Kronikk

Valerij Berkov: Han som elsket Norge | Atle Grønn

  • Atle Grønn
    Atle Grønn
    Professor i russisk, Universitetet i Oslo

I 2009 ble Valerij Berkov, da 80 år gammel, tildelt St. Olavsmedaljen for sitt arbeid med norsk-russiske ordbøker. Her fotografert i sin leilighet på Romsås. Foto: Ingar Storfjell

Valerij Berkov (1929–2010) var avstandsforelsket i Norge i 50 år. Da han endelig kunne snakke med vanlige nordmenn, var hans kunnskaper om norsk språk på et nivå de fleste av oss bare kan drømme om.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Berkov i 1958 jaktet på «Den avskyelige snømannen» i Pamir-fjellene i sovjetiske Sentral-Asia, måtte ekspedisjonen dra tomhendt hjem uten håndfaste spor av udyret, men språkforskeren selv kunne glede seg over å ha konversert med lokalbefolkningen på det tyrkiske språket kirgisisk. Hvordan kom han dit?

Da Berkov første gang satte sine ben i Norden i 1966, ble han huket inn i et radiostudio i Reykjavik og lot seg intervjue om islandsk språk på islandsk. Hvordan kom han dit?

Svar på begge spørsmål går via Norge.

Atle Grønn, professor i russisk, Universitetet i Oslo Foto: Dan P. Neegaard / Kurt Haugli

Spionanklager mot faren

Det begynte i tidlig barndom da en eldre dame i Leningrad fortalte en historie om et par nordmenn som hadde besteget et snødekt fjell. Lille Valerij ble umiddelbart forelsket i Norge og ville bli fjellklatrer. Men det fantes ingen fjell i Leningrad.

Da gutten var ni år gammel, i 1938, ble faren fengslet under Stalins utrenskninger, anklaget for å være tysk spion.

Pavel Berkov var professor i litteratur, en markant representant for den russiske intelligentsiaen. Spionanklagene var fullstendig grunnløse og kan best illustreres med en russisk anekdote:

En vettskremt hare løper gjennom skogen. Et ekorn spør hva panikken skyldes. «Alle kameler skal kastreres», svarer haren. «Men hva angår det deg?» spør ekornet. «Prøv å bevise at du ikke er en kamel!»

Harens siste replikk er i russisk blitt et stående uttrykk, som Berkov 50 år etter arrestasjonen av faren tok med i sin russisk-norske ordbok.

Omkom nesten av sult

Berkov senior slapp ved et mirakel unna dødsstraff da sjefanklageren Nikolaj Jezjov selv ble ubegrunnet anklaget for tysk spionasje. Bøddelen Jezjov ble skutt, mens professorens sak fikk en ny vurdering.

Men nye farer truet, og i september 1941 var hele familien nær ved å omkomme av sult under tyskernes beleiring av millionbyen Leningrad, da det fra høyere hold ble besluttet å evakuere et dusin kjente vitenskapsmenn og deres familier med fly.

Den lille Berkov-familien var blant de heldige som kom seg unna.

Slik havnet tenåringen Valerij i sovjetiske Kirgisistan på grensen mot Kina. Valerij klatret i fjell og satt på biblioteket der han studerte de språkene han kunne finne spor av i bokhyllene: kirgisisk, engelsk, Goethe på tysk, spansk, finsk.

Samtidig drømte han seg bort når han leste om Nansen og Amundsen. Det var slik han fikk sitt første møte med norsk gjennom en tannpastareklame: «Roald Amundsen er begeistret for stomatol.»

Professor Valerij Berkov ble i 1999 tildelt utmerkelsen Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Foto: Anders Marius Knudsen

Oppdaget Ibsen og Hamsun

14 år gammel i Kirgisistan oppdaget han Ibsen og Hamsun, riktignok i russisk oversettelse, og skjønte at han ville vie livet sitt til norsk språk. Det som gjorde sterkest inntrykk, var at de norske litterære heltene – i likhet med polarheltene – var frie til å styre sitt eget liv.

