Kronikk

Varsko fra en tidligere ungdomskriminell | Flexi Aukan

  • Flexi Aukan
    Flexi Aukan
    Rapper, foredragsholder og småbarnsfar
Kronikkforfatteren har mistet et trettitall venner i vold, selvmord, overdoser og andre ulykker. Selv fikk han støtte fra Nettverk etter soning, Oslo Røde Kors, og skriver at han langt på vei kan takke hiphop-miljøet for at han er i live.

Hør på de unge og sinte, for de er sinte av en grunn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er hardt å føle seg alene, mot politiet og mot systemet. Antall unge gjengangere øker, og de søker tilhørighet i et utenforskap som tar imot dem med åpne armer. Samfunnet har sviktet de mest utsatte unge. Fattigdom, sosialt press og møte med en dominerende majoritetskultur kan bli oppskriften på ødeleggelse for disse unge menneskene.

Det kunne lett vært meg vi snakker om, og det var det faktisk.

• 23. oktober 2019: «16-åring pågrepet etter voldshelg i Oslo».

• 8. august 2008: «Mann (27) stukket ned på åpen gate».

Den første avisoverskriften kunne handlet om meg. Den andre var det jeg som sto bak.

Denne høsten har ungdomskriminalitet og voldshelger i Oslo preget medieoverskriftene. Det snakkes om «Malmö»-tilstander, og mange er raskt ute med å foreslå hvordan de kriminelle skal straffes.

Dette er ikke noe nytt. Situasjonen i dag er mer eller mindre den samme som da jeg vokste opp på sent 90- og tidlig 00-tallet. Den rammer bare flere. Nettopp derfor er det tragisk at det ikke har skjedd mer på forebyggingsfeltet. Tvert imot bygger vi ned tilbudet til de mest utsatte.

Problembarna fra Søndre Nordstrand

I likhet med mange av «problembarna» vi hører om i dag, var jeg et barn som kom på feil spor allerede i tidlig barneskolealder. Stempelet som problembarn opplevde jeg både som ekskluderende og nedbrytende, men også som styrkende.

Ungdom erfarer at de negative merkelappene gir en slags anerkjennelse, og at de blir sett. Det blir en selvoppfyllende profeti.

På Hauketo i Søndre Nordstrand vokste jeg opp i en trangbodd 80 kvadrats blokkleilighet sammen med tre småbrødre, mor og far, og gjerne også noen utenlandske familievenner eller asylsøkere på sofaen i stua.

Pappa, som kom til Norge som flyktning fra Sør-Amerika, hadde flere underbetalte jobber. Mamma jobbet også og tok seg av de yngre søsknene mine.

Jeg forsto tidlig at dersom jeg ville ha eller gjøre noe, måtte jeg fikse det selv. De unge jeg møter i dag, snakker om et enda større økonomisk press.

Fra stjeling av tyggis til tung kriminalitet

Ute i nærmiljøet fikk jeg vist frem mine styrker og møte likesinnede. Jeg visste at kompisene mine ville stille opp for meg dersom jeg havnet i trøbbel, og et sterkt brorskap ble til.

Problemet var at valutaen i brorskapet, ved siden av de positive aspektene som fellesskap, styrke, vennskap og ærlighet, var status, destruksjon, negativitet, kriminalitet og brutalitet.

Opplevelsen i nabolaget var at Holmlia politipost var altfor tidlig ute med å stemple oss med en «kriminell» identitet. Allerede i niårsalderen kan jeg huske at jeg ble stoppet og ransaket uten ytterligere grunn enn at politiet var i området, også kjent som «rutinesjekk». Dette ble dagligdags, noe vi selvsagt opplevde som svært sårende, trakasserende og stigmatiserende.

Resultatet ble et hat mot politiet, offentligheten og samfunnet, og vi ble presset enda lenger ut i utenforskapet.

Som en av de mest brutale og uredde i nabolaget gikk jeg ofte i strupen på både eldre og større folk enn meg selv.

