Pave Benedikt den radikale

Pave Benedikt XVI (85) abdiserer grunnet tretthet og alderdom.

I en stadig mer konfliktfylt verden har Benedikts insistering på fornuftens rolle vært et radikalt motsvar.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.
Andreas Dingstad

Pave Benedikt XVI (85) overrasket en hel verden da han 11. februar annonserte at han abdiserer grunnet tretthet og alderdom.

I en moderne medievirkelighet med 24-timers nyhetsdekning florerer naturlig nok spekulasjonene rundt hans etterfølger. Det kan imidlertid være fornuftig å heve blikket og gjøre et forsøk på å oppsummere Benedikts snaue åtte år på Peters stol.

La oss spole tilbake

Året er 2005. Som leder av den myteomspunnede Troskongregasjonen har den tyske kardinal Joseph Ratzinger rykte på seg for å være en slags Vatikanets egen Darth Vader – som med fryktløs fremtoning og autoritet slår ned på heretiske tanker over hele den katolske verden. Så blir han, overraskende for mange, valgt til å etterfølge den svært populære Johannes Paul II.

Mens den gjengse avisleser i det sekulær-protestantiske Norge kan sitte igjen med et inntrykk av en pave og en kirke som har beveget seg fra krise til krise, har viktige elementer ved Benedikts pontifikat fått lite oppmerksomhet her hjemme.

Tro og fornuft

Benedikt XVI har vært en religiøs leder som insisterer på fornuftens rolle i religionen – det er gjennom fornuften at mennesket kan søke og finne sannheten. Tro og fornuft er ikke to motstridende egenskaper, hevder Benedikt, men fornuften må spille en korrigerende rolle overfor all religion, og det ut ifra en kristen tanke om at Gud i sitt vesen er fornuftig og hans skaperverk rasjonelt fordi det gjenspeiler noe av Guds egen natur.

Hvorfor er dette relevant tankegods i det 21. århundre?

I en stadig mer konfliktfylt verden hvor det ofte kan virke som om mennesket må velge mellom en ekstrem sekularisme og religiøs fundamentalisme, har Benedikts insistering på nettopp fornuftens og tankens rolle vært et radikalt motsvar:

— I dag er vi vitne til to motsatte trender, begge negative, begge ekstreme: på den ene side sekularismen, som ofte på en villedende måte marginaliserer religion til å innsnevres til den private sfære. På den andre siden fundamentalismen, som i stedet ønsker å påtvinge den med makt, sa han i en tale i 2011.

Fundamentalismens råskap, representert ved makt og vold, står altså i motsetning til Guds natur og skaperverk, som kjennetegnes av orden. Gud er ikke en irrasjonell og voldelig Gud. Det er derfor fornuftsstridig å utøve vold i Guds navn, insisterer paven. Dette var et av hovedpoengene i hans beryktede forelesning i Regensburg i 2006, som paradoksalt nok skapte voldelige opptøyer i deler av den muslimske verden.

Bråk til tross: Talen har bidratt til en fornyet kristen-muslimsk dialog, blant annet gjennom det såkalte «Common Word»— initiativet fra 38 muslimske intellektuelle i kjølvannet av Regensburg.

Europa og kristendommen

Med sine røtter i Bayern er pave Benedikt en europeer av den gamle skolen. Navnet Benedikt tok han også fra Europas skytshelgen, Benedikt av Nursia, grunnleggeren av det vestlige klostervesen. Et av pavens hovedanliggender vært å minne et stadig mer sekularisert og identitetsløst kontinent på dets kristne røtter. Europa har nemlig hentet sin energi og styrke fra møtet mellom Aten, Jerusalem og Roma — mellom gresk filosofi, bibelsk tro og romersk lov.

Fjernes en av delene, svekkes hele fundamentet Europa er bygget på.

– Dette treveis møtet har formet Europas innerste identitet. I erkjennelsen av menneskets ansvar overfor Gud og anerkjennelsen av hvert menneskes iboende verdighet har det etablert et kriterium for lovverket: Det er disse kriteriene vi er kalt til å forsvare i dette øyeblikk av vår historie, sa han i sin tale til tyske Bundestag i 2011.

Når Benedikt minner det gamle kontinentet på kristendommens sivilisasjonsbyggende rolle, er ikke dette en sentimental drøm om et Europa som engang var, ei heller et forsøk på å tviholde på kirkens gamle privilegier. Disse er for lengst en saga blott. Kirken er i dag kalt til å være en kulturformende «kreativ minoritet», som gjennom kristendommens radikalitet er et motsvar til det han kaller «relativismens diktatur» — representert ved et samfunn som «ikke anerkjenner noen ting som absolutt, hvis ultimate målestokk kun er jeget og dets lyster».

Pavens slagside

Det er en kjent sak at kardinal Ratzinger måtte ta et valg da han som 78-åring ble valgt som den 265. pave: fokusere på intern Vatikan-politikk og reformere kurien – verdens eldste byråkrati – eller satse alle kort på sine kampsaker?

Benedikt XVI valgte det siste. På godt og vondt. Medietrykket og fokuset på pavens person har hele tiden vært enormt.

Fjoråret var vitne til den kanskje mest – sett med medias øyne – eksotiske nyhetssaken fra Vatikanet: Det såkalte «Vatileaks», hvor pavens utro tjener lekket konfidensielle dokumenter til den italienske journalisten Gianluigi Nuzzi. Dokumentene viste blant annet intern uenighet om pengebruk, og en gjensidig svertekampanje blant enkelte høytstående tjenestemenn (ofte italienske) i Vatikanet.

Orden i eget hus

Ingen institusjoner kan i dagens medievirkelighet beskytte seg helt mot slike lekkasjer. På tross av at dokumentene ikke rammet pavens person direkte, var de allikevel et tegn på en leder som tilsynelatende ikke hadde orden i eget hus.

Samtidig har overgrepsskandalene ridd Kirken som en mare de siste 10-15 årene. Det store flertall av disse skammelige sakene er mer enn 40-50 år gamle, men det falt på pavens bord å rydde opp i det han i 2005 kalte «skitten i kirken».

Få, om noen, har imidlertid gjort mer for en institusjonell ansvarliggjøring og forebygging av seksuelle misbrukssaker i Kirken enn Benedikt XVI. At mange medier i dag allikevel fremstiller det som om han har sviktet, viser Vatikan-byråkratiets ofte masochistiske tendens til å skyte seg selv i foten gjennom en manglende evne til å formidle en historie med klare fakta på et språk folk forstår.

Kompleksitetens pave

Som sin forgjenger Johannes Paul II, har Benedikt XVI ytret en krass kapitalismekritikk, og oppfordret pressede verdensledere til en mer etisk og ny økonomisk tankegang basert på mennesker fremfor profitt. Han har refset internasjonale selskaper som presser matvareprisene opp, appellert til europeiske myndigheter om tilrettelegging for romfolket og andre minoriteter. I tillegg har han forvandlet Vatikanstaten – verdens minste selvstendige stat – til den mest miljøvennlige ved bruk av solcellepaneler.

Det finnes imidlertid ingen grunn til å forsøke å «selge» Benedikt XVI som en politisk korrekt pave. Han har vært på kollisjonskurs med rådende oppfatning i spørsmål som abort, kvinnelige prester, homofile ekteskap og så videre. Mange sekulære medier håper på en bevegelse i disse spørsmålene. Det er imidlertid lite som tyder på at hans etterfølger vil følge en annen linje — embetet binder.

Men kanskje er det nettopp denne blandingen av det sosialt radikale og teologisk konservative som gjør pavens figur – og Kirken selv – så interessant og dynamisk, og samtidig vanskelig å plassere for mange.

Uansett: Pavens abdisering (og det på latin!) har vært et dramatisk crescendo for verdens 1,2 milliarder katolikker — inkludert den voksende og flerkulturelle katolske kirke her hjemme.

Man kan være rivende uenig i konklusjonene, men spørsmålene Benedikt XVI har stilt det moderne mennesket, er for viktige til å overse – også i det post-kristne og oljerike Norge.