Fastlegelotteriet - med livet som innsats?

Vi trenger bedre prosedyrer for listereduksjon enn den nåværende loddtrekningen.

Mange pasienter får plutselig og uventet en melding om at de har fått ny fastlege fordi den tidligere fastlegen har redusert listen sin. Dette kan ha alvorlige helsemessige konsekvenser for eldre og kronisk syke. Vi trenger bedre prosedyrer for listereduksjon enn den nåværende loddtrekningen.

Fastlegene har for mye å gjøre, og mange ønsker å redusere listen sin. I dag skjer dette enten ved at listen stenges for nye pasienter eller ved tilfeldig uttrekking – et lotteri.

I det første tilfellet vil listen gradvis bli kortere fordi personer dør, flytter eller bytter fastlege av andre årsaker. Men slik listereduksjon tar lang tid, og mange fastleger ber nå kommunen om en aktiv og brå listereduksjon. Det kan de ha rett til etter avtaleverket.

Dette skjer ved at et avtalt antall pasienter fjernes fra listen ved tilfeldig uttrekk. Familier skal likevel holdes samlet på én liste.

Denne ordningen med loddtrekning er forskriftsfestet og begrunnet i et ønske om å være mest mulig rettferdig. Man kan ikke overlate til fastlegen selv å bestemme hvilke pasienter som skal ut av listen. Legene hverken kan eller bør skille mellom «verdige» og «uverdige» pasienter på denne måten.

Kontinuitet hos fastlegen kan være livreddende

Prosedyrene for aktiv listereduksjon har stått uendret siden fastlegeordningen ble innført i 2001, men ny forskning gir grunnlag for å stille spørsmål ved om loddtrekning er den beste metoden for listereduksjon.

Fastlegen er ikke like viktig for alle. Ved loddtrekning vil det være like stor risiko for at en gammel og syk pasient mister fastlegen sin, som en ung og frisk pasient.

Vi vet nå mer om hvor viktig kontinuitet er, at fastlegen har kjent deg gjennom mange år. I en studie med data fra fastlegeordningen har vi funnet at risikoen for å bli lagt inn på sykehus eller å dø avtar parallelt med antall år du har hatt samme fastlege.

Hvis du mister en fastlege du har hatt i minst 15 år, får du 28 prosent høyere sannsynlighet for å bli lagt inn akutt på sykehus det første året, og det er 25 prosent mer sannsynlig at du dør.

Men effekten er stor allerede etter seks til ti år, henholdsvis 20 prosent økt risiko for å bli lagt inn på sykehus og 15 prosent for å dø. Og dette gjelder selv om du får ny fastlege, fordi man må opparbeide ny gjensidig kjennskap til hverandre.

Det kan altså få store konsekvenser å miste en fastlege man har hatt over lang tid. Konsekvensene er åpenbart størst for dem som i utgangspunktet har høy risiko. Her kan vi snakke om et lotteri med livet som innsats. Vi mener derfor at det bør utredes alternative prosedyrer for hvordan man gjennomfører aktiv listereduksjon.

En alternativ prosedyre basert på ansiennitet

En nærliggende tanke er å basere uttrekket på ansiennitet, slik man gjorde i 2001 da man innførte fastlegeordningen og inviterte alle innbyggerne til å velge fastlege. Alle fikk da anledning til å prioritere tre leger. Man måtte oppgi hvor lenge man hadde vært pasient hos disse.

Resultatet ble at bare én av 1000 mistet en lege de hadde hatt i mer enn 15 år, og de aller fleste andre fikk oppfylt sitt første ønske.

Risikoen for uheldige medisinske konsekvenser vil være minst dersom man ved listereduksjon flytter de pasientene som har kortest ansiennitet hos fastlegen. Eldre og pasienter med kronisk sykdom vil da i stor grad bli skjermet mot å måtte bytte fastlege, ettersom de er overrepresentert blant dem som har hatt samme fastlege lenge.

Unntak kan være nødvendig

Uansett hvilken metode man har valgt for listereduksjon, kan det være behov for særlige unntak fra hovedregelen. Når man blir flyttet til ny fastlege, nullstilles ansienniteten, og man risikerer å bli rammet én gang til ved en senere anledning.

De som har vært utsatt for slik listereduksjon én gang, bør derfor slippe dette for fremtiden.

Man kan også tenke seg at en ny fastlege har tatt over listen og raskt innser at listereduksjon er nødvendig. Da vil de fleste pasientene ha samme, korte ansiennitet, og det har mindre betydning hvem som må ut av listen. Da kan loddtrekning være en grei metode.

Dessuten kan det være behov for spesialordninger for noen svake grupper, for eksempel funksjonshemmede barn. Disse vil som regel ha behandlingskontakt i spesialisthelsetjenesten, og vedkommende spesialist bør da kunne gi en anbefaling om at akkurat dette barnet (og foreldrene) bør få beholde sin fastlege.

Den pågående krisen skyldes at fastlegene har for stor arbeidsmengde. Mange tiltak er nødvendige for å komme ut av denne situasjonen, men en del av løsningen vil være aktiv listereduksjon. Dette er et tiltak som trolig kommer til å bli brukt i økende grad.

Mange vil plutselig og uventet få melding om at de er blitt flyttet til en annen fastlege. Det haster derfor med å få på plass en prosedyre som ivaretar de svakeste.