Norske eliter fornekter sin makt og sine privilegier | Marte Mangset

De har mindre selvinnsikt enn franske og britiske eliter.

De siste ukers elitedebatt i Klassekampen og andre medier har vist en fascinerende manglende innsikt i egen posisjon blant norske eliter.

Både samfunnstoppene som er blitt intervjuet, og mediefigurene som har kjørt debatten, har gitt uttrykk for at eliter er et begrep som passer best på andre enn dem selv, i den grad det er relevant i Norge overhodet.

Dette er ikke bare et resultat av en debatt som kom skjevt ut med utgangspunkt i et intervju hvor Trygve Slagsvold Vedum gikk hardt ut mot en mektig Oslo-elite som lever fjernt fra «vanlige folk». Dette er helt i tråd med forskning som viser at norske eliter i mindre grad enn sine europeiske kolleger erkjenner at de har mer makt og privilegier enn folk flest.

Elitens motstand mot elitisme

I et forskningsprosjekt om eliter i Norge, Frankrike og Storbritannia intervjuet jeg 81 byråkrater i lederstillinger i finans- og kulturdepartementene i disse landene. Et klart mønster kom til uttrykk. Da jeg spurte «er du en del av eliten?», svarte de norske toppbyråkratene i stor grad «nei», i tråd med det vi har sett i avisene den siste tiden. De franske og britiske svarte i langt større grad «ja, jeg er jo det».

Er dette fordi vi ikke har eliter i Norge? Eller fordi norske eliter har mindre selvinnsikt enn franske og britiske?

Hvis vi definerer eliter som folk som sitter i lederposisjoner i institusjoner med mye makt, er toppbyråkrater i sentralforvaltningen åpenbart del av en elite. Men eliter kan være mange ting.

Det de norske var veldig opptatt av å understreke, var for det første at de ikke følte seg adskilt fra vanlige folk eller som noen som så ned på vanlige folk. De sa de ikke var del av eliten fordi de sto på et fullstappet pendlertog til jobben hver morgen. Slike ting har vi også hørt i avisene de siste dagene.

Franske og britiske er makten bevisst ...

Denne formen for motstand mot elitisme var ikke de norske toppbyråkratene alene om. Også de franske toppbyråkratene snakket om at de tok en fullstappet metro til jobb om morgenen, og de britiske om at de sto som sild i tønne på tuben. Heller ikke de følte seg som noen elite i akkurat de øyeblikkene.

Men det de franske og de britiske toppbyråkratene innrømmet, var at de hadde mer makt enn den ordinære borger. Mer makt til å påvirke politikken, til å påvirke beslutninger på områder som har konsekvenser for mange mennesker, som pensjonsrettigheter og skattenivåer, om nedlegging av biblioteker eller opprettelse av støtte til kulturtilbud.

Denne makten var de seg bevisst, og de forsto at det ga dem en form for eliteposisjon. De syntes ikke det var illegitimt, de mente de hadde gjort seg fortjent til denne makten gjennom de tøffe utdanningsløpene og karriereløpene de hadde gjort, men de erkjente at de satt i en eliteposisjon.

... Og har selvinnsikt om økonomisk elite

Videre erkjente de franske toppbyråkratene at de var del av en økonomisk elite. De sa «jeg tilhører jo de ti prosent høyest lønnede i befolkningen, så det er klart jeg er del av en økonomisk elite». Dette tyder også på selvinnsikt, de tilhører faktisk de ti prosent høyest lønnede i Frankrike. Dette stemmer med vårt bilde av den franske statsadelen, en fransk byråkratelite som flotter seg med gode restauranter og dyr vin.

Da jeg spurte de norske toppbyråkratene om de var del av noen elite, var det flere som sa at de var i hvert fall ikke del av noen økonomisk elite. Det interessante er at da jeg undersøkte hvor disse lederne i sentralforvaltningen befant seg i lønnsstatistikken, befant de fleste av dem seg også blant de ti prosent høyest lønnede i landet. Mens de franske toppbyråkratene var bevisst at de tilhørte en økonomisk privilegert gruppe, var de norske fullstendig ubevisst dette.

Norske ledere bør tenke over sine privilegier

Nå skal det sies at det å tilhøre de ti prosent høyest lønnede i landet ikke betyr det samme i Norge som i Frankrike. Fordi vi har en mer sammenpresset lønnsstruktur i Norge, er det mindre avstand fra lønnstoppen til bunn enn det er i Frankrike. Det er mye større forskjell mellom de ti prosent høyest lønnede og gjennomsnittslønnen der. Det er en av flere grunner til at Norge er et mer egalitært samfunn enn Frankrike.

Likevel, de som sitter i lederstillinger i forvaltningen i Norge, kunne nok ha godt av å tenke litt mer gjennom hva slags privilegier de har, og dermed at de kanskje har et litt annet utsyn på livet og samfunnet enn de som har mer av en gjennomsnittsinntekt, eller de som befinner seg blant de ti prosent lavest lønnede.

Hva slags posisjon man selv sitter i, kan ha noe å si for hvordan man fortolker politikken og hva man anser som den mest fornuftige beslutningen.

Mine eliteforskningskolleger ved UiO og ISF har understreket i mediene i det siste at det finnes flere typer eliter, og at de ulike elitegruppene besitter ulike former for makt over ulike deler av samfunnet. Dette er et veldig viktig poeng.

Det er en interessant diskusjon vi kunne ført om hvor mye makt toppene i kulturfeltet egentlig har, og om forholdet mellom økonomisk og politisk makt. Men toppene i mediefeltet bør uansett erkjenne at deres mulighet til å forme offentlig debatt skiller dem klart fra den ordinære borgers.

Les også

Kommentar av Andreas Slettholm: Norsk elitedebatt forblir en svarteperkonkurranse. Det er å kaste bort et nyttig begrep.

Bevisstgjøring er ikke elitisme

Jeg har også forståelse for at Mímir Kristjánsson synes det er mest interessant å rette søkelyset mot den økonomiske eliten. Den har en egen evne til å holde seg ute av rampelyset og unndra seg kritikk. Marianne Nordli Hansen, professor i sosiologi ved UiO, viser i sine studier at selv om det er begrensede lønnsforskjeller i Norge, så har vi en politikk som gjør det mulig med en opphopning av formue som gir klare økonomiske eliter også her.

Det er viktig å føre en debatt om eliter og maktfordeling som setter søkelyset på dette. Samtidig tyder de mange uttalelsene i det siste, og forskningen, på at det er flere elitegrupper enn den økonomiske som kunne trenge litt oppmerksomhet og bevisstgjøring.

Man trenger ikke være elitist og ta avstand fra vanlige folk, selv om man erkjenner at man har mer makt og privilegier enn den ordinære borger. Det burde både norske toppbyråkrater og norske medietopper innse.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter