Kronikk

Når barna fra IS kommer hjem | Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup

  • Reidar Hjermann
    Psykologspesialist, Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU)
  • Heidi Wittrup Djup
    Psykologspesialist, Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU)

60.000 kvinner og barn har flyktet fra IS-området i Syria. Mange har havnet i den overfylte flyktningleiren i Al-Hol. Afshin Ismaeli

Det er ikke sikkert at IS-foreldrenes barn trenger mer enn barnehage og omsorg når de kommer hjem til Norge. Men om de gjør det, er fagmiljøet klart.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det ser ut til at vår regjering endelig lytter til fagmiljø, hjelpeorganisasjoner og flertallet i befolkningen. Ved inngangen til påsken får vi høre av utenriksministeren at det undersøkes hvordan den kan bistå barna som har foreldre fra terrorgruppen IS, slik at de kommer til Norge.

Vi håper disse nyhetene når ned til de norske kvinnene som lever under redselsfulle kår i overfylte leire. Vi håper også at dette betyr at våre myndigheter jobber hardere enn det vi kan se fra der vi er og at de finner gode løsninger som bringer barna i trygghet.

Reidar Hjermann. Jan T. Espedal

Les også

Hjelpeorganisasjoner bekymret: Haster med å få IS-kvinnene og deres barn hjem

Barna og mødrene må hjelpes aktivt og det må skje straks. Og vi har et system i Norge som står klart for å hjelpe.

Trygge rammer

Det som venter når de kommer, er først og fremst muligheten til å vokse opp under trygge omsorgsbetingelser. Hva som skjer med mødrene, er en sak for rettssystemet, og hva som skjer med mors omsorgsrolle, er en sak for barnevernstjenesten.

Det er naturlig at barnevernstjenesten må undersøke omsorgskompetansen til foreldre som har satt sine barn i fare og valgt å slutte seg til en terrorgruppe.

Dersom mor fratas omsorgen, skal storfamilien vurderes som fosterhjem så sant dette er mulig og det anses å være i barnets interesse. Dernest vil barnehage, skole, SFO og lokale fritidsarenaer bidra med de viktigste brikkene som litt etter litt skal danne barnets bilde av seg selv som en del av storsamfunnet Norge. Barna må hjelpes der barn normalt sett lever sine liv.

Heidi Wittrup Djup.

Det er ikke sikkert at barna som kommer hjem trenger mer enn en trygg omsorgsbase og en stødig barnehage for å starte sin vei mot rehabilitering. Men de fleste vil trolig trenge profesjonell hjelp.

Berolige

Enkelte stiller spørsmål ved om de psykiske skadene barna er blitt påført, i det hele tatt lar seg reparere og om barna vil utgjøre en fare for oss i Norge.

Det er ikke overraskende at mange er redde for dette. Propaganda fra IS viser indoktrinering og kampopplæring av barn.

Vi vil gjerne berolige med vår erfaring og kunnskap om barns utvikling og mulighet for endring. Med riktig hjelp kan mye gå bra.

Barna som har levd med foreldrene sine i IS, har mulighet til å nyttiggjøre seg hjelp i like stor grad som andre barn som opplever krenkelser og traumatiske hendelser. Helsepersonell i Norge har vært helt klare i sin beskjed til myndighetene: Vi skal hjelpe barna hvis det trengs.

Konen til en IS-kriger får sine dokumenter sjekket i en leir i Syria i begynnelsen av april. Ali Hashisho/Reuters /NTB scanpix

Les også

Flere partier vil at Sverige henter hjem IS-barn

Det er ingen lett oppgave, men vi er forpliktet til å hjelpe barn selv om det er krevende og helt uavhengig av foreldrenes elendige valg.

Selv om de fleste barna det er snakk om er småbarn eller babyer, kan det ikke utelukkes at det kommer mindreårige til landet som er blitt brukt aktivt i krig for IS. Disse er heller ikke håpløse.

I Norge har vi lang erfaring med å gi behandling og oppfølging til barn og familier som er traumatiserte av krig, også barnesoldater. Vi kjenner selv til tidligere barnesoldater som i dag lever sine voksenliv som ressurspersoner i Norge. Det er enda flere eksempler på vellykket rehabilitering fra afrikanske land.

Når barna og deres omsorgsgivere får støtten de trenger og blir anerkjent og tatt imot av familie, skole og lokalsamfunn, klarer de fleste seg bra.

