Håndteringen av vår flyhistorie er en nasjonal skam | Cato Guhnfeldt

Historien om fly- og luftfartsmuseet er et eksempel på hvordan demokratiet på samme tid både seiret men også ble misbrukt.

Vi har en Riksantikvar som ikke klarer å frede historiske Kjeller flyplass eller deler av den, en av verdens tre eldste flyplasser i kontinuerlig drift siden den ble åpnet i 1912. Hvor pionérene fløy, hvor Norges flyfabrikk for Hærens fly lå før krigen, hvor tyskerne bombet 9. april 1940 og hvorfra det norske Luftforsvaret ble utbygget i etterkrigsårene.

Et sted som i dag er hjemmet til den største flyvende samling av veteranfly i hele Nord-Europa, forsøkt beskyttet av Kjeller Flyhistoriske Kulturpark. Og som dessuten er det historisk riktige sted for etablering av et fremtidig flymuseum i Sør-Norge.

Vi har fartøyvern i Norge men ikke flyvern! To grupper av entusiaster arbeider i øyeblikket mot alle odds med å skrape sammen midler slik at Norge kan få et flyvende Spitfire jagerfly, landets hovedangrepsvåpen utenfor landets grenser under 2. verdenskrig. Dessuten et Gladiator dobbeltdekker jagerfly som forsvarte land, hovedstad og kongehus i Norgeshistoriens første luftkamp over Oslofjorden 9. april 1940. Hadde både Spitfire’en og Gladiator’en vært skip, hadde trolig pengene ligget på bordet for lenge siden.

Nasjonal betydning

Fordi Sør-Norge fikk OL på Lillehammer og storflyplass på Gardermoen, måtte den nordlige landsdelen også få «noe» mente noen politikere, og det nye fly- og luftfartsmuseet ble i 1993 lagt til Bodø.

Distriktspolitikken vant samtidig som protesterende og skuffede krigsveteraner som hadde samlet inn penger til et flymuseum på Kjeller, ble trøstet med en gratis lunsj i Stortingets lokaler.

Med vedtaket ble hovedstadsprinsippet brutt, prinsippet om at bærende nasjonale institusjoner bør legges til eller nær hovedstaden som en sentral felles løsning for nasjonen. Det er derfor operaen ikke ligger i Alta, Munchmuseet i Haugesund, Nationaltheatret i Trondheim, Riksarkivet på Røros og Stortinget i Risør. All steder nevnt inkludert Bodø er bra steder. Det er bare ikke slik man gjør det.

Flymuseumssaken er ikke løst

Flyhistorien ble ikke ansett som «finkultur» som Edvard Munch og vikingskatter, derfor kunne den «eksporteres». Ved valget av Bodø ble Norges historiske samling av militærfly delt i to, direktøren for Forsvarsmuseet som ble pålagt vedtaket, valgte å gå av, og Bodø ble ufortjent et skjellsord på manges lepper. Men verst var det at hovedtyngden av landets befolkning, inkludert hundretusenvis av barn og skoleelever i Sør-Norge, i praksis under sin oppvekst og i sine liv fikk lært lite eller ingenting om sitt lands fly- og luftkrigshistorie. Et nasjonalmuseum er først og fremst til for flest mulig mennesker, ikke til som et politisk byttemiddel eller en praktisk løsning for å tilfredsstille lokal stolthet og lokalt næringsliv inkludert en bank – i dette tilfellet Nordlandsbanken.

Den kalde krigen

Å sette seg på flyet til Bodø som flere politikere foreslo, skjer ikke i praksis, noe «alle» visste. Byråkrater og politikere trodde feilaktig at flymuseumssaken ble løst. Angivelig tror de det fortsatt. Man fikk et sted å plassere vel halvparten av flyene og historien til glede for de få, men neglisjerte det faktum at den brede, nasjonale tilstrømning til museet i praksis uteble. Da har man gjort knefall for hovedhensikten med et nasjonalmuseum før dørene åpnes. Bodø som et forsvarssenter under den kalde krigen fortjener et museum. Men det gjør også hovedtyngden av landets befolkning i sør som fortsatt ikke har et museum.

