Kronikk

Hva ville Dolly gjort? | Janne Stigen Drangsholt

  • Janne Stigen Drangsholt
    Janne Stigen Drangsholt
    forfatter
Hvorfor er denne kvinnen, som er blitt vitset med i alle år og som nå sågar er godt over sytti, fremdeles så aktuell i 2020? En del av forklaringen kan ligge i at hun fremstår som et menneske som nesten er overmenneskelig raust og inkluderende, skriver kronikkforfatteren om Dolly Parton, her under Grammy-utdelingen i 2019.

Idet hun nærmer seg 75-årsdagen er Dolly Parton både mer aktuell og mer elsket enn noen gang. Hvorfor det, egentlig?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da jeg var liten, visste jeg godt hvem Dolly Parton var. Hun var en syngedame som gikk rundt med gigantiske bryster og en minst like gigantisk parykk, og som folk gjerne fortalte vitser om.

Det var først senere jeg fant ut at hun var en av USAs største countrystjerner. Og hadde skrevet uendelig mange sanger. Og var skuespiller. Og drev med veldedighet. Og eide sin egen fornøyelsespark.

Så egentlig visste jeg slett ikke hvem Dolly Parton var i det hele tatt.

Men det vet jeg nå. Og det gjør også veldig mange andre. For øyeblikket er faktisk Dolly Parton et av de mest interessante og aktuelle populærkulturelle fenomenene som finnes.

På tvers av skillelinjer

Hun har nesten fem millioner følgere på Twitter, er tema for den kritikerroste podkasten Dolly Parton's America, er til stede på Netflix i form av serien Dolly Parton’s Heartstrings og dokumentaren Here I am, skal snart ha premiere på musikalen 9 to 5 i Australia, ble nylig hedret med en egen jubileumsforestilling på countryscenen Grand Ole Opry i Nashville og fikk i forrige uke en egen festaften på Litteraturhuset i Oslo som også ble sendt på NRK P2 under tittelen «Dolly-feber».

Les også

TV-anmeldelse: Ambisiøst om countrymusikken

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er denne kvinnen, som er blitt vitset med i alle år og som nå sågar er godt over sytti, fremdeles så aktuell i 2020?

Og hvorfor er hun en artist som i tillegg elskes av mennesker på tvers av alle sedvanlige skillelinjer, som alder, etnisitet, politikk, geografi, utdanning og økonomi?

Partonparadokset

En del av forklaringen kan ligge i at hun fremstår som et menneske som nesten er overmenneskelig raust og inkluderende. Dette er særlig tydelig i en del av prosjektene hennes som ikke er knyttet til kunsten.

Dolly Parton som «Splash Woman» under åpningen av en ny attraksjon i fornøyelsesparken hennes, Dollywood.

Fornøyelsesparken Dollywood, som stadig regnes som en av de mest populære i USA, gir arbeid til over 4000 mennesker i hjemstaten Tennessee. Parton står også bak stiftelsen Imagination Library, som siden 1996 har delt ut 100 millioner bøker til barn i USA, England, Canada, Australia og Irland.

Hun er også engasjert i en hel rekke lignende prosjekter, og i 2016 etablerte hun sågar My People Fund for å gi økonomisk bistand til dem som mistet hjemmet sitt i skogbrannene som herjet Tennessee.

Det er derfor hun også inspirerer bøker som Lauren Marinos What would Dolly do? og Helen Morales’ Pilgrimage to Dollywood, som begge beskriver hvordan Dolly Partons musikk og væremåte har hjulpet dem gjennom vanskelige perioder i livet.

De forteller at de stadig vekk bruker den livsvisdommen hun representerer for å finne retning og råd. Dette er sannsynligvis også noe av grunnen til at hun i visse kretser rett og slett omtales som «Sankt Dolly».

Denne strategien med sjenerøsitet og inkludering er videre også noe hun i stor grad gjennomfører i det podkasten Dolly Parton’s America kaller «Dollitics», som innebærer at hun aldri, eller svært sjelden, uttaler seg om politikk.

