Vi kan gå glipp av et nytt industrieventyr | Nielsen, Frøysa og Furevik

Vår visjon er at vi innen 2040 skal forsyne Europa med elektrisk energi fra norsk sokkel tilsvarende hele dagens gasseksport.

Innen 2040 kan Norge forsyne Europa med elektrisk energi fra norsk sokkel tilsvarende hele dagens gasseksport. Men har vi politikere som legger til rette for offensiv satsing? Og vil industrien gripe mulighetene?

Vi har de beste vindressursene, vi har de største havarealene, og vi har den fremste kompetansen i verden. Likevel ser vi at andre land har tatt ledelsen på utbygging av vindkraft til havs. I september 2018 åpnet verdens største vindpark i Irskesjøen, et anlegg på 670 MW bygd og eid av danske Ørsted.
28. februar i år bestemte det danske Folketinget at en vindpark på 1000 MW (1 GW) skal bygges utenfor vestkysten av Jylland, og 7. mars ble det klart at Storbritannia skal bygge ut hele 2 GW hvert eneste år frem til 2030.

Havvind er konkurransedyktig

Hittil har utbygging til havs nesten utelukkende vært forbeholdt grunt vann. Utbygging på norsk sokkel vil kreve flytende løsninger. Det norske maritime teknologimiljøet er verdensledende på flytende olje- og gassplattformer, en kompetanse som er direkte overførbar til flytende vindturbiner.

Equinor er i ledelsen på dette feltet med verdens første vindpark basert på flytende vindturbiner. Men mange andre land har også sett at dette er veien å gå. Om vi ikke griper muligheten nå, vil vi tape forspranget vi har i dag.

Vi hører stadig at energi fra havvind er for dyrt. Men vi ser allerede nå fra de seneste auksjonsbaserte utbyggingene i Nordsjøen, at prisen per kWh er fullt konkurransedyktig med elkraft basert på kull og gass. Om kull- og gasskraftverk skal utstyres med anlegg for fanging og lagring av CO₂, vil energiprisen fra slike anlegg øke vesentlig i forhold til sol- og vindenergi. I tillegg vil det europeiske kvotemarkedet gradvis strammes inn. Dette styrker ytterligere konkurranseevnen til fornybar energi.

Les også

Kjempemøller gir vindkraftrevolusjon til havs

Storstilt omstilling kreves

FNs klimapanel la i oktober i fjor frem en rapport som var klar i sin tale: Utslippene av klimagasser må gå mot null og det i løpet av bare få tiår. Konsekvensene av å mislykkes vil være dramatiske. Dette krever en omstilling som en neppe har sett tilsvarende i fredstid. Europa skal bli tilnærmet utslippsfritt innen 2050 og vil erstatte all bruk av kull, olje og gass med fornybar energi.

Den politiske plattformen for regjeringen (Granavolden-erklæringen) slår fast: «Hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Regjeringen vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk.»

Norge satser maksimalt på det europeiske kvotemarkedet. Gjennom det betaler vi for andre lands omstilling til fornybarsamfunnet. Når Europa er blitt selvforsynt med ren energi, må også vi omstille vår industri. Som den siste i klassen, og med et næringsliv innrettet etter en «stabil og langsiktig petroleumspolitikk».

Ville det ikke være langt mer fremtidsrettet å innse at omstillingen allerede er i gang? La oss bygge på våre verdensledende kompetansemiljøer og stimulere til etablering av virksomheter som er levedyktige i et lavutslippssamfunn. Vi kan forsyne Europa med ren energi.

Kan gass erstattes med havvind?

Norge er en stor og viktig gassleverandør til Europa. Gass brukes i hovedsak til å produsere elektrisitet og oppvarming. Gass markedsføres som et klimavennlig alternativ til kull i kraftverk, ettersom CO₂-utslippene er mindre enn halvparten for samme mengde elektriske energi produsert.

Les også

Norske selskaper bygger enorme havvindparker i utlandet. Men i Norge skjer det lite.

Totalt eksporteres i overkant av 100 milliarder standardkubikkmeter gass årlig fra norsk sokkel, tilsvarende 20 prosent av det europeiske gassforbruket. I energiinnhold tilsvarer dette 1400 TWh/år, eller 10 ganger den norske vannkraftproduksjonen. Er det mulig å erstatte dette med elektrisitet fra havvind?

Omtrent halvparten av energiinnholdet i gass går tapt på veien mot elektrisitet. Gass brukt til oppvarming er lite hensiktsmessig. Elektriske varmepumper gir tre ganger større varmeeffekt. For å få de samme energitjenestene trenger vi kun å erstatte rundt 40 prosent av energiinnholdet i gassen med elektrisk energi – om lag 560 TWh/år.

For å oppnå en slik mengde energi fra havvind, må vi installere en kapasitet på rundt 140 GW. Dette tilsvarer 14 000 turbiner, hver på 10MW. Er dette realistisk?

EU bygger stadig mer til havs

EU har de siste årene installert ca. 15 GW vindturbiner pr. år, derav ca. 3 GW pr. år til havs. På under ti år vil de ha installert fornybar energi tilsvarende hele den norske gasseksporten.

På grunn av langt bedre vindforhold, mulighet for å bruke større og mer effektive turbiner, mindre naturinngrep og ingen protester fra naboer – bygger EU stadig mer til havs. Fremdeles er dette i en startfase. Særlig på dypt vann der det i dag bare finnes én vindpark.

Hvor mye areal vil 14.000 vindturbiner kreve? Dersom vi installerer vindturbinene i våre havområder, vil det kreve ca. 140 x 140 km. Arealet tilsvarer kun 2 prosent av norsk økonomisk sone eller 60 prosent av det nye Vestland fylke.

Et areal på 70 x 70 km vil produsere like mye energi som hele det norske vannkraftsystemet. 40 x 40 km til havs vil produsere mer energi enn samtlige landbaserte vindparker som enten er bygget eller gitt konsesjon til, fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord.

Vi må våge å tenke stort

Det hevdes også at ingen ny industri vil kunne konkurrere med lønnsomheten i den norske olje- og gass industrien. I dagens bilde kan det være riktig. Men det var ingen som så dette da det norske oljeeventyret startet for 50 år siden.

En rivende teknologisk utvikling kombinert med høye oljepriser har gitt inntekter ingen kunne drømme om. Om en skal lære noe av «Lykkeland», så er det at en må våge å være visjonære, tenke stort og se fremover.
Vår visjon er at vi innen 2040 skal forsyne Europa med elektrisk energi fra norsk sokkel tilsvarende hele dagens gasseksport!

• Les også Aftenposten Innsikt: Et marked i vinden