Kronikk

Kronikk: Blodsbånd betyr visst noe likevel | Morten Horn

  • Morten Horn, lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, UiO

Elefanten i rommet er barnas behov – herunder deres mulighet til å vokse opp med et forståelig bilde av hvem som er deres opphav og hvor de kommer fra. Illustrasjon: Arne Nøst

Det er et paradoks at vi for et tiår siden strammet inn på reglene for sæddonasjon – mens anonym sæddonasjon i Danmark i dag brukes som argument for å tillate eggdonasjon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som medisinstudent på 90-tallet fikk jeg tilbud om å donere sæd for noen hundrelapper. Noen av gutta syntes det hørtes stilig ut, men for meg var det uaktuelt. Jeg forsto at jeg kunne hjelpe fortvilte barnløse par – risikofritt, ettersom det var anonymt. Men det føltes helt feil å skulle bli opphav til barn jeg aldri ville få møte. Biologien tok overhånd.

Morten Horn, lege og forsker ved Senter for medisinsk genetikk, Universitetet i Oslo Øystein H. Horgmo


I dag er vi kommet lenger. Vi har lagt bak oss det overdrevne fokuset på genetikkens betydning. I Aftenpostens reportasje 9. januar om at et flertall støtter eggdonasjon, målbærer Maria (31) det moderne synet på et foreldreskap i endring: «At genetikken skal være et så stort argument, forstår jeg ikke.» Merkelig, da, er at hun like etterpå gjør det klart: «– Nei, å ha gitt bort mine egg til en bank, tror jeg ikke jeg ville vurdert engang.»

Hvorfor ikke tro? Hva gjør det å gi bort egne egg til en ukjent medsøster som ikke kan bruke sine egne? Anonymt, slik det gjøres ved kommersiell eggdonasjon? Det er vel ikke slik at hun blir mor, bare fordi egget hennes blir til et menneske? Men kanskje betyr genetikken noe likevel.

Slektskapet former identitet

Dette handler ikke bare om «Tore på sporet». Menneskets historie, og mye av litteraturen vår, er preget av betydningen av blodets bånd. Det er egentlig lite ved vår natur og kultur som tilsier at det er betydningsløst hvem du er genetisk i slekt med. Snarere tvert om er slektskapet – og ikke bare den sosiale bakgrunnen vår – noe som former vår identitet og skaper følelse av fellesskap. Det er mange eksempler på at sosiale bånd kan være sterke – men dét svekker ikke betydningen av de genetiske.

  • Aftenposten mener: Ja til eggdonasjon

I våre dager har genetikken fått ny betydning. Riktignok kan vi nå teste hele vårt genom for noen tusenlapper. Men det er så mye vi ikke vet om genenes funksjon – noe av den mest pålitelige kunnskapen om sykdomsdisposisjon og egenskaper får vi fortsatt gjennom slektshistorien.

Krav om åpen identitet for sæddonorer

Frem til 2005 foregikk sæddonasjon altså anonymt i Norge – donorenes identitet ble regelrett slettet, det er umulig å spore dem opp. Legen Øystein Magnus, som den gang prøvde å rekruttere meg som donor, har fortalt vanskelige historier om donorbarn som ønsket å finne informasjon om sin far, uten at han kunne hjelpe.

Mange donorbarn har et helt avslappet forhold til dette. Men for dem som gjerne vil vite, så er det ingen utvei.

Svart marked for donorsæd

Fra 2005 vedtok Stortinget, med støtte i FNs barnekonvensjon, at alle barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav, så sant råd er. Det ble krav om åpen identitet for sæddonorer og forbud mot importert av sæd fra anonyme danske donorer. Siden har det vært knapphet på donorsæd ved norske fertilitetsklinikker og lange ventetider.

Løsningen for dem som trenger sæd, har vært fremveksten av et «svart» marked for sæddonasjon, som P3-dokumentaren beskrev i 2014. Andre reiser til Danmark og benytter seg av anonyme sæddonorer der. Felles for dem er at de omgår myndighetens krav om at donor skal være kjent og sporbar.

