frittvoksende i den urørte naturen som fascinerte kunstnerne og det skiftende i stiluttrykkene som fascinerte arkitektene.

Naturen og friheten

Allerede Rousseau hadde på 1700-tallet formulert tanken om det «naturlige mennesket». Og til det uberørte Norge kom engelske lorder for å fiske laks i ville fossefall, og bonden ble hyllet som et ekte naturmenneske. Selve det uregjerlige ved naturen ble et sinnbilde på den friheten man søkte i samfunnet, den samme friheten som turgåeren opplevde i møte med kontrastene i landskapet.

Norske malere dro opp i fjellheimen for å tolke skyenes sveip og dalenes dyp, og poeter som Henrik Wergeland sammenlignet Stellas hofter med måkevinger og døde med et dikt til en gyldenlakk på sine lepper.
Nå kunne kunstnerne fritt velge sine motiver og fortolke dem som de ville, etter i århundrer å ha vært som lakeier hos fyrstene og blitt beordret til å male dem som himmelske guder. Og etter hvert, særlig mot slutten av århundret, ble tolkningene mer og mer også et uttrykk for malerne selv.

Fra da av ble myten skapt om den frie kunstneren, han som med feiende patos og alpelue på skrå, heller ville dø for sin kunst enn å være i lommen på en oppdragsgiver.

Homansbyen. Josefine gate/Gustavs gate. I bakgrunnen ses Gustavs gate 2. Et senklassisistisk bygg med utsiktstårn. Oppført i 1860 etter tegninger av arkitekt Georg Bull.

Heller ikke hager og parker skulle la seg temme av symmetriske akser og klippede symmetrier, som i barokken. Nå skulle de oppleves direkte som saftige utsnitt av naturen selv, med slyngede stier, skyggefulle lunder, sildrende bekker og overraskende utblikk.

Stilene og logoen

På samme måten skulle heller ikke arkitekturen på 1800-tallet bare ha ett stiluttrykk, men flere. Alle disse befant seg i historiens skattkiste: Klassisismen, gotikken, renessansen og barokken. Det var bare for arkitektene å forsyne seg.

Hvorfor? Fordi stilene ble betraktet som logoer som identifiserte hva en bygning skulle brukes til. Derfor bodde de nyrike i kopier av barokke slott som ga et slående alibi til borgeren og den rollen han hadde overtatt. Her inne ble det følgelig aldri snakket om penger ved supeene, det var jo bare noe man hadde, og slett ikke om skruer eller jeans, som var det man var blitt rik av. Da var det mer dannet å gjøre som forgjengerne og samle på kunst, la døtrene spille klaver og hornene blåse til jakt.

Og hva med alle de nye funksjonene som hadde oppstått i liberalismens kjølvann, som parlamenter, jernbanestasjoner, museer og teatre? I London fikk Parlamentet høye gotiske tårn etter forbilder av 1200-tallets rådhus, og i Oslo minnet Stortinget om en borg for å vise til folkemaktens styrke. Jernbanestasjonene ble laget som portaler inn til byene, enten i form av romerske triumfbuer, eller med symmetriske portstolper som på Vestbanen.

Også de gamle institusjonene fikk nye rekvisitter tilpasset innholdet: Kirkebygget skulle være i gotisk stil for å minne om tiden da kristendommen dominerte, og universitetene skulle være i gresk stil for å minne om Hellas som var vitenskapens vugge. Mens dragestilen skulle gi tankeflukt til vår heroiske historie, som et pek mot svenskene.

Grünerløkka ble bygget for industriarbeidere og lå tett inntil fabrikkene langs Akerselva, med små leiligheter i høye kvartaler rundt trange gårdsrom.

Borgeren og arbeideren

I Oslo ble det oppført to bydeler på 1800-tallet som begge var resultat av liberalismens ideer. Men de ble høyst forskjellig utformet, først og fremst fordi de samme ideene ga så ulike sosiale utslag.

Homansbyen, med sine frittliggende villaer, ble bygget for tidens intellektuelle borgerskap som professorer, embetsmenn og diktere.

