Fest eller gravøl?

Når vi trekker i finstasen 17. mai for å feire Grunnlovens 200-årsjubileum, er faren stor for at det ikke lenger er noen arv igjen å feire.

I Stortinget venter en rekke grunnlovsforslag basert på Menneskerettighetsutvalgets rapport, som bytter ut det liberale verdigrunnlaget for den norske staten med tankegods som stammer fra to tradisjoner som opprinnelig tok avstand fra det liberale demokratiet: Marxismen og katolisismen.

Hensikten med det liberale demokratiet er å styre samfunnet etter lover som ivaretar alles rett til frihet. Med frihet mener jeg ikke her frihet til å velge å gjøre hva jeg vil så lenge det ikke skader andre, men frihet fra andre menneskers tvingende vilje. Slaveri er et ekstremt tilfelle av slik ufrihet, men alle forbrytelser, fra tyveri til mord, består i krenkelse av offerets rett til ikke å bli påtvunget forbryterens vilje. I et liberalt demokrati må derfor retten til frihet være den grunnleggende menneskerettighet.

Gjennomslag for katolisisme?

Menneskerettighetsutvalget påstår derimot: «Livet er den helt grunnleggende verdi, og retten til liv danner utgangspunktet for de øvrige menneskerettighetene» (105). Det virker som utvalgsmedlem Janne Haaland Matlary har fått gjennomslag for sin katolisisme. I en kronikk som skulle vise at abortloven strider mot menneskerettighetene, argumenterte hun nettopp med at retten til liv er den «første» og «mest grunnleggende menneskerettighet».

Den katolske tolkningen av menneskerettighetene har en viktig kilde i pliktlæren til Thomas Aquinas. Han mente at det finnes en rekke goder som er nødvendige for et menneskes fulle realisering som rasjonelt vesen. Disse omfatter, foruten livet selv, nødvendige materielle og åndelige goder, som mat og kunnskap. Ifølge Thomas er det absolutt forbudt med hensikt å ødelegge disse godene for noe menneske, og moralsk påbudt å fremme dem.

Vanskelig for en marxist

Arven fra Thomas kommer også til uttrykk når utvalget betoner at «de sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter må være oppfylt for at målet om et menneskeverdig liv kan nås for alle». Utvalget bygger på FNs Verdenserklæring, § 22, hvor nythomismen formelig springer en i øynene: "Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser."

Slagordet fra Det kommunistiske manifest, «fra enhver etter evne, til enhver etter behov», var en annen viktig kilde for FN. Eleanor Roosevelt beretter at «den sovjetiske representanten tok aktiv del i diskusjonen og utformingen av særlig de sosiale og økonomiske rettighetene». Men helt uproblematisk var det nok ikke for en marxist. Marx hadde jo avvist menneskerettigheter som borgerlig ideologi.

De ivrigste pådriverne for de sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettighetene skal ha vært delegater fra latinamerikanske utviklingsland. De fleste av disse «var ikke inspirert av Marx og Engels, men av Leo XIII and Pius XI», skriver Mary Ann Glendon, professor i jus ved Harvard. Også forfatterne av Verdenserklæringen var sterkt påvirket av katolisismen. Charles Malik hentet argumenter fra Thomas og de to pavenes sosialfilosofiske rundskriv, og René Cassins karakteristikk av menneskerettighetene som de prinsipper som er nødvendige for at mennesket «fullt ut kan realisere sin fysiske, moralske og intellektuelle individualitet», er nythomistisk.

Retten til frihet

Til tross for at Cassin insisterte på at menneskerettighetene utgjør en udelelig enhet, ble de fordelt på to ulike typer menneskerettighetskonvensjoner. Grunnen er at de sivile og politiske menneskerettighetene er modellert etter de klassiske frihetsmenneskerettighetene, som uttrykker en helt annen politisk filosofi enn de sosiale, økonomiske og kulturelle. Det virker som bare en nythomistisk tolkning kan gi inntrykk av enhet. Men nythomismen strider mot det liberale demokratiets grunnprinsipp. Her må retten til frihet, ikke retten til liv, være den «første» og «mest grunnleggende menneskerettighet», og statens begrunnelse være å beskytte borgernes frihet.

Da er det lett å tro at liberalt demokrati er uforenlig med velferdsstaten. Fraværet av statlig velferdspolitikk i de tidlige borgerlige demokratiene, der hjelp til trengende ble overlatt til private, veldedige aktører, synes å bekrefte det. Ikke rart at både Marx og paven forvekslet liberalt demokrati med økonomisk liberalisme.

Staten har plikt og rett

Men den demokratiske velferdsstaten kan bare tuftes på retten til frihet: Siden privat velstand forutsetter statens sikring av rettighetene som muliggjør alles frihet, har staten rett og plikt til å tvinge borgerne til å bidra til nasjonale velferdsordninger som en gjenytelse. Dette begrunner velferdsborgerrettigheter underlagt den ordinære demokratiske tautrekkingen, ikke velferdsmenneskerettigheter av "Grunnlovs rang". (Noe annet er at velferdsordningene blir utvidet til visse besøkende fordi Norge er en stat blant stater.)

Dette bør være tungtveiende argumenter mot hele pakken av menneskerettighetsforslag. Skal Norge få en katolsk grunnlov, 500 år etter reformasjonen? Verre er det at forslagene er i strid med den liberale politiske filosofien som i dag – liksom i 1814 – legitimerer den norske staten. For den er kjernen i de «prinsipper» og den «konstitusjonens ånd» som grunnlovsendringer aldri må motsi (Grunnlovens § 112).

Kaster loss fra folkeviljen

Flertallet av norske rettslærde synes å mene at «prinsipper og ånd» ikke er en rettsregel. Men hvis Stortinget selv forvalter bestemmelsen, vil bukken passe havresekken, og representantene kunne kaste loss fra folkeviljen. Også hvis «prinsipper og ånd» ikke skulle være en regel som gir grunnlag for rettslig prøving, vil det være forkastelig å vedta grunnlovsendringer i strid med bestemmelsen. Særlig fordi våre folkevalgte ikke ga folket reell mulighet til å ta stilling ved høstens stortingsvalg, slik § 112 også legger opp til.