Kronikk

Frankrike står på hodet. Det er slett ikke sikkert at alle kommer seg hjem til jul. | Vibeke Knoop Rachline

Den pågående konflikten handler ikke bare om pensjon.

  • Vibeke Knoop Rachline
    Vibeke Knoop Rachline
    Frilansjournalist, Paris

Brannmenn protesterer mot myndighetenes pensjonsplan på streikens andre dag, 10. desember. Foto: Jean-Paul Pelissier / Reuters / NTB scanpix

For øyeblikket har republikken stoppet helt opp, skriver Vibeke Knoop Rachline, journalist i Paris. Foto: Jean-Paul Pelissier / Reuters / NTB scanpix

Streikende i Marseilles, 10. desember. Foto: Jean-Paul Pelissier / Reuters / NTB scanpix

De streikende truer med å fortsette gjennom julen, selv om de vet at de da risikerer å miste støtten de har nå, skriver Rachline. Foto: Jean-Paul Pelissier / Reuters / NTB scanpix

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tog eller revolusjon? Begge deler kan bli utfallet av den franske storstreiken som pågår nå.

I helgen ble situasjonen ytterligere forverret ved at vogntogførerne sluttet seg til streiken mot regjeringens pensjonsreform, som allerede angår jernbane, metro, skoler, politi og brannvesen. Det kan igjen få to konsekvenser:

Total lammelse eller at president Emmanuel Macron kapitulerer og trekker reformen tilbake. Særlig hvis bensinstasjonene også rammes.

Reform eller revolusjon?

I siste instans kunne det oppfylle de streikende og demonstrantenes drøm: en revolusjon. Det er jo et legendarisk begrep i dette landet, og har tidligere veltet sterkere regimer enn dette. Temperaturen pleier å stige raskt hos den franske pasienten, som så ofte har knust termometeret.

Vibeke Knoop Rachline er journalist i Paris.

Vi fra Norden observerer med blandet fryd dette latinske temperamentet, som kan få enhver i utgangspunktet fredelig demonstrasjon til å ende i blodig vold. Trepartssamarbeid er og blir et fremmedord. Her foretrekker man håndbak, for ikke å si gateslag.

Reform? Jo da, det kan ha noe for seg, og det kan til og med være nyttig. Men bare så lenge det ikke gjelder en selv, og da helst i mindre doser.

Ifølge meningsmålingene, her ved instituttet Elabe, er én av to franskmenn fortsatt for reformen, mens litt flere (54 prosent) samtidig støtter streikene og 51 prosent mener den burde slutte nå. Ikke lett å bli klok av.

Fagorganisasjon ser rødt

Det begynte med at president Macron ville gjennomføre et valgløfte, nemlig å reformere pensjonssystemet. Det har flere andre forsøkt seg på tidligere, ikke minst president Chirac og hans statsminister Alain Juppé i 1995. Etter tre ukers tilsvarende streiker måtte de trekke reformen tilbake.

Situasjonen i år er som en blåkopi, noe fagforeningene selv har lagt opp til.

Macron går enda hardere til verks. De 42 eksisterende særordningene skal avvikles. Noen av dem er historiske, fra den gang lokførerne jobbet seg helseløse med damplokomotiver. Han vil heretter skjære alle over én kam og innføre et felles poengsystem, med en vippe/likevektsalder på 64 år.

Det siste har fått den ellers moderate og mer samarbeidsvillige fagorganisasjonen CFDT til å se rødt og slutte seg til de massive demonstrasjonene som ventes tirsdag.

Les også

Landet der skandaler ofte er normen, og ikke unntaket, for presidentkandidater

Få, men mektige

Det må påpekes at franske fagorganiserte ikke utgjør mer enn 9 prosent. Det er få sammenlignet med de nordiske landene, men likevel er organisasjonene sterke nok, blant annet fordi de er representert i svært mange bedrifter og tradisjonelt mektige nettopp i transportsektoren.

Frankrike er helt avhengig av at det godt utbygde jernbanenettet med høyhastighetstog fungerer, og derfor sårbart når lokførerne legger ned arbeidet.