Smellen etter løslatelsen

Etter noen graffiti- og voldsepisoder var jeg i kontakt med konfliktrådet. Jeg var den gang under den kriminelle lavalder, så mine foreldre ble idømt erstatningskrav.

Det forsterket problemene ytterligere og gjorde oss enda fattigere.

Etter dette sonet jeg tre ulike straffer, det siste et ti måneders opphold i Oslo fengsel i 2012 og 2013. Etter en tid med institusjoner, rusbehandling og isolasjon skulle jeg endelig løslates igjen.

Jeg hadde planlagt det i flere måneder. Jeg skulle ut og se på vårlivet på Løkka, møte venner, se på damer, ta en drink og kose meg.

Etter en time ute i byen ble jeg stresset. Jeg dro hjem til den tomme leiligheten min, satte meg på soverommet i mørket og stillheten for å kunne slappe av. Det mest utfordrende med å slippe ut var støyen, menneskene, tiden og friheten.

Økonomisk var jeg helt skakkjørt. Flere år uten noe «hvit» arbeidserfaring, ingen utdannelse og et kriminelt nettverk som stadig ville både ha og gi.

Gjelden vokste, jeg ble far og forsøkte i lang tid å få hjelp av NAV. Til slutt ga jeg totalt opp og satset på en usikker inntekt innen musikk, foredrag, workshop, kunst og design-arbeid.

Hiphop reddet livet mitt

Mens et trettitall av vennene mine mistet livet i pistolvold, knivstikking, selvmord, overdoser og andre ulykker, har jeg klart å holde meg noenlunde i skinnet og har beholdt både livet og psyken. Mye takket være hiphop-miljøet.

Breaking, rapping og graffiti ga meg muligheten jeg sårt trengte for å kanalisere min aggresjon, frustrasjon og energi til noe kreativt og konstruktivt.

Jeg tror mange av mine avdøde venner kunne klart å redde livet dersom de hadde hatt gode arenaer for lignende.

I fengselet ble jeg introdusert for en frivillig fra Nettverk etter soning i Oslo Røde Kors. En helt vanlig, streit person som i perioden etter soningen ønsket å se meg som menneske.

Jeg begynte å dra til Røde Kors' tilbakeføringssenter for tidligere straffedømte. Det var godt å ha en arena hvor jeg ikke ble dømt på grunn av bakgrunn og bagasje. Her fantes det temakvelder, middager, yoga, klatring og annen aktivitet. Det er utrolig viktig å ha tilgang til et sosialt sted utenfor det kriminelle miljøet hvor du kan bruke tid på ting som engasjerer, og du vokser best i fellesskap.

Merkelapper blir æressymboler

Å snakke om og behandle unge som «problemer», «gjengmedlemmer» eller «innvandrere» er med på å fremmedgjøre dem fra lokal- og storsamfunnet. Det er med på å presse dem ut i utenforskap, kriminalitet og ekstremisme.

Unge på søken etter identitet er mer påvirkelige for generalisering og stigmatisering.

Uten makt til å definere egen identitet og verdi i allmennhetens øyne blir disse negative merkelappene fort til æressymboler.

Ungdom erfarer at de negative merkelappene gir en slags anerkjennelse, og at de blir sett. Det blir en selvoppfyllende profeti.

Til politikere og myndigheter: Dere må høre på de unge og sinte, for de er sinte av en grunn. Uten håp om hjelp fra fellesskapet visner tilliten, og det blir til et sinne mot hele samfunnet, demokratiet og ikke minst staten.

Flexi Aukan alias Mikal Diego Rojas Bøckman er deltager i Røde Kors-programmet Nettverk etter soning.

Les også

  1. Gjengkriminalitetsutviklingen i Oslo er en villet politikk. Den kunne vært unngått. | Ståle Nygård

  2. Mannen med Gucci-veske | Therese Sollien

  3. Blind vold og bilbranner rammer Oslo. Gjengkriminalitet feies under teppet. | Einar Haakaas

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Ungdomskriminalitet
  2. Røde Kors
  3. Rusbehandling
  4. Graffiti
  5. Frivillige
  6. Kronikk