Vårt ansvar

Det er fullt mulig å etablere et godt forhold mellom barnet og samfunnet og berede grunnen for gode liv. Ansvaret for barnas handlinger må legges på de voksne som rekrutterte dem og samfunnet som skadet dem. Ansvaret for å hjelpe dem ligger på oss.

Ingen kjenner disse norske barnas situasjon fullt ut. Men vi kan ta for gitt at de er utsatt for store belastninger.

Å leve i krig og interneringsleirer medfører ofte feil- og underernæring. Noen blir fysisk skadet av tortur og overgrep, og mange får sykdommer forårsaket av infeksjoner og virus.

Barna vil derfor i første omgang trenge medisinsk undersøkelse og behandling og siden oppfølging av sin psykiske helse. Det får de ikke der de er nå, men det kan de få i Norge.

Ingen kjenner disse norske barnas situasjon fullt ut. Men vi kan ta for gitt at de er utsatt for store belastninger, skriver kronikkforfatterne. Afshin Ismaeli

Les også

Seks av ti mener Norge bør hente Syria-barn hjem

Raskt inn i hverdagen

Barna som kommer hjem til Norge fra IS, må raskest mulig inn i et godt sosialt miljø og til en hverdag bestående av barnehage, skole, SFO og fritidsaktiviteter.

Barnet må oppleve mestring på en sosial og faglig arena og ta del i en meningsfull hverdag med trygghet, forutsigbarhet og rutiner.

Lokalsamfunnet vil få en viktig rolle, som det alltid får når kriser og tragedier rammer de aller yngste blant oss. Å sette sammen det som er blitt revet i stykker, må gjøres i fellesskap.

Det trengs profesjonelle hjelpere i samarbeid med kloke, rause voksne som støtter opp under og ønsker velkommen et barn som har lidd enorm overlast. Vi vet at slike hjelpere finnes, for vi samarbeider med dem hver dag.

Kan forebygge radikalisering

De norske barnas rett til beskyttelse er et selvstendig argument og også det mest tungtveiende for å hjelpe dem hjem. Det burde være unødvendig å bruke argumentet om at dette også kan forebygge radikalisering og dermed ha en sikkerhetspolitisk side ved seg.

Barn skal hjelpes fordi de er barn, ikke fordi de ellers har et fremtidig terrorpotensial. Likevel bør vi nevne at det å ivareta det enkelte barns menneskerettigheter styrker integrering og deltagelse i samfunnet. Verner vi barna, verner vi også oss selv.

Radikalisering skjer i mørket, i ensomhet, der den eneste formen for aksept og anerkjennelse er å finne blant manipulative krefter som utnytter deres sårbarhet. Det er lettere å vende ryggen til et samfunn når man allerede er på siden av det.

Barndommen kan gjenopprettes

Rettferdighet er den største kapital et land kan ha, sa Per Fugelli. Det rettferdige samfunn må vi ville og velge.

De norske barna som sitter i leire i Syria på grunn av sine foreldres tilknytning til IS, har aldri vært i posisjon til å hverken ville eller velge. De er barn i krig.

De er ofre for foreldrenes valg, krigens brutalitet og sivilsamfunnets kollaps. Barndommens fortapelse virkeliggjøres i interneringsleirene.

Men vi kan gjenopprette barndommen som så brutalt er tatt ifra dem. Vi kan ville og vi kan velge. Vi kan sette sammen det som er blitt revet i stykker, hvis vi velger rettferdighet og fellesskap foran avvisning og straff.

Men da må barna hjem.

Les også:

  1. Les også

    Trønderkvinne (32) blant de siste ut av IS-staten. Aftenposten møtte henne i Syria: «Den beste tiden i mitt liv»

  2. Les også

    Evakuerte kvinner håndhever IS-justis i leiren. Lærer barna å kaste stein på kvinner uten slør.

  3. Les også

    Den siste IS-skansen erklært beseiret. Aftenpostens fotograf har fulgt flukten fra kalifatet.

Les mer om

  1. Den islamske staten (IS)
  2. Radikalisering
  3. Rehabilitering
  4. Syria

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Dette kan vi. Hent barn av norske IS-medlemmer hjem. Nå.

  2. DEBATT

    Norske barn må hentes hjem fra Syria!

  3. VERDEN

    Psykolog avviser at norske barn av IS-krigere er tikkende bomber

  4. POLITIKK

    Advokater villig til å reise til Syria og møte IS-foreldre

  5. KRONIKK

    Hvis debatten om barnevernet skremmer foreldre fra å søke hjelp, har vi mislykkes som samfunn

  6. DEBATT

    Demoniserer vi barna av IS-krigerne?