Betydningen av åpenhet

Alle fremhever betydningen av (tidlig) åpenhet overfor donorbarn. Men i en svensk studie fra 1998 hadde bare 11 prosent av foreldrene fortalt barna om hvordan de ble til.

Noen fedre føler (ikke helt uforståelig, kanskje) sitt farskap truet dersom det eksisterer en annen «pappa» der ute. Noen velger bevisst anonym donor, for å gjøre det lettere å fortelle barnet at det er født etter sæddonasjon.

Ny form for forskjellsbehandling

Mange er i debatten om eggdonasjon opptatt av å likestille kvinner som mangler egg med menn som mangler sæd, og deres mulighet til å bli foreldre ved hjelp av kjønnscelledonasjon. Men når dette løses gjennom anonym donor, oppstår en ny form for forskjellsbehandling: De av oss som kjenner vårt opphav, og de som for alltid er avskåret fra å få vite om det.

Menneskets historie, og mye av litteraturen vår, er preget av betydningen av blodets bånd.

Det er et stort problem i debatten om assistert befruktning at vi mest snakker om menn og kvinners rett til hjelp til å få egne barn. Det er legitime og veldig forståelige behov, det skjønner ikke minst vi som har barn selv. Jeg klandrer ikke dem.

Men elefanten i rommet er barnas behov – herunder deres mulighet til å vokse opp med et forståelig bilde av hvem som er deres opphav og hvor de kommer fra. Familier er i endring, og det kan ofte gå bra. Men vi kan ikke vite at alle donorbarn vil oppleve at genetikken ikke betyr noe – når hverken Maria eller jeg føler det slik.

Særlig motiverte foreldre

Det fremheves med styrke at barn født ved assistert befruktning er «ønskebarn» – ønsket og elsket. Det er bra! Men vi som har egne barn, vet at det ikke er automatikk i at elsket og ønsket betyr at man lykkes med å gi barnet en god oppvekst.

Det er viktig å tenke over: De som i dag får barn gjennom banebrytende metoder som eggdonasjon og surrogati, er antagelig nettopp slik de beskrives: Særlig motiverte og ressurssterke foreldre som har både viljen og evnen til å overstige hindringene underveis.

Dersom vi legaliserer – og dermed normaliserer – det å få barn på denne måten, gjør vi dette enklere også for oss mer gjennomsnittlige mennesker. Det er ikke gitt at erfaringene fra den første bølgen av reproduksjonspionérer lar seg overføre hvis dette blir et ordinært, lovlig helsetilbud i Norge.

Usikkerhet om opphav

Sæddonasjon og problematikken med «far er ikke far» har eksistert til alle tider – i form av sidesprang og voldtekter og skiftende familieforhold. Uansett hva myndighetene måtte vedta av lover, vil par som ønsker sæd kunne skaffe seg og inseminere på egen hånd.

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen fortalte nylig til VG hvordan hun ordnet det, i fellesskap med en homofil venn som også ønsket seg barn. Det er livets lodd, at hverken fedre eller barn kan være helt sikre på om de er i slekt. Men med morsskapet har det, i all vår tid, vært annerledes.

Det viktigste poenget er at denne usikkerheten om opphav som hører farskapet til – den er ikke en bonus for barnet. Det er et paradoks at vi for et tiår siden strammet inn på reglene for sæddonasjon – mens i dag brukes den overveiende anonyme sæddonasjonen i Danmark som argument for å tillate eggdonasjon. Kanskje burde vi heller spørre oss om sæddonasjon virkelig er forenlig med å sette barnets beste i høysetet.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Biologi
  2. Genetikk
  3. Barn og unge
  4. Donorbarn
  5. Surrogati

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Høyre bør snu om eggdonasjon. Motargumentene våre holder rett og slett ikke vann. | Kristian Tonning Riise

  2. NORGE

    KrF-gjennomslag: 15-åringer skal få vite navnet på sæddonor

  3. DEBATT

    Sæddonasjon – en historie om hemmelighold

  4. KRONIKK

    Hvorfor sa Bioteknologirådet ja til at en enslig mor kan bli forelder?

  5. DEBATT

    Folket og fagmiljøet ønsker eggdonasjon

  6. DEBATT

    Meninger: Forbudet mot eggdonasjon bør oppheves