I motsetning til mange andre i underholdningsbransjen holder Parton meningene sine for seg selv og passer dermed på ikke å støte folk fra seg. Derfor var det slik at da Lily Tomlin og Jane Fonda kritiserte Donald Trump under Emmy-showet i 2017, valgte Parton å distansere seg fra utsagnet ved å fortelle en vits om brystene sine. Dét er «Dollitics» i praksis.

Lily Tomlin (f.v.), Dolly Parton og Jane Fonda under Emmy-showet i 2017.

Denne holdningen er videre knyttet sammen med en bevisst holdning til hva hun ønsker å dele med publikum og ikke. Kjennere omtaler gjerne dette som «Partonparadokset», som beskriver nettopp det kunststykket det er både å la folk føle at de kjenner henne, samtidig som hun også er en svært privat person.

For eksempel forteller hun gjerne noen anekdoter om mannen sin, men det er gjerne de samme få fortellingene som går igjen. Og de to blir (så godt som) aldri sett sammen i offentligheten.

Dolly Parton er med andre ord en mester i å bruke skygger og speil. Hun viser folk det hun vil de skal se, og alle går fornøyde hjem.

Gjør som Dolly

Nå er det ikke slik at alle tar dette for god fisk. Parton har blant annet fått skarp kritikk av sin egen søster for ikke å ta et tydelig standpunkt for #metoo-bevegelsen og dermed bruke den påvirkningskraften hun tross alt har. Det er også andre som mener at det er feigt ikke å ta et standpunkt i den krevende politiske situasjonen som USA er inne i for øyeblikket.

Men det er ikke Partons doktrine.

For nøkkelen til Dolly Partons store suksess og fortsatte relevans ligger altså heller i at hun tilbyr samhold og forståelse nettopp i et land som i stadig økende grad preges av konflikt og splittelse.

Dessuten finnes det unntak fra «Dollitics»-strategien. Én av de sakene som hun faktisk hele tiden har vært klar på at hun støtter, er LGBTQ-personers rettigheter.

Dessuten skal vi også ta inn over oss at det noen ganger er forskjell på teori og praksis. For selv om Parton flere ganger har uttalt at hun ikke er feminist, er det vel knapt noen som kan tvile på at dette mennesket, som gjennom hele sin karriere har jobbet utrettelig for rettigheter og uavhengighet, ikke er opptatt av likestilling.

Faktisk kan det hevdes at Dolly Parton i dag på mange måter representerer en spesielt oppdatert form for feminisme, der hun vandrer rundt med silikonbryster, falske negler og en diger, blond parykk og forventer å bli tatt på det største alvor. Hvis ikke det er kvinnekamp, så vet ikke jeg.

Faktisk kan det hevdes at Dolly Parton i dag på mange måter representerer en spesielt oppdatert form for feminisme, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en konsert i 2015.

Dolly Parton vet

Det er også dette perspektivet som gjør det mulig for Dolly Parton å fungere som rollemodell for unge Willowdean «Dumplin» Dickson i filmen Dumplin’ fra 2018. Her møter vi en karakter som ikke tror på seg selv, og som i altfor stor grad baserer seg på hva andre synes.

Motvekten til dette synet er Dolly Parton. For hun bryr seg ikke om hva andre sier, mener eller tenker. Hun gjør det som kjennes riktig fra innsiden. Hun er stolt av sin egen fremtoning og sine egne prestasjoner. Samtidig som hun også har omtanke for andre, nesten uansett hva de står for. Dolly bringer kort sagt mennesker sammen og lar alle være seg selv.

Og nettopp derfor kjennes det i 2020 langt fra feil å stille seg selv spørsmålet «Hva ville Dolly gjort?». For Dolly Parton vet. Det kan det ikke være noen tvil om.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. USA
  2. Likestilling
  3. Musikk
  4. Kultur