De er ikke de eneste. For øyeblikket har republikken stoppet helt opp. I tillegg til togene er det mye færre fly, og Air France truer med å sette alle på bakken fra 3. januar. I Paris går kun de to helautomatiske metroene, og svært få busser.

Millioner av ikke-streikende arbeidstagere sliter med å komme seg til og fra jobb. Køene for å komme seg på en forstadsbane – når den går – er umenneskelige. Det er et under at ingen liv har gått med.

Sikkerhetsvakt foran døren i et stappfullt tog på Gare du Nord-stasjonen 10. desember. Foto: Eric Gaillard / Reuters / NTB scanpix

Metroen var full av mennesker på streikens andre dag 10. desember. Det er et under at liv ikke har gått tapt, mener kronikkforfatteren. Foto: Eric Gaillard / Reuters / NTB scanpix

Tomme plattformer på Gare Montparnasse-stasjonen 15. desember. Men mest av alt uttrykker konflikten angst. Angst for fremtiden, og for hva Frankrike vil ligne på da, skriver Rachline. Foto: Eric Gaillard / Reuters / NTB scanpix

Julen ømt punkt

Midt i julehandelen har omsetningen gått ned med 30–40 prosent. Restauranter sliter både med ferske forsyninger og få kunder. Flere kjente underholdningssteder har tap på 70 prosent. Likevel er stemningen stoisk.

Kan man ikke ta metroen? OK, da sykler eller triller man. Eller går til fots.

Selv har jeg krysset byen flere ganger for å nå avtaler. Det er malt slagord på veggene. «Macron, måtte du brenne», «Ingen planet, ingen pensjon», «Ingen hører på oss», «Vi drømmer om revolusjon til jul».

Julen er et ømt punkt. Da skal «alle» hjem, de aller fleste med tog. De streikende truer med å fortsette gjennom julen, selv om de vet at de da risikerer å miste støtten de har nå.

Les også

Kronikk av Vibeke Knoop Rachline og Franck Orban: Franskmennene lever i konstant terrorfare

Angst for fremtiden

Tvungen lønnsnemnd eksisterer ikke i franske arbeidskonflikter, og ordet dialog er nesten et fremmedord. Det blir nevnt av begge parter, men de gjennomfører det altfor lite i praksis. I stedet kan det virke som regjeringen forsøker å splitte de streikende ved å innfri noen av kravene til spesielle grupper.

Politiet får beholde sin særordning. Lærerne får lønnsøkning. Vippealderen kan bli endret for å tilfredsstille CFDT, som nå er den største fagforeningen. Men det må bli noe igjen av reformen, hvis ikke er Macrons bilde som reformator tilintetgjort. I fjor ble han forhindret av grasrotbevegelsen «de gule vestene».

Protester mot Macrons reformer, Marseille, 10. desember. Foto: Eric Gaillard / Reuters / NTB scanpix

Dette skulle være den store reformen og innledningen til fase 2 av hans presidenttid. Får han ikke gjennomført den nå blir sjansene hans for gjenvalg sterkt redusert. Den pågående konflikten handler dermed ikke bare om pensjon.

Den nest største fagforeningen, CGT, hadde også baktanker. Den har vært den drivende kraften, i håp om å bli nummer en igjen. Men mest av alt uttrykker konflikten angst. Angst for fremtiden, og for hva Frankrike vil ligne på da.

Barrikadene begynner å bli litt gammeldagse selv i revolusjonenes hjemland, og det er lenge siden lokførerne svettet av dampen. Men pensjonister skal alle bli, med et nytt, ukjent liv. De får neppe revolusjon til jul – men med litt hell går det kanskje noen tog.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Streik
  2. Frankrike
  3. Pensjon
  4. Tog

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Streik skaper trafikkaos i Paris, nye demonstrasjoner torsdag

  2. KRONIKK

    Vi har ført en ruspolitikk som stigmatiserer og diskriminerer utsatte grupper

  3. KRONIKK

    Kina sitter med nøkkelen til å redde det globale klimaet

  4. KRONIKK

    Oljen er vår stolthet, men også vår skam

  5. KRONIKK

    Hva er kirkenes metoo-øyeblikk?

  6. KRONIKK

    Forskningsfusk kan ikke skjules for offentligheten