Grünerløkka ble bygget for industriarbeidere og lå tett inntil fabrikkene langs Akerselva, med små leiligheter i høye kvartaler rundt trange gårdsrom « ... der solen bare har en times frist» (Rudolf Nilsen).

Disse forskjellene mellom områdene ble begge tydet ved hjelp av stilhistorien. Sogar under oppsyn av samme arkitekt: Georg A. Bull.

Homansbyen og privatlivet

Homansbyen var uttrykk for det private. Ikke bare lå husene fritt og demonstrativt isolert fra naboene. Også dype forhager, gjengrodd av frittvoksende syriner, grupper av grantrær og eksotiske blodbøker, hindret innsyn fra gatene. Og små lysthus til familiesamlinger rundt samovaren, ga beboerne en illusjon av å ha tatt en svipptur ut i naturen. Og alle husene var i forskjellig stil, som «et maskeradeopptog», fnyste Camilla Collett, men altså helt i tråd med samtidens teorier der «privatboligen skal uttrykke hver manns karakter, stilling og historie ... liksom et monument over eieren» (Loudon 1835).

Selv vindusomramningene skulle avspeile beboerens egenskaper: Skarpe og geometriske for den intellektuelle, bølgende og myke for den følsomme, vibrerende og lineære for den nervøse.
Så da en kjøper ønsket et minne fra en vellykket tur i Loire-dalen, var det bare for arkitekten å slå opp i katalogen og kopiere et Loiredalslott i miniformat. Eller den middelalderinteresserte fra Vestlandet som fikk en kopi av Håkonshallen. Og den klassisk dannede som fikk bo i et gresk tempel med flate søyler.

Paulus kirke på Grünerløkka. Det rause tårnet på kirken skulle føre blikket opp til Gud, og dermed styrke moralen, særlig blant drikkfeldige.

Grünerløkka og fellesskapet

Grünerløkka var uttrykk for fellesskapet. Industriarbeiderens livsform lå ikke i privatliv og individualisme, mente man, men i arbeidets fellesskap og samvirke. Alle leiegårdene var i enkel, gresk stil som passet til et demokratisk boliguttrykk, med pussede pilastre og bjelker i gips.

Fellesbyggene derimot, ble oppført i rød tegl der de tunge fabrikkene langs fossefallene var i romansk stil, kirken var i svimlende gotikk med et av byens høyeste tårn, og skolen var i balansert renessanse.

Fabrikkene kunne minne om befestede borger på steile klipper, der synet av dem skulle gjøre arbeiderne stolte. Det ga økende trivsel og ditto produksjon, mente man. Det rause tårnet på kirken skulle føre blikket opp til Gud, og dermed styrke moralen, særlig blant drikkfeldige. Mens skolebygningens former skulle assosiere til kunnskap og kultur, og dermed motivere til lesning og oppbyggelse.

Grünerløkka skole.

Kirken og skolen lå symmetrisk og monumentalt rett overfor hverandre med en stor park imellom seg. Og en park var til for alle, der de tre skulle gi et bilde av tidens syn på fellesskapets verdier. Med folkekirke, folkepark og folkeskole i ett.

Arven

Hvor lenge varte historismen? Til første verdenskrig, da den gamle verden brøt sammen. Men det gjaldt bare borgerens verden med sin individualisme og aristokratiske referanser. For industriarbeideren gjaldt friheten det som gavnet massene og deres kollektive behov for sosiale forbedringer. Nå ble naturen betraktet som nyttig ressurs. Arkitekturen skulle løse fysiske behov og vise sine sanne konstruksjoner, uten historiens tilsløringer.

Modernismen var født og funksjonalismen ble svaret.

Men er den nyrike ute av bildet? Nei, men nå kjøper han bare samtidskunst, går i jeans og bor i flate leiligheter omgitt av glass.

Og Grünerløkka er blitt kul.

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Grünerløkka
  3. Byutvikling
  4. Akerselva
  5. Oslo før