Respektløst overfor krigsveteranene

En halv, kunstig oppdelt flysamling står i dag utstilt på Gardermoen, i en bygning som pr. definisjon ikke får kalle seg et museum. Der staten i sin tid skjøv sitt driftsansvar fra seg over på private hender, noe som til slutt endte med stengte dører, krangling om penger og rettigheter til fly og gjenstander, og til slutt utbetaling av statlige «løsepenger» for å få åpnet dørene igjen i 2017.

Fly er ikke bare mekaniske gjenstander. De viser oss «luftstien» som pionérene gikk opp før oss.

De symboliserer håpet til unge flyelever i Little Norway-leiren i Canada som ville slåss mot fienden. De var verktøyet for å beskytte konvoiene og nedkjempe ubåter i Slaget om Atlanterhavet. De representerer løsningen da hemmelige agenter ble fløyet til Norges kyst eller hentet ut igjen på flukt med Gestapo i hælene. De viser luftvåpenet i kamper mot fiendtlige fly og i angrep mot bakkemål, dessuten som stifinner for allierte fly satt inn mot tysk skipsfart langs Norskekysten. De var også del av landets garanti for fortsatt fred og frihet under den kalde krigen. Endelig står flyene der som tause men håndfaste vitnesbyrd om de mange nordmenn som fløy dem og som også ga sine liv.

Det er ikke ofte man er vitne til at et stortingsflertall tråkker på nasjonalflagget – i overført betydning.

Men det skjedde i flymuseumssaken. Fordi stortingsflertallet snudde ryggen til brorparten av landets befolkning og hovedstadsprinsippet. Fordi det opptrådte respektløst overfor krigsveteranene, deres krigsinnsats og innsamlingsaksjon. Og endelig fordi det neglisjerte faglige råd og flere utredninger. Men stortingspolitikere er også bra folk. Derfor var det flere i partiet Høyre som førte an i saken, som skammet seg over utfallet. Saken ble et eksempel på hvordan demokratiet på samme tid både seiret men også ble misbrukt. Det kan gå to år, 20 år, 100 år eller 1000 år, men flymuseumssaken vil aldri forsvinne før den er løst.

Brutte politiske løfter

Krigsinnsatsen representerer selve grunnfjellet av Luftforsvarets historie.

I 2009 lovet forsvarsgrenens ledelse å redde krigshistorien med bidrag fra krigsveteranene selv på en fullgod og endelig måte i møte ansikt-til-ansikt med 500 veteraner og deres pårørende i Colosseum kino i Oslo.

Løftet ble gitt etter at fire F-16-fly i formasjon og nærmest som en garanti hadde overfløyet de fremmøtte på vei på rød løper inn i salen. Syv år senere, etter at jagerskvadronenes krigshistorie nesten var ferdig (skrevet av undertegnede med støtte av både Forsvarsdepartementet og Luftforsvaret), brøt en ny ledelse løftet, rede til å kaste våre to maritime skvadroners krigshistorie, til nå bare dekket av kapitler i oversiktsbøker og et par biografier, ut av vinduet med badevannet. Forsvarsgrenen har i tillegg et fullstendig utdatert krigsminnesmerke over de falne provisorisk plassert i en bakgård på Akershus festning, steinblokker med navn nærmest lagret på rekke og rad i påvente av noe bedre, og som man gjør honnør foran to-tre ganger i året og så glemmer.

Det er grunn til å minne om at det største og viktigste minnesmerket av alle er historien selv formidlet til mennesker, ikke taus og bortgjemt granitt.

I lys av våre myndigheters vilkårlige, midlertidige, vikarierende og uprofesjonelle politikk er det 25 år etter stortingsvedtaket på tide å påpeke at ivaretagelsen og formidlingen av vår fly- og luftkrigshistorie, med noen hederlige unntak, er en nasjonal skam.

Les flere historiske artikler av Cato Guhnfeldt her :