Tilbake i Leningrad etter krigen lærte Berkov seg samtlige germanske språk og ble student i skandinaviske studier. Fra den legendariske språkforskeren Steblin-Kamenskij fikk han øve seg på konstruerte og originale eksempelsetninger på norsk som lett lot seg pugge: «En stor idiot leker med et lite dyr.»

Universitet hadde også en lektor med norsk som morsmål: Elvira Polonskaja. Hun var fanget i Stalins terrorregime etter å ha blitt skilt fra sin sovjetiske ektemann. Studentene kalte henne Fru Knudsen.

Lektoren var godt belest, men hadde sine egne tolkninger av norsk litteratur; blant annet var hun svært kritisk til at Nora i Ibsens Et dukkehjem løy overfor sin mann om at hun ikke hadde spist makroner.

Et norsk språkmangfold

I studietiden møtte Berkov for øvrig ingen andre nordmenn. «Av og til tvilte jeg på om norsk i det hele tatt eksisterte – om det var noe Fru Knudsen hadde funnet på», sa han humoristisk til NRK i en dokumentar i 1994.

Berkov oppdaget etter hvert et norsk språkmangfold – ved siden av Fru Knudsens riksmål.

Med store øyne kom han over radikale forsøk på samnorsk i Friheten, organet til Norges Kommunistiske Parti, som under strengt oppsyn kunne leses på Statsbiblioteket.

I 1966, etter selv å ha undervist norsk i 15 år, fikk han for første gang besøke Norden. Med sin interesse for språkhistorie var det særlig viktig for Berkov å beherske islandsk, som har bevart mange trekk fra gammelnorsk.

Det korte oppholdet i Norge resulterte imidlertid i et nytt utreiseforbud til Vesten, da Berkov hadde vært uforsiktig og truffet noen eksilrussere. De neste 20 årene ble igjen preget av avstandsforelskelse.

I denne perioden arbeidet han på et av sine hovedverk, Stor russisk-norsk ordbok. Med Mikhail Gorbatsjovs nye åpenhetspolitikk kunne Berkov endelig besøke Norge relativt fritt fra 1987.

Leilighet på Romsås

Berkov tok igjen det tapte og gjorde nesten nordmann av seg. Han ble innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1988, ble professor II i leksikografi ved Universitetet i Oslo og norsk statsstipendiat fra 1996.

Han kjøpte en liten leilighet på Romsås i Groruddalen. Samtidig fortsatte han sitt virke også i St. Petersburg, der han nå arbeidet på den store norsk-russiske ordboken (altså oversettelse motsatt vei av ordboken fra 1980-tallet).

Til dette prosjektet engasjerte han nordmenn og russere bosatt i Norge: «Orkesteret spiller i Norge, mens dirigenten sitter i St. Petersburg», som han forklarte situasjonen til NRK. Jeg satt bakerst i orkesteret og gnikket og gnukket på små og store ord.

Pirket på hver detalj

Med min russiske medforfatter Raisa Cirkova brukte vi et par år på å lage et utkast til de tre bokstavene D, N og T. Det var et blodslit. Dirigenten Berkov pirket på hver minste detalj før verket fra A til Å endelig ble utgitt i 2003 med hele 90.000 oppslagsord.

Berkov publiserte et hundretall vitenskapelige arbeider og et dusin oversettelser, men det var ordbøkene – med en ufattelig detaljrikdom – som var hans livsverk.

Nordmenn som lærer russisk med en drøm om å lese Dostojevskij på originalspråket, kommer ikke utenom hans russisk-norske ordbok. Og russere som vil lese Knausgård i original, er like avhengige av hans norsk-russiske ordbok.

Berkovs selvbiografiske notater på norsk ble aldri utgitt, men foreligger nå i russisk oversettelse ved enken Svetlana Berkova til høstens Berkov-symposium i St. Petersburg.

  • Les Aftenposten-intervjuet med Valerij Berkov fra 2009:
Les også

- Norsk er min skjebne


Les mer om

  1. Språk
  2. Ordbok
  3. Nynorsk
  4. Universitet